Bokelskere.no

Jeg har bare lest de tre første kapitlene, men anslaget i boka er vel svært tydelig(?): en litteraturbyråkrat drøfter med en dikter åssen en skal lage en god litterær fremstilling av at Jesus ikke har eksistert – og så lar Bulgakov djevelen vandre inn på scenen og blande seg i samtalen. Fornøyelig!

Djevelen gir en logisk og materialistisk fremstilling av Jesus møte med Pilatus, og slår hull på noen metafysiske bibelvendinger. Matteus altså, har misforstått alt og skaper myter! Morsomt!

Det dreier seg altså om ånd mot materie. Materialistiske eller metafysiske forklaringer på ting. Altså en link til Middlemarch forfatter George Eliot – hun oversatte jo Feuerbach til engelsk – den store materialisten som Marx og Engels bygde videre på.

Motsigelsen mellom materie og metafysikk og mellom de forskjellige delene av materien har vært et viktig spørsmål i filosofien. Stalin utga på denne tida, i 1938 Den historiske og dialektiske materialismen. Det var nok ikke et verk han utformet i ensomhet i sin dikterstue, så jeg antar dette var et prioritert spørsmål på tredvetallet i Sovjet, når utgivelsen kunne skje like før verdenskrigen brøyt ut.

I den grad Bulgakovs bok er uenig med linja i dialektikken regner jeg med at det – gitt tid og sted – i seg selv kan ha vært kontroversielt. Det blir spennende å lese mer.

Interesssant, ja. I kap. 2 fekk eg assosiasjonar til ei novelle av Anatole France om Pontius Pilatus; ho står i Frankrike forteller, og leverer sterkare og litterært langt meir vellykka skyts mot religionen enn Stalins ateistforkjemparar. Men det blir interessant å repetere korleis desse to historiene i romanen utviklar seg.

Takk for svar og takk for tips. Jeg noterer Anatole France, Frankrike forteller og Pontius Pilatus på boklista mi. Har aldri lest noe av France.
Ellers er det litt uklart for meg hva du tenker på når du snakker om Stalins ateistforkjempere og hvilket skyts de leverte? Tenker du på skjønnlitteratur, eventuelt spesifikke bøker?

Såg ikkje spørsmålet ditt før nå - som eg såg etter noko i denne inspirerande tråden med mange tankevekkande innlegg. Det eg meinte, var at Stalins brukte administrative, harde metodar for å løyse politiske og ideologiske spørsmål. Desse harde metodane ramma også mange truande i landet, men klarte på ingen måte å utrydde religionen. Mykje av den ateistiske propagandaen var, om vi skal tru framstillinga i romanen, på eit intellektuelt ig ideologisk lågmål. Derimot finn eg ein sublim religionskritikk i den novella av Anatole France som eg nemnde, framstilt gjennom ein briljant komposisjon der poenget kjem heilt til slutt og derfor rammar så mykje hardare. I dette innlegget har eg ikkje teke stilling til ideologiske retningar og religiøse spørsmål; eg har berre sagt kva eg meiner om debattmetodar.