Bokelskere.no

Vi har "har lest", "leser", "skal lese", men ikke "gjenleser". Jeg vil derfor slå et slag for gjenlesing først og fremst som fenomen. Men det kan jo tenkes at bokelskere kunne ordne et eget felt for det?

I unge år er boklesing en eneste lang rett vei der vi går fra den ene boka til den neste, og vi tror at verden og livet er som denne veien - rett, og med ny litteratur som bare venter på oss. Det tar således litt tid før vi begynner med gjenlesing. Kanskje er det en ulykkeshendelse til og med. Vi kommer til en uforutsett fase av livet der tilgangen på nye bøker har stoppet opp. Kanskje er det sykdom inne i bildet, bøker som ikke har blitt levert biblioteket i tide, dårlig økonomi, flyten er uansett ikke mulig å holde ved like. Så ser vi litt skeptisk på de bøkene som står i hylla, og innrømmer at det ved innkjøpstidspunktet må ha vært en tanke der om at den skulle/kunne gjenleses. Men den måtte ikke gjenleses, det var det rett og slett ingen tanker om. Vi må ingenting vi så lenge det ikke er pensum! Uansett opplever man den første gjenlesing, og oppdager ganske fort at dette er en helt egen opplevelse.

Allerede her kan man fornemme at ens egen førstegangs lesning var spesiell, at den hadde et sett av forutsetninger som kommer tilbake. Kanskje til og med i bokens duft; den kan lukte av sommer eller vinter, et særpreg ved egen lesing, eselører, duft av måltid, måten å skrive sitt eget navn i boka. Men langsomt glipper dette forgjengelige: innholdet trer nemlig fram på en annen måte, vi legger merke til detaljer vi ikke kan ha lagt merke til den gangen. I gjenlesingens uendelige faser kan man komme til at man rett og slett ikke var på høyden kanskje som leser under førstegangslesingen, vi forstår teksten ihvertfall ikke på samme måte som vi gjorde da.

Siden blir vi pasjonerte gjenlesere. Johan Borgen var for eksempel det. I et senere intervju ble han spurt om hva han ville savne mest med livet stilt ovenfor døden (ja, det fantes en tid en journalist kunne finne på å spørre om en så unevnelig størrelse som døden), og Borgen (som i dette tilfelle er min mann)svarte å lese "Under høststjernen" hver høst (tilhører Knut Hamsuns kategori av såkalte vandreromaner).

At gjenlesing er lærerikt er utvilsomt: Jeg vil spesielt fremheve det faktum at jeg fått et mye romsligere forhold til meg selv som leser. Jeg kan rolig slå fast for eksempel at jeg i enkelte faser av livet ikke forsto alt i de bøkene jeg leste. Og det viktigste av alt: Veien er ikke lang og rett, nei den har sidespor, svinger, sirkler og spiraler, ja you name it! Herved anbefalt!

Åh, jeg er herlig uenig med deg. Ikke i at gjenlesing er fantastisk, å nei, derom er det vel ingen tvil, men i at dette er noe bare voksne driver med?

Jeg har lest siden før jeg begynte på skolen, og det tok slett ikke lang tid før jeg begynte med gjenlesing. Nå kan det naturligvis argumenteres at jeg er et unntakstilfelle, eller at jeg var drevet av ytre omstendigheter: det nærmeste biblioteket ble nedlagt da jeg var 8-9 år (og fortsatt litt for liten til å dra til biblioteket i byen og låne bøker der på egenhånd), og utvalget av barnebøker i bokhylla hjemme (selv om den nok var romsligere enn gjennomsnittet), var begrenset. Men siden jeg begynte å gjenlese bøker lenge før jeg hadde lest alle bøkene vi hadde hjemme, kan jeg ikke tro noe annet enn at dette var noe jeg følte trang til fra første stund. I alle fall ble yndlingsbøkene mine gjerne lest flere ganger i måneden.

Dessuten: Er det ikke nettopp barn som elsker å bli fortalt de samme historiene igjen og igjen, kveld etter kveld? Som finner seg en yndlingbok og krever at samtlige eldre slektninger skal lese den høyt, inntil man til slutt kan den utenatt?

For et herlig innspill Iselin! For selvfølgelig er denne rette veien jeg skriver om med ventende litteratur et bilde på overfloden; en vestlig verden som masseproduserer tekster til oss ventende, glupske konsumenter. Og du har så rett: Når gjenlesingen endelig kommer til oss gjenkjenner vi de gamle gleder - barnets gleder, men også det jevne folkets gleder som gjerne ble lest for, den samme teksten gjerne, gang på gang. Om du er et unntak vet jeg ikke, men du er i såfall et svært heldig unntak, et unntak som representerer, tror jeg, sånn det var før bøkene flommet over oss til spottpris.

