Bokelskere.no

Søndag, 16. februar 2014.

Jeg ble ferdig med lesingen av Middlemarch for et par timer siden. Epilogen var den eneste som gjenstod etter gårsdagens lesing.

Å lese en så stor (i dobbel betydning) og rik roman sammen med andre har vært både utfordrende og lærerikt.

Etter min mening er første (ca.) halvpart av Middlemarch den beste delen, men hele romanen er et litterært kunstverk, skrevet i et ganske enkelt og likevel billedrikt språk. Jeg har en følelse av at stilen til forfatteren appellerer til min forståelse av hva som - blant annet - er god litteratur.

Middlemarch er en realistisk roman, og George Eliot benytter virkelige historiske hendelser, geografi (topografi) og menneskeskildring - den først og fremst - for å få oss til å føle at vi (nesten) er til stede på den tiden og i det miljøet hun beskriver i romanen.

Gjennom hele romanen bruker Eliot digresjoner og forklaringer (til leseren) for å utdype og billedliggjøre det personene føler og tenker og hvordan de reagerer og handler. Av og til kan det bli vel mye av denne teknikken, men så er det jo til gjengjeld her vi får mange av forfatterens "visdomsord" og kjente uttalelser.

Første del av romanen er ganske stillestående når det gjelder ytre handling. Det skjer selvfølgelig en god del i denne delen også, men det går sakte og uten store overraskelser og omveltninger. Det virker som Eliot har bestrebet seg på å presentere de viktigste personene og beskrive deres tankeliv, følelser og (intersubjektive) forbindelser.
Når vi kommer lenger ut i romanen, blir det mer dynamikk. Vi får vite mye om hvordan det går med flere av personene, spesielt er parforhold, intriger og misforståelser, sladder og feilslutninger, fremtredende. Et og annet avsnitt er nesten patetisk, eller kanskje 'melodramatisk' er mer dekkende.
Noen ganger under lesingen fikk jeg en slags fornemmelse av at enkelte drev med konspirasjoner og sammensvergelser, men det var vel først og fremst uvitenhet og ryktespredning som førte til at det gikk galt.

Epilogen er overflødig.
Jeg har selvfølgelig lest den også, og det er forsåvidt greit å få vite hvordan det gikk med de personene jeg er blitt så godt kjent med gjennom 86 kapitler. Men det blir for mye idyll og for eventyraktig: "Og så levde de lykkelig alle sine dager."

Og så er ringen sluttet:
. Eliot har et lite hint til Fortalen og Den hellige Theresia. Og da tenker man jo uvilkårlig på Dorothea Brooke (Casaubon, Ladislaw) og hennes nestekjærlighet og godhet.

Og Middlemarch kunne vel ikke avsluttes med noe annet enn et visdomsord:

"Og når livet for deg og meg ikke er fullt så vanskelig som det kunne ha vært, skyldes det delvis alle som trofast og pliktoppfyllende levde slike bortgjemte liv, og som hviler i glemte graver."

Middlemarch kunne gjerne hatt en mer åpen slutt.

Jeg gir Middlemarch terningkast 5.
(Første del terningkast 6, andre del terningkast 4)