Bokelskere.no

Mens jeg leser, sitter jeg samtidig og lurer på hva det er i boka som er så ømfintlig for staten og ikke minst for Stalin og hans menn. Fra Wikipedia:
Hans kone avsluttet romanen for ham mellom 1940 og 1941, men måtte vente med å få utgitt den etter et råd av en venn av forfatteren som mente det var for tidlig å gi ut romanen, og at og at en måtte vente minst 50-100 år før Sovjet vil kunne godkjenne romanen. 25 år senere ga den konservative avisen "Moskva" ut romanen mellom 1966 og 1967
Bulgakov, må jo her i sin roman komme inn på temaer eller skrive slik at det kunne oppfattes som "dårlig skjult kritikk av systemet" på den tid og at det ikke ville bli tolerert. Det var kanskje derfor boka ikke kunne komme ut når den var ferdig.
Fornøyd med at forfatteren på s 82 nevner "metallmannen", som viser seg å være en statue av Russlands store dikter Alexander Puskjin.

Jeg har så vidt begynt på boken, er kommet til side 42 hvor det står, "det jødiske folk vet at du brenner av hat og vil føre mange plager over det, men du skal ingenlunde få gjøre ende på det! Gud vil verne det!" osv. Stalin var god venn med Hitler, og de gjorde en avtale som Hitler brøt, noe som medførte sterk mistillit til andre. I tillegg ville Lenin og Stalin utrydde all kristendom/Gudstro med ulike tvangsmidler, så sitatet kan også brukes i den sammenheng om at det ville de ikke klare. Russere, altså menneskene (ikke staten) har alltid vært veldig religiøse. Ellers var jo Stalin paranoid, skulle nok ikke mye provokasjon til.

Sitatet du refererer er fra Kaifas til Pilatus. Jeg kan vanskelig se at det kan leses som kritikk mot Stalin.
At Stalin var god venn med Hitler oppfatter jeg som propaganda og ikke en realitet. Det virker mer logisk å mene at Sovjet inngikk en taktisk avtale med Nazi-Tyskland for å utsette angrepet på Sovjet, og det endret sannsynligvis utfallet av andre verdenskrig.

Som sagt har jeg bare lest 42 sider av boken, men i fortsettelsen av det aktuelle sitatet blir Pilatus kalt morder. Pilatus representerte staten, og sitatet kan derfor betraktes som en kritikk av staten per definisjon. Forholdet mellom Hitler og Stalin var selvsagt taktisk, det er det jeg mener med "vennskap." De skulle høste gjensidig utbytte. Stalin stolte på Hitler. Og sviket, som kostet uendelig mange russere livet i krigens siste dager bidro sterkt til Russlands skepsis ovenfor andre nasjoner.

«… lurer på hva det er i boka som er så ømfintlig for staten og ikke minst for Stalin og hans menn.»

Ja, jeg tror det finnes kritikk av den unge Sovjetstaten, midt oppi all galskapen:

• Den mest åpenbare er alle innleggelsene i «den psykiatriske klinikken som nylig var blitt oppført ved bredden av Moskva-elven like utenfor byen». Hit havner først vår poet Ivan Nikolajevitsj Ponyrjov, Hjemløs, så følger konferansier Georgs Bengalskij ved Varieteteateret, og deretter formannen i boligkollektivet Nikanor Ivanovitsj Bosoj. Og flere skal det bli. Alle synes de temmelig sprø etter sine møter med trekløveret magikeren Wolan, Fagot og kjempekatten Behemot. Jeg forbinder likevel dette med Sovjetstatens internering av opposisjonelle i psykiatriske sykehus. Selv om det er uklart, i hvert fall for meg, hvilke «forbrytelser» bokens «psykiatriske pasienter» har begått, og om de i de hele tatt kan betegnes som opposisjonelle. Eller er jeg helt på villspor??

• Den litterære(?) klubben Massolit (kapittel 5 Det hendte i Gribojedov») følger vel ikke helt rådende Sovjetideologi. Medlemmene med «det brune medlemskortet med bred gullrand som dufter av kostbart skinnomslag» nyter uhemmet sine privilegier, «hvor deilig disse heldiggrisene måtte ha det», og byråkratiet råder.

• Det tredje i denne omgang, er boligmangelen. Kampen om avdøde Berlioz’ leilighet, bestikkelser mm er stikkord her.

