Bokelskere.no

Nå har jeg lest ut Middlemarch, og jeg likte boka.
Men den var svær og tung, 1425 gram på kjøkkenvekta. Over tusen sider til sammen med kilder, og de var verdifulle. Og selv om jeg ikke har greie på slikt synes jeg Verdensbibliotekets utgave var godt oversatt, og sikkert langt enklere å lese enn originalen.
Det har vært inspirerende og gjort lesingen enklere å kunne ligge i utkanten av en felleslesning og følge den. Takk! Tempoet var perfekt. Jeg leste to - tre kapittel om dagen, nok til å nyte gullkorna, ikke for mye til at jeg gikk lei. Mulig det er dette Kjell K kaller "nærlesing".
Konkrete tips jeg har benytta: Sitte i stolen og lese med pute på fanget. Tips fra Kristine Louise. Klarte imidlertid både å lese på senga og i badekaret. Litt.

Jeg var begeistra for hele introen. (De første 500 omtrent). Masse gullkorn, flotte intelligente beskrivelser av folk, situasjoner og natur. Lite action.

Begynte å vakle på et tidspunkt da Karin Jensen skreiv "Herregårdsroman", og jeg kjente meg igjen. Selv om jeg verken har vært på en herregård eller trodde jeg hadde lest noe derfra.

Men så leverte Eliot plottet og skjerpet motsigelsene, det blei handling og det blei spenning.

I Epilogen dukka det opp ei setning som langt på vei egner seg som en kjapp oppsummering av filosofien i boka: ”For intet vesen er så sterkt i seg selv at dets utvikling ikke langt på vei blir bestemt av alt som omgir det.”

Det fikk meg til å tenke på Karl Marx, og det ser ikke ut til å være tilfeldig. En ting er at de er samtidige, og ligger begravd på samme kjerkegård. Det ser også ut til at hun har studert tysk filosofi, og midt på 1850-tallet oversatte Ludwig Feuerbach’s Das Wesen des Christentums (The Essence of Christianity), fra 1841 til engelsk, boka som fikk Friedrich Engels til å si hadde “placed materialism on the throne again.… Nothing exists outside nature and man, and the higher beings our religious fantasies have created are only the fantastic reflection of our own essence.

Når det gjelder personene ser jeg til min glede at kona mi ligner mest på Dodo, mens jeg oppfatta Rosamond som et egoistisk og bortskjemt vesen, Sir James som en snobb, og banksjef Bulstrode som en banditt, mens idealisten Lydgate går seg fast i gjørma. (selv om Lillevi kan ha et poeng i at Rosamond blir innestengt i ekteskapet – og Jostein helt sikkert har et poeng i at min vurdering av romanfigurer sier noe om åssen jeg også ser på folk i den virkelige verden – jeg veit til og med hvem Rosamond minner meg om og det gjorde henne ikke mer sympatisk).

Mens Engels reiste til England og studerte arbeiderklassen har fru Eliot levert en flott, inngående, ganske krass og avslørende skildring av overklassen i en liten provinsby.

Til sist kom jeg på at Herregårdsromaner – det er vel Sønner og elskere og Stolthet og fordom?

Jeg har også lest ut boka og har hatt glede av å lese innlegget ditt Odin. Jeg er nok kanskje den eneste her som ikke lovpriser boka på samme måte som dere andre gjør. Det er vel det som gjør det litt spennende med felleslesingen:):) at ikke alle er like samstemte om alt.
Jeg har skrevet litt før om hvorfor den ikke helt falt i smak, skal ikke gjenta det nå, men har noen tanker om slutten av boka.
For min del, ble det nesten den svakeste delen for her falt alle brikkene i puslespillet sine riktige plasser, litt for lett.
Det ble også vel mye om den grunne og selvopptatte Rosamond. Eliot beskriver henne bra og holder litt "narr" av slike pyntedukker som kun er opptatt av seg selv og som er sikker på at andre menn heller hadde valgt henne om de kunne, enn andre damer som ikke var så vakre, yndige osv. haha, den var go'.
Nei Odin, de "Herregårdsromanene" som jeg sammenlignet med, de finner du nok kanskje i svinghylla på super'n.

Noen har sammenlignet henne med Madame Bovary, Vel, synes nok det er mer substans og handligssvilje hos henne enn det er hos Rosamond. Begge bøkene kom omtrent ut på samme tid, Middlemarch (1871–1872) Madame Bovary kom ut i 1857. Begge utga sine romaner i flere bolker. Tror den opprinnelig Middlemarch ble utgitt i 8 bøker. Det er vel forøvrig ganske vanlig at det var slik på den tiden, mange stor klassikere har begynt som føljetonger i aviser/magasiner.
Men, endelig fikk jeg da lest boka og det er jeg glad for. Boka får en firer på terningen fra meg. Husk, det er over middels :)

Hei Karin

Bra at du heller litt salt i drinken!
Så vidt jeg har oppfatta er du også en av dem som har lest og kjenner Eliots forfatterskap litt fra før. Kunne vært fint å høre hvordan du synes andre bøker var i forhold til denne?

