Bokelskere.no

Er nå ferdig med kapitell 11 og sitter med mange spørsmål, mye rot og ulike tolkninger i hodet mitt. Har derfor noen spørsmål til dere: "Hva gir denne boka dere? Hvilke føleleser har dere for den? Hvordan opplever dere den?"

Jeg skal begynne på kapittel 11 og vet ikke hva jeg skal mene om denne boken. Har jeg forstått noe av den i det hele tatt? Også var det alle disse navnene da! Håper Gretemor har rett mht kapittel 12 og 13. En liten åpenbaring hadde gjort seg nå!

Ja hva skal en si om denne boka her?? Jeg trodde først jeg hadde en klar mening om hva dette var; en psykose, sett og fortalt gjennom Hjemløs sin opplevelse ved Patriark -dammene. Litt som i filmen "et vakkert sinn". Men så gjentar jo disse absurde hendelsene seg også for flere, da er psykoseteorien ikke lenger aktuell. Jeg leste videre og fullstendig uerfaren og blottet for kunnskap om russisk litteratur fikk jeg etterhvert en følelse av at Alice nå har falt ned i et russisk kaninhull!! Her kan alt skje. Det er spennende og underholdende men slitsomt å holde styr på alle navn og passasjer. Det nytter i alle fall ikke for meg å lese dette på senga!! Jeg må være årvåken for å få med meg alt. Jeg skjønner ut fra det dere skriver at boka antagelig har mange lag og kan forstås ut fra hvordan det russiske samfunnet var på den tiden. Det er jo en smart måte å si sin mening om samfunnet på til de innvidde/de som snakker samme språk. Andre kan jo se på denne boka som en underholdende roman og intet mer. Nei, jeg er litt forvirret og håper på et "lyspæreøyeblikk"! :)

Romanen kan også leses som en fantastisk eventyrfortelling skrevet av en fantasifull og fabulerende forfatter.
Jeg synes boka har stor underholdningsverdi. I tillegg kan den nok tolkes i forskjellige retninger, både politisk og historisk.

Der har du helt rett!! Og hadde jeg lest denne boka for meg selv, uten noen lesesirkel så hadde jeg nok lest boka på en helt annen måte og antakelig tenkt at det var en artig og underholdene bok!!

Håper også jeg får rett :) Som jeg skrev til Bjørg, når du har lest spesielt kapittel 12, klikk på linken kjell k oppgir. Du behøver ikke se hele episoden, men spol deg frem til scenene fra varietéteateret. Det veksles mellom de og scener fra den Psykiatriske klinikken hvor Ivan Hjemløs akkurat har truffet Mesteren.

Boka kan sikkert leses på mange plan, indre, mellommenneskelige, sosiokulturelle, politiske…Hadde problemer med å få helheten på plass, men begynner å få mer og mer sansen for den og den absurde dybden. Hele boka er jo helsprø og det russiske samfunn var jo også ganske sprøtt på den tiden. Mye uforklarlig skjedde i de dager. Synes språket er godt, lett og flytende. Boka er lettlest, det veier opp for tyngden i tolkningene. Så stå på Ingunn, ikke tenk så mye på at du skal forstå.

Helt enig.
Stor litteratur gir både underholdnig og (ny) erkjennelse. Og den kan gjerne provosere.

Noe av hensikten med felleslesinga er å lnspirere hverandre til å lese videre når det butter imot.

Jeg vet ikke om jeg blir provosert av denne boka og heller ikke om jeg får noen ny erkjennelse i livet. Til det har jeg kanskje levd for lenge. Men på ett vis underholder den meg, men mest av alt blir jeg litt oppgitt til tider. Noen ganger tenker jeg litt "keiserens nye klær", men jeg har forstått at det har jeg nok ikke lov til å tenke. Det er nok ikke helt stuerent. Er nå ferdig med del 1 og gleder meg faktisk til å begynne på del 2. Mest for å se om den er litt mindre "rotete".

"det har jeg nok ikke lov til å tenke".

Der fikk jeg en assosiasjon til 1984 (av George Orwell) og tankepolitiet.

Som regel er de tankene som ikke er stuerene de mest interessante, og kanskje de mest utfordrende.

