Bokelskere.no

Jeg ble ferdig med boken idag, og kan i stor grad slutte meg til dem som mener at første del var best. Annen del ble, i for stor grad, preget av at det skulle komme en oppfølger. Dette viste seg særlig gjennom introduksjonen av de ulike karakterene som ikke ble med videre i historien, eller i hvert fall fikk en begrenset plass. Ettersom boken er såpass kort, virket annen del derfor ganske anstrengt, og dette «tok plass» som i stedet kanskje burde ha blitt brukt til å gjøre leseren bedre kjent med Gutten, eller kun de personene som han slutter seg til. På den annen side var mange av skildringene ganske gode, og jeg syntes fortsatt det var spennende å følge Gutten. Beskrivelsene gav jo også et ganske godt bilde av bygda. Jeg vil nok lese de øvrige bøkene for å se hvordan det går, men jeg kom ikke godt nok «inn i historien» til å føle at dette er et umiddelbart behov. Det var litt synd, og henger nok sammen med inntrykket av annen del. Del 1 var også bedre språkmessig. Jeg synes ikke det gjorde så mye at enkelte formuleringer kanskje ikke var så originale; disse ble oppveiet av andre. Jeg gir en firer.

Meiningane er delte om denne boka, og eg har òg kjent meg litt splitta. Fleire har nemnt Laxness, men eg ser at det ligg eit par generasjonar mellom dei to. Det har vore godt å nyte språket - nå snakkar eg reint generelt - i romanen, dei lange, dvelande setningane, skildringane som flyt lik havet. Setningane er som bølgjer, duvande, som "Nirvanas bulder".

Hamsun? Duun? Jo, så klart tematikken er litt som i Menneske og maktene - takk for det, Lillevi (og eg ville aldri bytte ut menneska på Øyvære med desse fiskarane her). Men det er, naturleg nok, noko nyare ved Jón Kalman (kall han nå ikkje Stefánsson,da; islendingane heiter det dei heiter - fornamnet (jf. telefonkatalogen der oppe, den tida vi hadde slikt)! (Kalman er eg forresten usikker på) - som Dag Solstad når han ikkje sett punktum, så godt å få ferdast gjennom side etter side med lange tankar ogv skildringar, nesten utan avsnitt, avbrotne av fyndige sanningsord ("Først er det liv, så død: / Her er liv, om liv, fra liv, til død.").

Uheldige språklege uttrykk er det få av her, synest eg. Minner Jón meg litt om Gaute Heivoll? Det er dette ved store delar av vår tids litteratur: Forfattarane skriv så teknisk godt, bygger opp handlinga og formulerer seg isolert sett glimrande til tider, og så kan dei bli svar skyldige når ein liten gut hos H.C. Andersen ropar at dei ikkje har klede på, ikkje har noko å skrive om. Innimellom meldte slike tankar seg da eg las Himmelrike og helvete. Men så er det vel berre ei oppfatning som kjem og går. Og da er vi tilbake hos Duun, om det å vere menneske, om å leve og døy når berre grunnfjellet er att. Det er dét boka handlar om

Fint at Himmelrike og helvete kom på lista!

Forfattarane skriv så teknisk godt, bygger opp handlinga og formulerer seg isolert sett glimrande til tider, og så kan dei bli svar skyldige når ein liten gut hos H.C. Andersen ropar at dei ikkje har klede på, ikkje har noko å skrive om.

Takk til deg KjellG: Jeg har ikke sett det bedre formulert, og det er kanskje derfor jeg liker best forfattere som skrev for lenge siden.