Bokelskere.no

Jeg har bare lest en tredjedel av boka, og ikke fulgt nøye med på lesesirkelen. Håper det er ok at jeg legger inn en kommentar?
I risikoforståelse finnes det i hovedsak tre forklaringsmodeller på ulykker: Skjebnetro, Individuelle forklaringer og Systemperspektiv. Disse henger sammen med kunnskapsutviklinga og maktforholda i samfunnet.
Stefánsson gir en svært god beskrivelse av Skjebnetroen. Du drukner på havet fordi Gud vil. Du forebygger ulykka gjennom felles bønn i det mannskapet skal til å ro båten til havs. Han som ror ut seinere snuser mot vinden og lukter at en stygg nordavind er i anmarsj, legger raskt avsted for å ta en kort tur. (Dette var før man kunne forebygge ved å tro på YR.no)
Å lære seg å svømme er å mistro Gud. Når man åpner en hai ser man at den har spist ei bikkje som svømte etter båten til herren sin. Slik går det når man setter seg opp mot Guden og svømmer.

Fire timer til havs i en liten robåt. Du er prisgitt elementene, mangler kunnskap om meteorologi. Tilfeldighetene vil avgjøre.

I virkelighetens verden vil svømmekunnskapene likevel ikke redde deg hvis båten forliser i storm utenfor Island vil jeg tro. De vil forlenge pinen før du fryser ihjel/ blir spist av en hai og/ eller likevel drukner. Derfor er det mentalt forståelig og logisk at man ikke vil lære å svømme.
I min ungdom - og kanskje fremdeles - var det også sånn at de fra fiskerhavnene ikke kunne svømme.

Blir spennende å se om dette blir fulgt opp utover i boka.

Dette var før man kunne forebygge ved å tro på yr.no
Denne setningen hos deg fikk meg til å ta et lite sidespor, så du får tilgi meg hvis du blir stresset av digresjoner. Jeg tror holdningene blant fiskere på Island og i Norge har vært ganske like, så jeg har sett litt på norske forhold rundt formidling av værmelding.

Værmeldinga regnes som en viktig årsak til at radioen så raskt ble populær i Norge. I boka Havet, døden og vêret, står det bl.a.:
Det var likevel nettopp omsynet til vêrmeldinga som blei viktigaste brekkstonga for å introdusere radio. Dei fyrste radioane var gjerne plasserte om bord i fiskebåtane fordi vêrmeldinga var det viktigaste programmet. (s. 147)

I Norge var det, i følge denne boka, likevel ikke noen vesentlig motstand fra religiøse miljø. Kanskje fordi den ikke presenterte seg som noen eksakt vitenskap overfor ikke-vitenskap. Publikum blei ikkje tiltalt som lekfolk og reine konsumentar, men som kunnige og nødvendige medprodusentar av vêrmelding. (s. 153) I Tysfjord hadde læstadianerne en diskusjon om saken, og kom fram til at værmeldingen var så viktig for fiskerne at radioen måtte aksepteres.

Det går likevel fram av boka at det ikke var først og fremst etterspørselen hos fiskerne som drev fram utviklinga - mange av dem syntes nok at de kjente naturen godt nok og kunne tyde den selv så godt det lot seg gjøre. Men fra radioen startet prøvesendinger i Norge i 1923, har værmeldinga betydd mye for mange næringer - ikke bare fiskeriene.

Og det du sier om at fiskerne ikke kunne svømme, kjenner jeg igjen - sånn var det.