Veldig godt og interessant innlegg! Og deilig å få en "godkjenning" av gjenlesing, at det forhåpentligvis ikke bare representer nostalgisk mimring fra en gammel dame. Jeg har ennå ikke drevet så mye med det, men har stadige planer. Først og fremst tenker jeg på Raskolnikow (Forbrytelse og straff) som gjorde et dypt inntrykk i ungdommen og som jeg tror jeg vil ha stort utbytte av å lese om igjen nå. Dessuten har jeg planer om å gjenlese Amtmannens døtre, som ledd i en liten fordyping i 1800-tallet. Dette har jeg imidlertid hatt planer om lenge, men de blir alltid presset bakover i køen av andre bøker som dukker opp :-(

Men jeg får jo innrømme at jeg til tider i hvert fall har drevet litt annen og lettere gjenlesing av barne- og ungdomsbøker, som Den hemmelighetsfulle hage, Dimsie-bøker og bøkene til Aimé Sommerfeldt i en passe blanding av kosemimring og aha-opplevelser, - nå vet jeg hvor en del bilder og forestillinger i hodet mitt kommer fra!

Og siden jeg først er i det ærlige hjørnet får jeg jo også nevne at jeg har en svakhet for å gjenlese en krim eller to som står på hytta hver gang jeg er der, nå kan jeg dem snart utenatt, men de hører med!

I det siste har jeg bedrevet en utstrakt gjenlesing, og så kom jeg på at det jo fantes en tråd om dette, - og der viste det seg faktisk at jeg også hadde hatt et innlegg;)

I vinter startet jeg med å lese "Forbrytelse og straff" (Raskolnikow) om igjen, noe jeg altså hadde tenkt på en stund. Den nådde dessverre ikke helt opp til førstegangsopplevelsen, - antakelig fordi mye av problematikken minnet meg for mye om sommerens hendelser og rettssaken mot ABB, - jeg ble kvalm av å gå inn i hodet på unge morderiske menn!
De neste bøkene jeg gjenleste, "Pan", "Victoria" og "Gösta Berlings saga", overgikk imidlertid nesten forventningene - jeg var jo litt redd for at de ikke skulle holde mål - , men det er lenge siden jeg har kost meg sånn med noen bøker:)
Nå tenkte jeg imidlertid det var på tide med litt upløyd mark (dvs. uleste bøker) igjen, og var klar til å kaste meg over "Innsirkling 2". Men så kom jeg på at jeg om relativt kort tid skal til Köbenhavn for å se utstillingen om Struensee, og da ville det jo være lurt å friske opp den dramatiske historien og lese "Livlegens besøk" av P.O.Enquist om igjen, - en bok jeg hadde stooor glede av ved første gangs lesing:)

Morsomt også å gjenlese sitt gamle innlegg må jeg si Ellen, takk skal du ha som gjenoppvekket denne siden fra gjemselen i den virtuelle virkeligheten! Spesielt hyggelig fordi vi vel havnet i en vanskelig disputt en gang. Gjemt det også, og noe kan selvsagt forbli i det skjulte som alt her i verden. Helt enig med deg at Raskolnikov sikkert hadde blitt ubehagelig med den nye verdensanskuelsen vi har fått etter 22.7. Struensee er det heldigvis så fjernt å tenke seg helt bestialsk tatt av dage, her ser man gjerne for seg Rousseau og romantikken. Jeg forbinder også Struensee med Strindbergs "Frøken Julie" som også var et aldri så lite inspirasjonsmoment til dette skuespillet. Men gjenlesing Ellen er fortsatt etter min mening en av de store lesergleder som man skal unne seg!

Det er sjelden jeg gjenleser, men i dag har jeg i stedet som et supplement til boka sett filmatiseringen av "Drep ikke en sangfugl" med Gregory Peck som Atticus. Jeg har lenge prøvd å overtale min 16-åring til å lese den, men vi endte opp med filmen i stedet. Han syntes "det var faktisk en bra film" (litt overrasket...). Og nå prøver jeg å reklamere med at boka inneholder så mye mer enn filmen ;-)

Jeg har også kjent stor glede når jeg har hørt om andre som gjenleser, og en slags lettelse. Ah, så det er ikke helt håpløst. Selvsagt kan man jo komme trekkende med et fordypningsmotiv - man vil se nærmere på sammenhengen mellom noen temaer i litteraturen. Uansett har jeg skjøvet disse intellektuelle motivene mer til side: Jeg har sagt: Du får ikke lest alle de bøkene som venter og krever deg på veien. Slapp av sunny boy. Og ja, jeg har Sherlock Holmes "En studie rødt" som min favoritthyttebok og gjenlesbar til de grader!

