Bokelskere.no

Eg kan ikkje anna enn lika og beundra at du er så gjennomtenkt i høve dette. Og at du let deg engasjera, slik som meg - trass i at me er ueinige. "Eg er berre ein gneiste" er jo ei strålande opning, men er det ikkje for openlyst? (Nei, meinar eg, eg likar det òg direkte i dikt, men kritikken kan ligga der). Setningsdelinga i "Vinden..." derimot, viser jo - nettopp - vinden. Enno meir slåande er det t.d. i "Elvi bortanum fjorden". På denne tida tida, som både før og seinare, var utsjånad på dikt ein viktig del av diktinga.

Eg skulle ynskja fleire unge folk (og no verkar eg svært gamal, men det er ikkje mange år som skil oss) ynskte seg meir moderne lyrikk som innfallsvinkel. Eg skulle ynskja eg ynskte meg meir moderne lyrikk, men eg må innrømma det alltid har vore romantikarane og modernistane som treff meg best. Det nyaste skjønnar eg lite av. Det som derimot har hjelpt meg til å skjønna er nettopp analysen, og det er litt av det eg tenkjer på når eg snakkar om tid i høve lyrikken. Mykje av lyrikklesinga handlar om oppleving, men ein må ha opplæring òg, for å gjera opplevinga enno sterkare. Som student og lærar har eg derimot skjønt, og prøver å respektera so sant det er mogleg innan læreplan og eige samvit, at det er ikkje alle som ser slik på lyrikken, som vil ha den i eit system, slik eg vil. Men som du seier: det er ein annan diskusjon.

I «Eg er berre ein gneiste» er det veldig tydelig hva han vil si. Noen ganger trenger det ikke fungere, men selv synes jeg at det gjør det her. Det blir i alle fall sagt på en billedlig måte, og man ser for seg disse bildene godt samtidig som man ser meningsinnholdet i det. Sistnevnte er heller ikke banalt etter min mening, men det ville kanskje vært det om linjene ble skrevet kun ut ifra meningsinnholdet.

Når det gjelder samtidslyrikken er det mye rart der, og mye er rett og slett dårlig. Jeg er tidligere skrivekunstelev og har blitt bedre på å formulere hvorfor noe er bra eller dårlig, samt å skille ut overflødige eller forstyrrende elementer. Tidligere satt jeg bare igjen med en følelse for hvorfor det var bra eller dårlig (eller midt imellom), men nå kan jeg peke på ting. (Den negative siden her er at bøker jevnt over blir dårligere siden man er mer kritisk.) Det har gitt meg som leser større selvsikkerhet, men jeg forstår at litteratur ikke er en objektiv vitenskap. Likevel kan vi ikke tippe hvordan andre ville ha lest det, men stole på følelsene om man da ikke har et begrepsapparat for å tolke teksten. Jeg prøver bare å få fram at det er lov å ikke være taus.

Analysen kan være til hjelp for å forstå diktet, men analysen kommer til kort om diktet ikke trenger å analyseres, men oppleves. Hvor ofte ser man opp på natthimmelen og spør seg hva disse stjernene egentlig vil si deg? Hvis ungdom møter lyrikken gjennom analysen, vil de tro at alle dikt skal si noe, og når de støter på det som bare skal oppleves, vil de heller ikke forstå det.

Hvis jeg hadde vært min egen lærer, ville jeg ventet med analysen og prøvd å gi leselyst. Jeg oppdaget ikke hvor allsidig lyrikk kunne være før jeg begynte på skrivekunstskolen som 18-åring, hvor vi hadde en poet som bare viste oss mange forskjellige dikt. De leste vi bare i en gruppe og snakket om etterpå, blandet med egen skriving.

Skoleverket legger føringer på hvordan det skal gjøres, så jeg vet ikke hvordan det er mulig å operere innenfor dette, men da trengs det i alle fall systemendringer. Lærerne burde bestemme mer, og lyst bør gå foran skjematisk analyse.