Bokelskere.no

Fort lest og fort glemt, men allikevel en medrivende og god fortelling om svarte hushjelpers kår i 50- og 60-tallets sørstater. Ser for meg at denne appellerer til samme segment som liker La meg synge deg stille sanger, Arsenikktårnet og Purpurfargen, for å ta noen nærliggende eksempler. Hva syns du?

Denne boka er en blanding av lettlest, nesten chick-lit litteratur og historisk drama. Jeg må innrømme at jeg ble fanget fra første side og satt oppslukt gjennom bokas femhundre sider. Personene, miljøet og historien er fengende. Svært fengende. Til tider er persongalleriet noe karikert (særlig de slemme venninnene), men det plager meg lite. Til det er personene alt for lette å bli glad i. Dessuten er boka lite forutsigbar egentlig. Jeg ble overrrasket av både personer og handling flere ganger. Det er fint.

Plottet er godt og orginalt, og tiden og miljøet Stockett beskriver er interessant. Forfatteren har selv vokst opp i et tilsvarende miljø, og det slår meg gang på gang at det er helt UTROLIG at vi her snakker om 1960, og ikke 1860. Segregeringspolitikken blomstrer, og Stockett gir den liv gjennom personene vi følger i boka. Hun viser også til historiske kilder, blant annet en lov som var gjeldende på den tiden som sier at “Ingen skal kreve av en hvit kvinne at hun skal pleie syke på avdelinger eller i værelser der mannlige negere er plassert” og “Det skal være forbundt for hvite personer å gifte seg med andre enn hvite personer. Ethvert ekteskap som strider mot denne paragrafen skal erklæres ugyldig” (s. 192).

Jeg liker også utrolig godt bihistorien til Miss Celia, som har vokst opp i hvit underklasse (white trash) og hvordan hun også sliter med å finne en plass blant de andre hvite. Det gir en fin kontrast til fortellingen.

Denne boka overrasket meg positivt. Jeg hadde ganske store fordommer mot den, trodde det skulle være en slags ny monsterselger med kvinneappell (á la Drømmehjertet og Øya). Ingredienser: Kvinnelige helteaktige hovedpersoner, et samfunnsperspektiv, en historisk vinkling og (egentlig det eneste i utgangspunktet negative) et platt språk. Barnepiken har alt dette, minus språket, som jeg sjelden stusset over som verken dårlig eller godt. Forfatteren overforklarer litt etter min mening, og av og til blir forskjellene mellom de gode og de onde litt for svart/hvitt (hah!). Men det var skikkelig deilig å lese en ordentlig god gammeldags Roman igjen, en stor, historisk fortelling som spenner over et langt tidsrom og 500 sider. Jeg kjenner at boka kommer til å sitte igjen i meg en stund også.

Kom tilfeldigvis over et innslag om den på NRK Nyheter nå, i anledning at den kommer ut som lydbok (intervju med oppleseren bl.a.). Har allerede lagt den til på ønskelista mi, men har ikke planer om å kjøpe den med det aller første. Har så mye annet å lese. Men jeg likte godt La meg... og Arsenikktårnet (etter en treg start), så en eller annen gang blir den nok testet ut!

Jeg har nettopp hørt den på lydbok, og det var en flott opplevelse. De levde seg så inn i boka at det var en fryd å gå tur og lytte til :)