Bokelskere.no

Jeg opplever J.K. Stefánsson som å bære mye av naturalisten i seg, kanskje er det derfor han ønsker å introdusere Émile Zola i boken sin. Naturen og værfenomenene er høyst personifiserte, og som oftest treffer han, andre ganger blir det for mye av det gode. Han overdriver de menneskelige og naturmessige fenomenene som forfattere og vi mennesker ofte og gjerne gjør, tenker jeg.

Som flere andre likte jeg første delen best. Den andre delen syntes jeg ble for preget av at dette er første bindet i en trilogi, og forfatteren trenger å introdusere nye karakterer og friste oss til å kjøpe den neste boken. Jeg gir terningkast fem til Stefánsson, men har ingen umiddelbar trang til å fortsette på trilogien.

Jeg endte også opp med en femmer, men tenker altså at jeg kommer til å lese oppfølgeren også. Ifølge ett av forfatterintervjuene det er lenket til i denne tråden, er neste bok ikke en direkte fortsettelse av denne, men bøkene må altså likevel være knyttet sammen på et vis. Jeg blir nysgjerrig når jeg hører sånt.

For øvrig likte jeg del 2 like godt som del 1, men av andre årsaker. Bipersonene, for eksempel, hvorav noen hører til en annen "klasse" enn gutten og hans likemenn. Selv om de bidrar til en mer springende fortelling.

I det hele tatt synes jeg denne boka ga mersmak når det gjelder Island. Tidligere har jeg lest Laxness, som jo er en mester; Indridason, som skriver meget lesverdig krim, og et par andre som ikke har falt i min smak, så når det dukker opp en ny islending som skriver så bra, tar jeg sjansen på ei bok til.

Etter ett døgns betenkningstid ender jeg også opp med en 5-er. Om jeg kommer til å lese Stefanssons (beklager at jeg ikke får med apostrofen) oppfølgere, holder jeg åpent. Boken inspirerte meg kanskje mer til å lese forfatterens landsmann Laxness, og våre egne: Johan Bojers Den siste viking og Olav Duuns Menneske og maktene.
Tusen takk for alle fine innspill!

Islendingen Arnaldur Indridasons krim falt ikke i min smak. Har riktignok kun lest Fjellet, det holder for meg.

Har du lest Sin egen herre av Laxness?

Jeg har ikke lest den.
Ser at den får god omtale, bl.a. av flere bokelskere.

Hjerteskjærende god bok! Det sies at Laxness skrev den som et "tilsvar" til Hamsuns Markens grøde, som han mente var en urealistisk idyll. Laxness' nybrottsmann har ingen idylliske trekk, skal jeg love deg!

Bør vel lese "Sin egen herre" når jeg får tid.

Jeg har forstått det slik at denne romanen var en av grunnene til at Laxness fikk Nobelprisen, og Hamsun fikk jo prisen bl.a. for Markens grøde.

"Markens grøde" er ikke bare urealistisk og idyllisk.
Hamsun ville nok fremme sine synspunkter og idyllisere jordbruket og bonden / nybyggeren.
Men det er ikke særlig idyllisk med barnedrap.

Lesesirkelboken var min første islending (skam, skam), bortsett fra den aparte krimen da...

Laxness frister absolutt. Takk for godt tips, Kjell! I hyllene har jeg Islands klokke, Land til salgs og Salka Valka. Er det noen av dere som har synspunkter på hvor jeg bør begynne.

Jeg tror du vil like Laxness. Sjøl begynte jeg med Salka Valka rundt -94. Husker den som en fin kjærlighetshistorie. I de siste årene har jeg lest Islands klokke, som gav meg litt av følelsen jeg fikk av Øst for Eden og Buddenbrooks. Jeg likte Buddenbrooks best. Sin egen herre ga assosiasjoner til Markens Grøde, mørkere og mer innbitt, jeg kjenner igjen stemninga i det lille jeg har fått lest av Himmel og helvete. Men boka som topper foreløpig er utvilsomt Brekkukotkrønike, der er jeg helt på linje med Karin. Strålende humor. Land til salgs kjenner jeg ikke og vil gjerne ha vurdering av. Anyone?

Jeg har lest flere av Laxness bøker, og vil også anbefale deg og andre på det varmeste Brekkukotkrønike En meget god bok som jeg ser jeg ga terningkast 6.
Var jeg deg vil jeg begynne med den mest kjente boka, nemlig "Islands klokke".

Jeg har Bokklubb-utgaven (1972) av Islands klokke.

Jeg siterer fra vaskeseddelen foran i boka:

"Det er uår på Island i året 1700.
[ . . . ]
En høyættet kvinne, Snøfrid Islandssol [for et navn! (min. anm.)], en kvinne av samme støpning som kvinnene i de gamle slektsagaene, står sentralt i Islands klokke. Som ganske ung møter hun den lærde boksamler og kongelige rådgiver Arnas Arnæus, et møte som blir avgjørende i Snøfrids liv - og ikke minst for Islands utvikling."

Tenk:
Både en boksamler og en kvinne som kan sammenlignes med ættesaga-kvinnene (kom til å tenke på "Soga om Laksdølane" som var ett av hovedverkene i norsk muntlig på gymnaset)
i samme roman.

Denne må jeg prøve finne tid til å lese snart.