Ellers bet jeg meg merke i en boktittel, fiktiv går jeg ut fra. En berømt forfatter skal ha lest utdrag fra boken for sin tante i huset Gribojedov. Tittelen lyder «Forstand avler sorg», tankevekkende, og kanskje også en indirekte samfunnskritikk…

Og plutselig dukket Darwin P. Erlandsen (Fredrik Stabel) opp i hodet mitt: «Fornuften er en ensom ting …

Jeg synes du har mange gode poeng i tolkningen her, Lillevi.

I ettermiddag har jeg lest kapittel 6 og 7, og synes litt synd på Stjopa Lichodejev med sin forferdelige bakrus:
Å stå opp var nå en ting, - han trodde ikke han ville greie å åpne øynene engang, for hvis han gjorde det, ville lynet fluksens slå ned i skallen hans og splintre den i småbiter. Inne i dette hodet kimet en tung klokke, mellom øyeneplene og de lukkede øyenlokkene svømte brune flekker med flammegul rand, og på toppen av det hele var han kvalm også, og han hadde det for seg at kvalmen stod i forbindelse med tonene fra en eller annen innpåsliten grammofon.
Og bedre blir det ikke videre utover i kapittelet. Det kan virke som Woland (som Djevelen?) er kommet for å straffe Stjopa, kanskje fordi han ...Drikker, utnytter sin stilling til å skaffe seg kvinnfolk, gjør ikke det fandens grann, ja, kan ikke gjøre noe heller, for han har overhodet ikke greie på det han skulle drive med. Han bare kaster blår i øynene på ledelsen!
- Og så misbruker han tjenestebilen!

Og ellers er det vel bare å gi seg over og nyte galskapen :))

Jeg har bare lest de tre første kapitlene, men anslaget i boka er vel svært tydelig(?): en litteraturbyråkrat drøfter med en dikter åssen en skal lage en god litterær fremstilling av at Jesus ikke har eksistert – og så lar Bulgakov djevelen vandre inn på scenen og blande seg i samtalen. Fornøyelig!

Djevelen gir en logisk og materialistisk fremstilling av Jesus møte med Pilatus, og slår hull på noen metafysiske bibelvendinger. Matteus altså, har misforstått alt og skaper myter! Morsomt!

Det dreier seg altså om ånd mot materie. Materialistiske eller metafysiske forklaringer på ting. Altså en link til Middlemarch forfatter George Eliot – hun oversatte jo Feuerbach til engelsk – den store materialisten som Marx og Engels bygde videre på.

Motsigelsen mellom materie og metafysikk og mellom de forskjellige delene av materien har vært et viktig spørsmål i filosofien. Stalin utga på denne tida, i 1938 Den historiske og dialektiske materialismen. Det var nok ikke et verk han utformet i ensomhet i sin dikterstue, så jeg antar dette var et prioritert spørsmål på tredvetallet i Sovjet, når utgivelsen kunne skje like før verdenskrigen brøyt ut.

I den grad Bulgakovs bok er uenig med linja i dialektikken regner jeg med at det – gitt tid og sted – i seg selv kan ha vært kontroversielt. Det blir spennende å lese mer.

Interesssant, ja. I kap. 2 fekk eg assosiasjonar til ei novelle av Anatole France om Pontius Pilatus; ho står i Frankrike forteller, og leverer sterkare og litterært langt meir vellykka skyts mot religionen enn Stalins ateistforkjemparar. Men det blir interessant å repetere korleis desse to historiene i romanen utviklar seg.

Takk for svar og takk for tips. Jeg noterer Anatole France, Frankrike forteller og Pontius Pilatus på boklista mi. Har aldri lest noe av France.
Ellers er det litt uklart for meg hva du tenker på når du snakker om Stalins ateistforkjempere og hvilket skyts de leverte? Tenker du på skjønnlitteratur, eventuelt spesifikke bøker?

Såg ikkje spørsmålet ditt før nå - som eg såg etter noko i denne inspirerande tråden med mange tankevekkande innlegg. Det eg meinte, var at Stalins brukte administrative, harde metodar for å løyse politiske og ideologiske spørsmål. Desse harde metodane ramma også mange truande i landet, men klarte på ingen måte å utrydde religionen. Mykje av den ateistiske propagandaen var, om vi skal tru framstillinga i romanen, på eit intellektuelt ig ideologisk lågmål. Derimot finn eg ein sublim religionskritikk i den novella av Anatole France som eg nemnde, framstilt gjennom ein briljant komposisjon der poenget kjem heilt til slutt og derfor rammar så mykje hardare. I dette innlegget har eg ikkje teke stilling til ideologiske retningar og religiøse spørsmål; eg har berre sagt kva eg meiner om debattmetodar.