Bokelskere.no

Kapittel 12 og 13 ble vendepunktet for meg. Inntil da tenkte jeg at boken ble en ny skuffelse bygd på skyhøye forventninger. Scenene i Varietéteateret, kapittel 12 er etter min mening rett og slett kostelige, og Mesterens inntreden i kapittel 13 fikk meg omvendt og dradd inn i en magisk og absurd verden, hvor jeg ikke pleier å trives, men jeg gjør et unntak for Bulgakov. Jeg har lest en del om hans kamp og slit både for å overleve og for å bevare verdigheten. Det er nok en fordel å vite litt om det historiske bakteppet, spesielt den kommunistiske ideologien. Selv om mye kan virke tøvete og merkelig, så ligger allikevel alvoret mellom hver eneste linje, mesterlig skrevet.

Jeg er enig i at ting faller litt mer på plass etter hvert og Bulgakov skriver godt, har en god stil. Kanskje nettopp bakteppet er med på å ødelegge boka litt for meg. Jeg blir litt opphengt i å tolke. Men det er klart livet i Russland på den tiden var gansk så absurd. Og alvoret i det absurde og tidvis komiske kommer jo veldig klart fram. Jeg har på ingen måte avskrevet boka, både liker den og ikke liker den på samme tid. Kanskje det var noe av det Bulgakov ønsket?