Kapittel 12 og 13 ble vendepunktet for meg. Inntil da tenkte jeg at boken ble en ny skuffelse bygd på skyhøye forventninger. Scenene i Varietéteateret, kapittel 12 er etter min mening rett og slett kostelige, og Mesterens inntreden i kapittel 13 fikk meg omvendt og dradd inn i en magisk og absurd verden, hvor jeg ikke pleier å trives, men jeg gjør et unntak for Bulgakov. Jeg har lest en del om hans kamp og slit både for å overleve og for å bevare verdigheten. Det er nok en fordel å vite litt om det historiske bakteppet, spesielt den kommunistiske ideologien. Selv om mye kan virke tøvete og merkelig, så ligger allikevel alvoret mellom hver eneste linje, mesterlig skrevet.

Jeg er enig i at ting faller litt mer på plass etter hvert og Bulgakov skriver godt, har en god stil. Kanskje nettopp bakteppet er med på å ødelegge boka litt for meg. Jeg blir litt opphengt i å tolke. Men det er klart livet i Russland på den tiden var gansk så absurd. Og alvoret i det absurde og tidvis komiske kommer jo veldig klart fram. Jeg har på ingen måte avskrevet boka, både liker den og ikke liker den på samme tid. Kanskje det var noe av det Bulgakov ønsket?

Jeg er ferdig med kapittel 14 og stadig blir vi kjent med nye mennesker i de utroligste situasjoner. Vet sannelig ikke om jeg er så veldig begeistret, det blir litt vel mye science fiction. Er klar over at det skjuler seg kritikk og spark til systemet i Sovjet på den tiden dette ble skrevet og at det var vågalt nok for forfatteren. Men det er noe med at det skal fenge leserne også da. Må si jeg sliter litt med å bli betatt av det jeg har lest til nå.
Andre eldre russiske forfattere skrev også om underlige mennesketyper og handlinger, men for min del så synes jeg ikke det overtok hele handlingene i bøkene. Jo, kanskje så gjør de det da men nok ikke på samme måten som her. Her er det kanskje mer systemkritikk enn i de eldre bøkene.
Men for al del, jeg er ikke kommet halvveis enda og jeg kan endre mening etter hvert.
Det hadde vært Interessant å høre fra dere andre om hva dere synes om boka til nå.

Jeg vet i grunnen ikke helt hva jeg skal si til det ennå. Når jeg sitter og leser, så glir det greit. Jeg ser satiren og tror jeg oppfatter en del spark mot systemet. Jeg synes også kapittel 8 hvor Ivan skal prøve å forklare at han ikke er gal, er ganske morsom. Litt morsomt er det også når det i kapittel 9 og 10 fleipes omkring Wolands skikkelse, som "...han er fanden så lunefull...", "...Fanden vet hvor han befinner seg...", "Hvor har han tatt inn, denne Woland, fanden ta ham." Men om dette vil holde på interessen helt til mål, er jeg usikker på. Det er ikke sånn at jeg akkurat lengter etter å ta fatt på neste leseøkt - det blir like gjerne til at jeg velger en annen bok i stedet. Så foreløpig ligger det nok ikke an til at denne blir noen favoritt. Uansett tenker jeg å lese del 1, så får vi se etter hvert om det fenger såpass at jeg leser resten også. Er ferdig med kap. 11, og jeg håper Gretemors kommentar om at det etterpå ble et positivt vendepunkt, også vil gjelde for meg :))

Det håper jeg også :) Når du har lest kapittel 12 og 13 anbefaler jeg deg å se på YouTube-klippet kjell k har lenket til. Selv om talen er uforståelig, så er forestillingen i Varietéteateret beskrivende og morsom.

Det lover jeg å gjøre! Det er faktisk en av de få scenene jeg husker fra jeg så TV-serien.

Ferdig med kapittel 8. Mange artig flipp. Minner meg i noen grad om Steppeulven til Hesse med sine surrealistiske innfall og Blikktrommen til Gunter Gras med sine. De to er blant mine store favoritter, men jeg kan ikke si Mesteren befinner seg der - i alle fall ikke enda. Selv om jeg får en god del ut av de forskjellige flippene til Bulgakov (uten dermed å slå fast at han har ment dem slik jeg oppfatter dem - men det betyr jo ingenting for lesegleden), så veit jeg ikke om han slår i den retningen jeg føler er riktig - enda. Mens jeg leser de to andre som angrep på konformiteten og nazismen, er det foreløpig mer usikkert hva Bulgakov er ute etter.

Hurra for Steppeulven.
Blikktrommen har jeg ikke lest.