Sigbjørn Hølmebakk rakk ikke å gjøre ferdig denne romanen, som er lagt til Sørvestlandet på 800-tallet. Boka ble gitt ut etter at han var død, og består av to deler: Første del virker gjennomarbeidet og ferdig, mens andre del består av skisser til kapitler og handlingsforløp. Så uferdig denne boka enn er som roman, gir jeg den likevel terningkast fem. Både persongalleriet, miljøskildringen og historien er troverdig, og språket er lett og medrivende.
"Fredlaustona" er ei bortimot utilgjengelig fjellhylle midt i en bratt fjellvegg. Hit ble enkelte fredløse firt ned og overlatt til en langsom død. I begynnelsen av boka møter vi Høskuld, som er plassert ut på denne hylla, og etter hvert får vi del i den kronglete historien om hendelsene som førte til at han havnet der. Ingen solskinnshistorie!
Mens jeg leste, så jeg for meg bilder av nesten alt, både landskap, skip, bygninger, folk og dyr. For meg betyr det at boka er god!
Viser 7 svar.
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
I denne historien heter høvdingsetet Neset, men det er nok Feda han har hatt i tankene.
Hei! Neset er nok kvinesdal sentrum som fortsatt blir kalt for Neset!
Takk for at du gjorde oppmerksom på denne boken Marit, som jeg nå har ført opp på min ønskeliste.
Karin Bang står oppført som medforfatter. Jeg blir nysgjerrig på om det er hun som har fått samlet Sigbjørn Hølmebakks etterlatte papirer, fullført dem og sørget for at boken ble utgitt. Det ville i så fall være likt henne, og også kunne forklare forskjellene i bokens to deler.
Sigbjørn Hølmebakk var Karins andre ektemann. Den første var forfatteren Aasmund Brynildsen. Karin ble altså enke to ganger. Karin Bang har selv en rikholdig bokproduksjon bak seg.
Karin Bang har skrevet en fyldig og rørende innledning, der hun forteller om noe av skriveprosessen og utviklingen av boka. Det var Hølmebakks eget ønske at boka skulle utgis etter hans død, men fullført den har hun ikke.
Hun må nødvendigvis ha bearbeidet det etterlatte manuskriptet noe, men hun skriver sjøl at det er ytterst lite som er forandret på, og da bare slikt som hun visste at Sigbjørn ville ha bifalt. Det er nok derfor vi får deler av historien i "reprise" i andre delen - forfatteren sjøl ville nok ha bearbeidet dette til en bedre helhet om han hadde fått mer tid. Noe bærer preg av rent utkast til handling, noe virker som et resyme. (Filler'n, hvorfor får jeg aldri lagt til denne aksenten, da?)
Karin Bang kjente jeg bare av navn fra før, men tror ikke jeg har lest noe av henne. Det måtte i så fall være ett og annet dikt i en antologi.
Enig, jeg tviler ikke på at Karin Bang har gjort dette med nennsom hånd og i overenstemmelse med Sigbjørn Hølmebakks intensjoner og ønsker.
Når jeg tenker etter, fikk heller Karins første mann oppleve at hans siste og mest personlige bok, Hudø, Bilder fra en barndom, vakkert og stemningsfullt illustrert av Hans Gerhard Sørensen, kom ut. En bok Karin lenge hadde «pushet» han til å skrive. Han skrev den ferdig selv, men rakk altså ikke å få den fra trykkeriet.
Sånn sett har Karin vært fødselshjelper for begge sine menns siste bøker.
Karin Bang skriver det jeg vil kalle gammeldagse romaner. Hun skriver godt, er alltid på «de små» i samfunnets side, og særlig på kvinnenes. Hun har omfattende historiske kunnskaper og setter handlingen i bøkene i et riktig og interessant historisk perspektiv. Dette er kystkultur!
Av Karins bøker har lest de to om den vesle øya Jutøy i Vestfold, lagt til hvalfangsttiden på slutten av 1800-tallet/begynnelsen av 1900-tallet – Jag etter vind og Havet ble blod, Fugl blå, som Karin selv har gitt undertittelen En gammeldags roman - virkelig sjarmerende! - og antologien Har dukkene sjel?.
I desember 2013 kom Familien på Gidske til forfatterinnens 85-årsdag. Alle disse har fått terningkast 5 av meg, og jeg vil anbefale dem som gode og interessante bøker. Karin er en forfatter som burde ha fått mer oppmerksomhet.
Jeg beklager at jeg ikke har skrevet en omtale om disse bøkene (med unntak av Har dukkene sjel?). Det burde jeg absolutt ha gjort.
Og Marit - du er ikke alene om å streve med apostrofene, virker nesten som de ikke vil være med på dette nettstedet
TENERIFFA-DUK
De hadde gått for presten sammen.
Hun hadde de lengste, lyseste flettene - -
Siste kveld før han for
med "Forhaabningen," bound for Spain,
tok hun mot til seg, listet ut uten lov
for å ta farvel.
Under kirkegårds-eken falt ordet som bandt for livet:
En blondeduk hun hadde skimtet hos prestefruen
stod for henne som det største i verden,
betrodde hun ham.
På markedet i Teneriffa fant han meg
-- et verk av en havneskjøges hender - -
Om dagen sydde hun fingrene til blods,
mishandlet om natten av drukne matroser.
Ute på landet etsteds, i en vingård
vokste det opp en sortøyet liten gutt
for hennes blodpenger.
Mørk av skam kom han hjem,
mere enn duken var kjøpt i Teneriffa,
det skjer så mangt ute i det fremmede,
atten år, og med den første rus i blodet.
Hun så ikke for glede,
tok imot med begge hender,
gjemte som en helligdom i kisten
det første stykke brudeutstyr.
De tok meg bare frem i høytidsstunder
for hver vask skinte jeg hvitere
til jeg lå som alterduk på bordet
da presten gav ham den siste nadverd.
Jeg gjemmer i mine folder en flekk som en falmet rose,
en dråpe som spiltes fra kalken - tilgivelsens pant.
Skjør og lett som en spindelvev er jeg nu,
løfter du meg, kan du skimte stjerner gjennom stoffet.
"Det stoff som drømmer veves av, - - "
Det kunne vært sagt om meg.
Jeg var temmelig sikker på at jeg hadde vært borti dikt av Karin Bang. Det hadde jeg altså!
Sist sett
