Bokelskere.no

Enig, jeg tviler ikke på at Karin Bang har gjort dette med nennsom hånd og i overenstemmelse med Sigbjørn Hølmebakks intensjoner og ønsker.

Når jeg tenker etter, fikk heller Karins første mann oppleve at hans siste og mest personlige bok, Hudø, Bilder fra en barndom, vakkert og stemningsfullt illustrert av Hans Gerhard Sørensen, kom ut. En bok Karin lenge hadde «pushet» han til å skrive. Han skrev den ferdig selv, men rakk altså ikke å få den fra trykkeriet.
Sånn sett har Karin vært fødselshjelper for begge sine menns siste bøker.

Karin Bang skriver det jeg vil kalle gammeldagse romaner. Hun skriver godt, er alltid på «de små» i samfunnets side, og særlig på kvinnenes. Hun har omfattende historiske kunnskaper og setter handlingen i bøkene i et riktig og interessant historisk perspektiv. Dette er kystkultur!

Av Karins bøker har lest de to om den vesle øya Jutøy i Vestfold, lagt til hvalfangsttiden på slutten av 1800-tallet/begynnelsen av 1900-tallet – Jag etter vind og Havet ble blod, Fugl blå, som Karin selv har gitt undertittelen En gammeldags roman - virkelig sjarmerende! - og antologien Har dukkene sjel?.

I desember 2013 kom Familien på Gidske til forfatterinnens 85-årsdag. Alle disse har fått terningkast 5 av meg, og jeg vil anbefale dem som gode og interessante bøker. Karin er en forfatter som burde ha fått mer oppmerksomhet.

Jeg beklager at jeg ikke har skrevet en omtale om disse bøkene (med unntak av Har dukkene sjel?). Det burde jeg absolutt ha gjort.

Og Marit - du er ikke alene om å streve med apostrofene, virker nesten som de ikke vil være med på dette nettstedet

TENERIFFA-DUK

De hadde gått for presten sammen.
Hun hadde de lengste, lyseste flettene - -
Siste kveld før han for
med "Forhaabningen," bound for Spain,
tok hun mot til seg, listet ut uten lov
for å ta farvel.

Under kirkegårds-eken falt ordet som bandt for livet:
En blondeduk hun hadde skimtet hos prestefruen
stod for henne som det største i verden,
betrodde hun ham.

På markedet i Teneriffa fant han meg
-- et verk av en havneskjøges hender - -
Om dagen sydde hun fingrene til blods,
mishandlet om natten av drukne matroser.

Ute på landet etsteds, i en vingård
vokste det opp en sortøyet liten gutt
for hennes blodpenger.

Mørk av skam kom han hjem,
mere enn duken var kjøpt i Teneriffa,
det skjer så mangt ute i det fremmede,
atten år, og med den første rus i blodet.
Hun så ikke for glede,
tok imot med begge hender,
gjemte som en helligdom i kisten
det første stykke brudeutstyr.

De tok meg bare frem i høytidsstunder
for hver vask skinte jeg hvitere
til jeg lå som alterduk på bordet
da presten gav ham den siste nadverd.
Jeg gjemmer i mine folder en flekk som en falmet rose,
en dråpe som spiltes fra kalken - tilgivelsens pant.

Skjør og lett som en spindelvev er jeg nu,
løfter du meg, kan du skimte stjerner gjennom stoffet.
"Det stoff som drømmer veves av, - - "
Det kunne vært sagt om meg.

Jeg var temmelig sikker på at jeg hadde vært borti dikt av Karin Bang. Det hadde jeg altså!