Bokelskere.no

«… lurer på hva det er i boka som er så ømfintlig for staten og ikke minst for Stalin og hans menn.»

Ja, jeg tror det finnes kritikk av den unge Sovjetstaten, midt oppi all galskapen:

• Den mest åpenbare er alle innleggelsene i «den psykiatriske klinikken som nylig var blitt oppført ved bredden av Moskva-elven like utenfor byen». Hit havner først vår poet Ivan Nikolajevitsj Ponyrjov, Hjemløs, så følger konferansier Georgs Bengalskij ved Varieteteateret, og deretter formannen i boligkollektivet Nikanor Ivanovitsj Bosoj. Og flere skal det bli. Alle synes de temmelig sprø etter sine møter med trekløveret magikeren Wolan, Fagot og kjempekatten Behemot. Jeg forbinder likevel dette med Sovjetstatens internering av opposisjonelle i psykiatriske sykehus. Selv om det er uklart, i hvert fall for meg, hvilke «forbrytelser» bokens «psykiatriske pasienter» har begått, og om de i de hele tatt kan betegnes som opposisjonelle. Eller er jeg helt på villspor??

• Den litterære(?) klubben Massolit (kapittel 5 Det hendte i Gribojedov») følger vel ikke helt rådende Sovjetideologi. Medlemmene med «det brune medlemskortet med bred gullrand som dufter av kostbart skinnomslag» nyter uhemmet sine privilegier, «hvor deilig disse heldiggrisene måtte ha det», og byråkratiet råder.

• Det tredje i denne omgang, er boligmangelen. Kampen om avdøde Berlioz’ leilighet, bestikkelser mm er stikkord her.

Ellers bet jeg meg merke i en boktittel, fiktiv går jeg ut fra. En berømt forfatter skal ha lest utdrag fra boken for sin tante i huset Gribojedov. Tittelen lyder «Forstand avler sorg», tankevekkende, og kanskje også en indirekte samfunnskritikk…

Og plutselig dukket Darwin P. Erlandsen (Fredrik Stabel) opp i hodet mitt: «Fornuften er en ensom ting …

Jeg synes du har mange gode poeng i tolkningen her, Lillevi.

I ettermiddag har jeg lest kapittel 6 og 7, og synes litt synd på Stjopa Lichodejev med sin forferdelige bakrus:
Å stå opp var nå en ting, - han trodde ikke han ville greie å åpne øynene engang, for hvis han gjorde det, ville lynet fluksens slå ned i skallen hans og splintre den i småbiter. Inne i dette hodet kimet en tung klokke, mellom øyeneplene og de lukkede øyenlokkene svømte brune flekker med flammegul rand, og på toppen av det hele var han kvalm også, og han hadde det for seg at kvalmen stod i forbindelse med tonene fra en eller annen innpåsliten grammofon.
Og bedre blir det ikke videre utover i kapittelet. Det kan virke som Woland (som Djevelen?) er kommet for å straffe Stjopa, kanskje fordi han ...Drikker, utnytter sin stilling til å skaffe seg kvinnfolk, gjør ikke det fandens grann, ja, kan ikke gjøre noe heller, for han har overhodet ikke greie på det han skulle drive med. Han bare kaster blår i øynene på ledelsen!
- Og så misbruker han tjenestebilen!

Og ellers er det vel bare å gi seg over og nyte galskapen :))