Bokelskere.no

Jeg leser "Uroens bok" av Fernando Pessoa. Jeg fant et fint avsnitt der som jeg har tatt meg den frihet å omskrive litt, slik at det passer til min egen oppfatning. Dette formulerer på en god måte hvordan jeg kan elske bøker, men ikke være så glad i skjønnlitteratur:

Jeg kjenner ingen større glede enn bøkenes, og allikevel leser jeg ikke skjønnlitteratur. Skjønnlitteratur leder veien til drømmene, og den som kommer i kontakt med dem på en enkel og naturlig måte trenger ikke slike bøker til å lede veien. Jeg har aldri klart å gi meg fullt og helt hen til en skjønnlitterær bok, for min intelligens eller fantasi griper ustanselig forstyrrende inn i fortellingens gang. Etter noen minutter er det jeg som tenker ut den videre handlingen, og det som står skrevet finnes ikke lenger noe sted. Derfor leser jeg heller sakprosa, som handler om virkeligheten eller noens oppfatning av den.

Hva tenker dere om å lese sakprosa fremfor skjønnlitteratur?

Ein annan ting eg tenker i høve til dette er at Pessoa jo først og framst var poet. No hugsar eg ikkje heilt korleis dette avsnittet ditt står frå Pessoas hand – det kan vera han adresserer akkurat den saka – men poesi er ikkje like avhengig av å foregå innafor ei fiksjonalisert verd på same måte som skjønnlitterær prosa.

No finst det jo sjølvsagt òg ein masse romanar som tar dette inn over seg, gjennom den såkalla autofiksjonen (Espedal, Knausgård, etc.). Det les vi likevel på eit nivå som fiksjon – Espedal har t.d. sagt at det blir fiksjon med ein gong det kjem ned på papiret. Poesi kan, i alle fall for meg, vera ein meir direkte leik med verkelegheita, og språket som ein del av verkelegheita, og forholdet mellom språk og ting.

Men alt handlar om verkelegheit, og skjønnlitteraturen kan eigentleg ikkje lyge om verkelegheita. Det kan sakprosaen.

Eg er vel litt på linje med dette sitatet:

«I suspect it is the techniques of fiction, also often used by nonfiction writers, that are especially valuable now. I say this because it’s possible that we as a culture suffer from a particularly debilitating case of thinking we know much more than we know… .

This false sense of knowing — not a new problem, but perhaps a newly pressing one — has been made worse by the ease with which we find Web sites devoted to telling us what we already want to hear and already suspect is true. There are even algorithms for this; confirmation bias has never been more pervasive or insidious. We inhabit fanciful castles of facts.

Mostly we read the nonfiction that suits our fancy, and tend to ignore that which does not. Not for aphoristic economy alone did Nietzsche observe that convictions are more dangerous enemies of truth than lies. Because we are less sure of what fiction is “saying,” we are less pre-emptively defended against it or biased in its favor. We are inclined to let it past our fortifications. It’s merely a court jester, there to amuse us. We let in the brazen liar and his hidden, difficult truths.»

http://www.nytimes.com/2013/10/27/books/review/whats-behind-the-notion-that-nonfiction-is-more-relevant-than-fiction.html?ref=books&_r=3&pagewanted=all&

Det lille jeg har fått med meg av Pessoa har fått meg til å tenke at han er en åndssnobb som selvhøytidelig opphøyer sin egen intelligens, kanskje for å føle seg bedre selv. Hvorfor skulle det ene utelukke det andre, når hvilke bøker en leser handler om hva en syns en har bruk for?

Hvis boka gir deg det du søker, uavhengig av kategori, har den oppfylt sin funksjon. Hadde enda Pessoa snakket om intellekt og intellektuelle inspirasjoner og ikke sin egen intelligens, kunne jeg vært tilbøyelig til å være enig, i alle fall i noen grad. Jeg er også glad i utbyttet av sakprosa og leser det gjerne. Det setter i gang hjernevinningene, akkurat som du sier, men jeg ser på den nesten som en harddisk i drift, mens litteratur som appellerer til følelsene blir softwaren. Man får ingen "datamaskin" uten en av dem. Og man må selv være både programmerer og bruker... Sakprosa, hvis jeg skulle bruke bokstavelig talt en billedlig lignelse, å stille kontrasten i kikkerten, mens skjønnlitteraturen viser deg et fjernt landskap tilsatt farger...

En utmerket beskrivelse av forskjellen (og sammenhengen) mellom sakprosa og skjønnlitteratur!

Da vil jeg svare med Eva Joly sine ord:Fanstasi fra virkelighetenJeg har lenge hatt lyst til å ta steget inn i den skjønnlitterære verden, mye fordi du kan bruke fantasien til å komplimentere virkeligheten. Samtidig hadde jeg lyst til å beskrive de heltene jeg har jobbet sammen med, de som er anonyme, og som ikke får noen æresdekorasjoner, sier Joly

Hvordan kan du mene at skjønnlitteratur ikke handler om virkeligheten? Jeg tviler på at vi ville brukt så mye tid og penger på å lese litteratur som vi absolutt ikke kjenner oss igjen i, eller kan relatere oss til. Mange viktige samfunnskritiske tekster som har blitt skrevet opp gjennom årene har også fått større gjennomslagskraft fordi de er skrevet som "ren fantasi", og ville sannsynligvis blitt sensurert eller aldri sett dagens lys hvis de sa rett ut at de var mot for eksempel slaveri, for kvinners rettigheter osv.

Høres ut som du har et litt snevert syn på hva skjønnlitteratur er. Eller kanskje du leser for langsomt? Hvis du tar deg tid til å tenke ut hva som skjer videre i boken, kan det være tegn på for lav lesehastighet, tenker jeg. Og hva legger du i sakprosa? Hva definerer du f.eks 1001 natt av Vetle Lid Larsen som? Det er en roman, men basert på mye research og historie som har vært ukjent inntil Larsen startet sitt arbeid.

Jeg opplever at det ikke er veldig stor forskjell på skjønnlitteratur og faglitteratur, mye glir over i hverandre. Og mye utfyller hverandre.

Jeg er så glad for at det finnes sjangere for hver og en sin smak! Det er det som er så fantastisk med bøker! For min egen del så leser jeg både sakprosa og skjønnlitteratur,og hadde synes at det hadde vært trist hvis jeg skulle velge bort en av delene, begge beriker mitt liv:-)

Altså, jeg bryr meg ikke nevneverdig om andres lesepreferanser. Du får lese det du synes er givende, og så leser jeg det jeg synes er givende. Når det er sagt, synes jeg det er mer enn bare litt merkelig å mene at skjønnlitteratur ikke "handler om virkeligheten". Da får jeg i grunnen inntrykk av at du ikke har så veldig god forståelse for hva skjønnlitteratur egentlig er for noe, eller hvor uklare grensene mellom skjønnlitteratur og sakprosa ofte er.

https://bokelskere.no/tekst/206539/