Når det gjelder ”Herregårdsromanene”, så ser jeg at George Eliot faktisk angreip "Silly Novels by Lady Novelists", en kritikk jeg oppfatter i noen grad retta seg mot Jane Austen og søstrene Brönte. Hva tenker du/ dere om det?

En måte å forstå Rosamond på kan da være som en typisk heltinne i disse bøkene Eliot kritiserer. En heltinne som blir avkledd.

“Describing the silliness and 'feminine fatuity' of many popular books by lady novelists, George Eliot perfectly skewers the formulaic yet bestselling works that dominated her time, with their lovably flawed heroines.” Fra forlagets omtale.

The heroine is usually an heiress, probably a peeress in her own right, with perhaps a vicious baronet, an amiable duke, and an irresistible younger son of a marquis as lovers in the foreground, a clergyman and a poet sighing for her in the middle distance, and a crowd of undefined adorers dimly indicated beyond. Fra Nathan Sheppards The Essays of "George Eliot"

Eliot beveger seg dermed i et landskap hun kritisk har sagt en god del om offentlig.

Kanskje du derfor også synes brikkene faller litt for lett på plass fordi det er så standard at ”ungdommen får hverandre tilslutt” og heltinnen får sin elskede tross alle onde makter som stod mot dem?

Jeg har ikke så mye kjennskap til Eliot's forfatterskap men jeg har lest ei bok tidligere, og det er Veveren fra Raveole Det var en helt annen slags bok enn Middlemarch, og vel verdt å lese. Kan godt tenke meg mer av henne senere.
Noen drinker må en ha salt til og ikke i, Odin :)
Jeg har lest en del bøker fra midten av attenhundretallet og framover og det er fascinerende. Mange forfattere fra den gang setter kristiske og satirisk søkelys på bl.a adelen, studenter, yrkesgrupper osv. De kan bli fremstilt for deres narraktig måte å oppføre seg på, ja forfatterne kan faktisk gjøre narr av de. Og det var det jeg la merke til når Eliots beskrev Rosamond, der var hun en forfatter for sin tid. Hennes beskrivelser av denne vakre vevre kvinnen med barns hender, så yndefull med sine vakre smilehull, det er så søtt at nesten sukkersikkelet renner.
Rosamond er en irriterende figur, men det er her jeg kjenner igjen andre forfattere fra hennes samtid og det ble positivt denne litt beske beskrivelsen hennes, selv om det ble vel mye om denne ene damen da.

Du fikk rett når det gjelder slutten Karin:) Den var oppskriftsmessig synes jeg. Dette verket var best underveis. Jeg leser likevel Eliot idealistisk. Uten at jeg vet det føler jeg at hun driver opplysningsarbeid i teksten og at den underholdene intrigen er der for å holde leseren i ånde. Altså nærmest en form for å snike etiske avveininger og kritisk samfunnsblikk på leseren. Dorotheas historie ender for meg i en gedigen klisje, men det gjør liksom ikke noe fordi den var så mye mer før vi kom dit. Den siste samtalen mellom de elskende derimot den skummer jeg slik jeg skummet en del av Victor Hugos mest svulstige partier.

Verket sett under ett leder tanken mot en del jeg har lest om Thorstein Veblen og hans bok Den uproduktive klasse. Beskrevet slik av forlaget Res Publica:

"Thorstein Veblen var USAs mest berømte økonom, og regnes som "New Deal"-politikkens far. Den uproduktive klasse var lenge en bok alle amerikanske intellektuelle kjente til, en bok om hva som kjennetegner de aller rikeste og mektigste gjennom historien. Veblen viser hvordan mektige sjikt til alle tider og i ulike kulturer har hatt en ting felles: de demonstrerer sin makt gjennom krig, erotikk og luksus, men først og fremst gjennom avstand til arbeid og produktiv virksomhet."

• Veblen mener at når det brukes mer penger på uproduktive ting, som når finansmenn stæsjer opp sine «Trophy Wifes», fremfor å investere i fabrikker eller produksjonsutstyr, så er økonomien på feil spor, sa Erik S. Reinert som har skrevet forordet til den norske utgaven til nettstedet N24.