De fleste av mine favoritter er bøker jeg leser flere ganger, så og si alle bøkene jeg sparer på er bøker jeg liker å lese flere ganger, kanskje ikke hele boka hver gang, men i hvert fall del av den. Leser også i disse dager om igjen en del bøker jeg leste som barn/ungdom på norsk nå på engelsk.

Hvorfor begynte du med det? Var det noe du hele tiden visste at du skulle? Er det mest for å smake, komme i stemning, ja, holde fast ved noe? eller gjenleser du for å se om det er noe du har glemt eller kan lese på en annen måte (utforske deg selv som leser)? Som språkundervisning må jo den sistenevnte gjenlesingen din fungere godt!

De jeg leste som barn/ung på norsk som jeg nå leser på nytt på eng er for de fleste at jeg vil lese de på orginalspråket, mest inne fantasy sjangeren. Bl a for en del år siden leste jeg på nytt alle mumietroll bøkene på svensk, høre mumietrollet på tv på finland-svensk virker helt riktigest for meg.

Med f eks hestebøkene World's end av Monica Dickins er grunnen at de bare har en av dem igjen på biblioteket her, og jeg vil se om jeg liker dem like godt idag.

Jeg startet med å lese eng for alvor når jeg kom over en Star Trek bok i bruktbokhandelen jeg jobber i for ca 20 år siden, hadde da lest den norske utg av den første boka minst 4 ggr og fikk plutselig en liste på 30 nye titler på eng. Det neste var britisk krim, leste det jeg kom over av min favoritt på norsk og så resten på eng. Startet med Ruth Rendells Wexford bøker, så Thanet bøkene til Dorothy Simpson og Sloan av Catherin Aird. Rendells bøker er så å si alle oversatt til norsk, men de 2 andre er det værre med, tror jeg har lest 3-4 av Simpson og 2 av Aird minst 2 ggr hver før jeg begynte å søke opp flere titler på engelsk. Har fortsatt en del av hvert forfatter jeg ikke har lest enda. Leste en del CSI bøker men den var før de endeløse reprisene. Men for øyeblikket går det i fagbøken på norsk, svensk og engelsk, og litt krim til påske. Har lånt med Tidens datter av Josephine Tey som jeg har lest på eng for flere år siden og fikk lyst til å lese igjen, men hadde ikke lyst til å reise til Frstad for å låne den på eng, så det blir på nor denne gangen.

Fin tråd! Min mest "gjenleste" bok er "Bare et lite sammenbrudd" av Ebba Haslund. Jeg leste den som ungdom, som nygift, som godt voksen, - og den gir meg noe nytt hver eneste gang!

Andre bøker som egner seg for gjenlesing er "klassikere" som man kanskje ikke følte en fikk noe ut av ved første gangs lesning, - kanskje fordi man var for ung, - ikke hadde den nødvendige livserfaringen til fullt ut å "forstå" bøkene. Jeg opplever også at disse for meg tidligere "tunge" bøkene, i dag gir meg en helt ny forståelse og berikelse!

Som en parallell til eksemplet ditt tenkte jeg på et landskap jeg tar bilder av i alle årstider - - - ja, en sånn favoritt gjenlesningsbok kommer jeg også kanskje ut med en dag?

For min del så var gjenlesning like utenkelig som gjenbruk av kondomer, inntil for få år siden. Kanksje det var alders visdom som slo til, men i større grad tror jeg det var mengden bøker som fikk meg til å lese på nytt. Jeg hadde nådd et visst antall bøker, og hadde fått mange ideer om sammenhenger jeg bare kunne undersøke med å lese igjen. Og til min store overraskelse gav det meg enda større glede å gjenlese, enn å lese første gang, så nå er også jeg i gang med planlegging av gjenlesninger innimellom alt det andre. (Gjembruk av kondomer er forøvrig fortsatt like uaktuellt....)

Haha! ja, gjenlesing var utenkelig. Vi hadde en klokkeklar tro på at vår oppgave som leser tilsa at vi ikke misbrukte tiden på veien. Jeg leste også bøker svært raskt, om lesning (som spising) skulle gi en indikasjon på min kapasitet som elsker, ville resultatet vært kritisk for min ungdommelige selvfølelse. Alt dette har forandret seg (å bekjenne seg som gjenleser er en prosess) - og velkommen i rekkene HakonH!

