Bokelskere.no

"prøver han kanskje litt for hardt på å være litterær".

Vel, det er noe som slår meg av og til under lesingen.
Men jeg må jo innrømme at jeg liker den litterære formen, og etter hvert som jeg blir vant til stilen synes jeg at forfatteren lykkes svært godt med å fenge og sette ord på allmennmenneskelige tanker og følelser.

Spesielt den siste setningen i følgende sitat ga meg en slags aha-opplevelse (det har jeg aldri tenkt på før):

"Hjertet er en muskel som pumper blod, en bolig for smerten, ensomheten, gleden, den eneste muskelen som kan gjøre oss søvnløse. Bolig for uvissheten: om vi igjen våkner til live, om det regner i høyet, om fisken gir seg, om hun elsker meg, skal han ta den turen over heden for å si de ordene, uvissheten om Gud, om meningen med livet og ikke minst om meningen med døden."

Blant grunnene til å lese god litteratur er at den gir ny erkjennelse og ofte setter ord på ens egne "ordløse" tanker og følelser / anelser.

Den siste setningen er for såvidt grei, mens jeg fikk litt problemer med den første. Selv om han nok ikke mener det bokstavelig, synes jeg ikke han treffer helt når han sier at hjertet er den eneste muskelen som kan gjøre oss søvnløse. Etter ei skikkelig treningsøkt kan det da verke både her og der og gjøre søvnen dårlig ;-)
Det som i utgangspunktet kunne ha blitt poetisk og vakkert, blir da litt ødelagt for min del, men det sier kanskje mer om meg enn forfatteren...

Jeg synes avsnittet om hjertet er flott. De menneskene vi blir kjent med her, lå nok sjelden søvnløse på grunn av muskelverk og utmattelse. Den gangen arbeidsdagen starta på nattmorran og varte til seinkvelden - og selve arbeidet krevde både styrke og utholdenhet - tror jeg de fleste sov idet hodet traff puta. Bekymringer og redsler kan man derimot få hjerteklapp av, og jeg vet av egen erfaring at man da kan bli liggende søvnløs om man er aldri så trøtt.

Selv lo jeg litt av dette sitatet, for det er selvfølgelig usant – hvis man tar det bokstavelig. Hjertet pumper blod, det øvrige sitter faktisk i hjernen. Men hjertet har en sterk metaforisk kraft, som forfatteren leker med og utnytter. Hvilke assosiasjoner gir den første setningen deg, Bjørg, som du tror ikke samsvarer med forfatterens intensjoner?

Denne boken har en underlig virkning på meg. Første halvdel grep meg så intenst, ville bare at det skulle fortsette sånn. Andre halvdel er annerledes. Men gang på gang skjer det forunderlige at når jeg er litt misfornøyd, så tar teksten brått en uventet og fascinerende vending.

Og så er jeg så sær at jeg ikke kan la vær å irritere meg over at forfatteren (eller er det oversetteren…) flere gange bruker klisjeen «sånn er det bare». Jeg oppfatter at boken balanserer hårfint mellom klisjeer og dype sannheter. Dette trenger jeg mer tid på.

Dette ble bare noen rare strøtanker fra meg en kveldsstund. Glad for at det ble denne boken vi valgte. Nå vil jeg lese Bojers Den siste viking. Har en fornemmelse av at det det vil hjelpe meg med å sette Himmelrike og helvete i perspektiv.

Hjertet pumper ikke bare blod. Det er en muskel som spennes og gir fysisk smerte ved sorg og påkjenninger.

Skal fortelle assosiasjonene mine til deg, Lillevi, men da må du love å ikke si det bort ;-)

Jeg lo også litt da jeg leste det, fordi det ikke stemmer, og så havnet jeg på vidotta i tankene. Du skjønner, selv om jeg er litt lat av natur så prøver jeg å trene litt innimellom. Nå har noen tipset meg om denne treningsvideoen. De par første dagene etter ei sånn økt så verker det i muskler jeg ikke ante eksisterte engang! Jeg skjønner jo av fortsettelsen at Stefansson ikke prøver å være morsom, men det kom litt skeivt ut for min del, så jeg var nok ikke helt mottakelig for det han vil si i akkurat dette avsnittet...

Og Bojers "Den siste viking" vil jeg absolutt anbefale!

Ha, ha! Jeg er virkelig imponert, ønsker deg hell og lykke – og selvfølgelig blir det mellom oss :-) 

Boken er lest, og jeg må gi lesehesten som med ordene «noe helt annet enn alt annet du har lest» anbefalte den, rett. En gripende og forbløffende bok, en skattkiste.

Men, for det er dessverre et men, enkelte ganger «lugger det litt», som du treffende uttrykker det, Bjørg. Når forfatteren skriver «Mennesket er et underlig vesen. Har overvunnet naturkreftene, har seiret over vanskeligheter som virker uoverkommelige, mennesket er jorderikets hersker, men har likevel liten styring med sine egne tanker og de dypene som befinner seg under dem osv.» -- og hele hans bok skriker nei, mennesket har ikke seiret over naturkreftene. Og er det nå så sant at vi er jorderikets herskere (og da har jeg ingen guddom i tankene). Bevitner ikke Himmelrike og helvete nettopp hvor prisgitt vi er elementene, hvor lite vi behersker når det kommer til stykke (Olav Duuns Menneske og maktene dukker opp i tankene mine).

Avsnittet om hjertet, som brakte deg så ut på viddene, Bjørg, har noe av den samme inkonsistensen i seg. Denne typen usannheter plager meg langt mer enn at forfatteren er unøyaktig med å tidfeste handlingen.

«Usannheter» av denne typen derimot: «De snakker om sjø og om slit, de snakker med lidenskap om fisk, torsken svømmer gjennom årene deres, haien dykker dypt ned i leveren deres (disse gutta drikker!), det er uvær og frostrier og en dødssvart sjø, Brynjólfur svaier og holder seg fast i bordkanten for ikke å falle over bord (han sitter på fast land), Kollbeins tykke tunge slikker vekk saltet fra leppene.» Dette er strålende – i kraft av sin troverdighet.

Her blir det ikke enkelt med terningkast...

Så morsomt at du nevner Duuns Menneske og maktene, Lillevi! Jeg har også hatt den boka i tankene mens jeg har lest, og har lurt på om jeg skal finne den fram og lese på nytt etter over 30 år. Jeg kan ikke si at jeg husker noe særlig fra den, annet enn at jeg den gang syntes den var veldig bra.

Jeg har foreløpig ikke lest mer enn første del av Himmelrike og helvete, men regner med å ta fatt på fortsettelsen i helga.

Jeg mener ikke at den siste setningen er problematisk. Synes heller den er ganske original.

Opp gjennom tidene - kanskje mer og mer etter hvert (også litterært) - tror jeg menneskene har undret seg mye over hva som var / er meningen med livet.

Døden derimot, og meningen med den er det vel heller sjelden man tenker over.
Kanskje det har noe med alder å gjøre.

????

"Jeg mener ikke at den siste setningen er problematisk"
Det jeg mener med at den første setningen er problematisk, er at den gir meg helt andre assosiasjoner enn jeg tror forfatteren ønsker, og det ødelegger dessverre en del av opplevelsen av resten av avsnittet for meg.