Veldig inspirerende tekst og tanker om gjenlesing! Siden jeg først i høst oppdaget den store litteraturen skal jeg vente noen år før jeg begynner med gjenlesing, men store Fabian - nå fikk du meg utålmodig! :-)

(Kommer nå på at jeg jo har gjenlest én bok - Historien om Babar - min yndlingsbok som bare noen få år gammel. Lukten og følelsen jeg fikk tilbake i minnet var ubeskrivelig, og jeg håper dette kan skje med andre bøker også :-)

Her nevner du en svært viktig gjenlesning som alle foreldre faller for; de velger selvsagt de bøker selv fikk lest for seg da de var barn, de vil gjenta suksessen - og samtidig få med seg gjenlesingens gleder. Og du har helt rett: Da jeg både gjenleste og leste eventyr, Egner eller Lindgren for mine barn var jeg flere steder samtidig med følelser ... ja, som du sier var ubeskrivelige.

Flott tema du tar opp her, for dette er intressant å tenke over. Det med gjenlesing har jeg tidligere vegret meg for, men med årene har jeg innsett verdien av det og også behovet for min egen del. Som ung ble bøker lest i stort tempo uten å dvele for mye med det som sto skrevet,før neste bok sto for tur. Det er klart at mye har jeg gått glipp av men også glemt når en har lest på den måten.

Derfor har jeg gjenlest noen bøker og for en opplevelse jeg har fått da. Noen bøker er det som å lese igjen for første gang mens andre bøker oppleves gjenkjennelse og det en god følelse. Det er klart at det å forstå og dra nytte av en bok har også med alder/livserfaring å gjøre derfor er gjenlesing for meg bra, nyttig for forståelsen og opplevelsen av boka.

Du nevner alder/livserfaring og dette legger jo to helt ulike forutsetninger inn hos deg som leser; teksten er simpelten nødt til å oppfattes annerledes! Jeg opplever dermed at en indre dialog oppstår i meg mellom den unge leseren i meg og den eldre. Dessuten opplever jeg at jeg oppfatter mer av hva forfatteren holder på med, hva han lykkes med - og hva som er mindre heldig. Takk for den dagen den endeløse landeveien med bøker er over hehe!

Heilt einig. Men så er det ganske få bøker som faktisk frister til å lese om igjen! De dødes tjern er for min del ei bok som eg kosar meg med for tredje gong no, las og nett om att vindens skygge, rett og slett for å ta meg meir tid til å kose meg over språket. Elles er vel Pondus det eg har lest flest gonger, men det tels ikkje.

Ja, de vrimler ikke disse gjenlesbare bøkene, og så er Pondus vel også den jeg har lest flest ganger når sant skal sies; han camperer på et ofte brukt sted. Men når det er sagt har jeg nettopp hatt en runde med alle leseres gode venner - de russiske romanene. De egner seg veldig til gjenlesing. Alle typer episk diktning fra den store romantradisjonen er vel verdt gjenlesing. Og da tenker jeg på Cervantes, Balzac, Flaubert, Tolstoj, Proust, Mann for eksempel. Jeg kastet meg over dette da jeg var tenåring og forferdelig utålmodig - jeg ville ha helheten framfor detaljene. Jeg har nettopp gjenlest Milan Kundera, og gjenoppdaget hvor mange av hans synspunkter og vendinger nedfelte seg hos meg da jeg pløyde ham med fynd og klem.

Enig, det å lese en bok gang nummer to gir en annen opplevelse. Det kan være så enkelt som at jeg har blitt noen år eldre siden første gangs lesing, men det kan også være at livssituasjonen min er en annen? Kanskje jeg har fått nye erfaringer som gjør at jeg forstår boka på en annen måte, vektlegger nye ting? Av og til kan det å høre at en annen har lest boka, og har forstått den på en annen måte, gi meg inspirasjon til å lese den på nytt.

Uansett, det er fint i seg selv, det å fundere over hvorfor jeg denne gangen forstår boka annerledes, kanskje jeg forstår noe nytt ved meg selv?. Jeg har opprettet en bokhylle der jeg legger bøker jeg ønsker å lese på nytt, akkurat nå ligger det 6 bøker der. Kanskje påsken er en fin tid å lese "gamle bøker", jeg får se.

Et godt tips Merethe: En egen bohylle med bøker klar for gjenlesing er helt etter min smak! Jeg har forresten allerede begynt å forberede meg til påsken, en lesepåske er på gang

Innrømmelser fra enda en gjenleser! Til ganske nylig har de fleste bøkene jeg har lest vært lettvektere, og mange av dem liker jeg å lese på ny. F.eks Harry Potter. I den sammenheng blir det da for meg ren eskapisme - jeg vil enda en gang forsvinne inn i en annen verden for noen timer.

Ellers er jeg enig med Merethe Solstad - det er av den grunn jeg har lyst å lese L av Erlend Loe igjen. Kanskje er det noe der jeg ikke fikk med meg første gang jeg leste boken?