Tilbake til Middlemarch sa aner en i Eliots historie at det er skumle skyer i horisonten. Flere opplever økonomiske nedgangstider i møte med ny teknologi og ny økonomisk organisering. Likevel insisteres det på et overforbruk og spekulasjon med "gamle penger" mer enn produksjon. Gamle løsninger forsvares framfor nye (ref. Lydgates vanskeligheter). Forventningen til kvinnene er at de skal fylle rollen som tròfe og til mennene at de skal ha minst en flott hest for mye. Fornøyelig, det gjør Rosamond til en viktig figur i historien og det leder tanken mot vår tid. Når de aldrende finansmenn stiller til overdådig fest utspjåket i karnevalskreasjoner med en langt yngre skjønnhet i armkroken. Eller framfører sitt politiske budskap stående på et isbjørnskinn ;)! (Aftenposten denne uken)

Jeg er imponert! Du treffer spikeren på hodet med "Den uproduktive klasse" - av personene i historien er det vel bare Garth, og muligens Ladislaw etter hvert, som faktisk produserer noe.

Mitt håp om at Middlemarcherne ville begynne å reflektere over gamle konvensjoner og fordommer, ble gjort til skamme. Ut med Bulstrode, ut med ekteparet Lydgate, ut med ekteparet Ladislaw, og harmonien er gjenopprettet. Så lenge det varer. Så tittelen "Solnedgang og soloppgang" blir litt gåtefull: Det ender altså med "soloppgang" - for hvem? Neppe for Middlemarch (så sant det ikke er ironisk ment da, og en kan vel godt mistenke Eliot for å ha ironisert litt over den tilsynelatende lykkelige slutten).

Jeg er veldig enig i at boka var best undervegs. Og bedre i første enn i andre halvdel - mot slutten ble det veldig mye uttværing av alle forviklingene, spesielt forholdet mellom herr og fru Lydgate. Og selv om jeg også innser at Rosamond spiller en nøkkelrolle, ble det i overkant mye av henne en periode.

Takk for et tankevekkende innspill, og takk til alle for samlesinga!

Jeg er visst ikke helt ferdig med denne boka. Den har surret i hodet mitt; jeg har grublet over denne fortærende tittelen "Solnedgang og soloppgang" og lest andres kommentarer, og plutselig slår det meg at jeg savner Mary Garth, både i mine egne og andres kommentarer. Riktignok nærmest en biperson, men dog. Hun hører ikke til "den uproduktive klassen", hun framstår som et ærlig, jordnært menneske med sunn fornuft, og hun er en av dem som blir i Middlemarch. Fred Vincy er en av dem som tråkker ut av middlemarchernes sirkler - og lykkes, med Mary ved sin side. Og godtas, med visse skeptiske forbehold. Kanskje håp om soloppgang for Middlemarch likevel, med tid og stunder?

Et meget godt innlegg.

God litteratur gir tankene vinger.

Takk for det:)

Kom på en annen artig/tankevekkende parallell også, i hvert fall synes jeg det. Bullstrode er jo den skinnhellige som vil vise sin rettroenhet og omsorg for skaperverket ved veldedighet bygd på rikdom anskaffet ved uærlighet. Eliot vil åpenbart vise oss dette store gapet mellom liv og lære. I dag betyr ikke den boklige religionen så mye, men kanskje er det en annen religion som samler og gir noe av den samme statusen, nemlig miljøvernet? I hvert fall er det vanlig blant de kondisjonerte å vise sin omsorg for skaperverket via veldedighet for miljøet, selv om ens egen livsstil er svært langt unna å kunne kalles et bidrag til "saken" ;)

Og til slutt: Caleb Garth. Noen sa han var historiens mest sympatiske mannlige karakter. Han står på en nøktern, arbeidende og produserende side. Det tror jeg Eliot også gjorde. Dersom Middlemarch er skrevet fra et idealistisk ståsted da. Hun ville at vi skulle like Garth og Dorothea for deres virketrang og ønske om å skape og utvikle noe.Tror jeg.

Det er vel noen som tolker 'dobbeltmoral' som dobbelt så mye moral.

Flott vurdering! Men hva synes du om Ladislaw? Som får prinsessa og blir en lykkelig mann, selv om halve kongeriket gikk fløyten?
Jeg hadde håpet på en utvikling i Middlemarch-samfunnet etter alle disse "skandalene" i sosieteten, men det gikk ikke slik. De som tråkket ut av sirklene sine, forlot stedet, og Middlemarch fortsatte i sine gamle spor.

Men at Sønner og elskere er en herregårdsroman, kan du da umulig mene alvorlig?

Hei Marit. (Jeg ser Karin har svar meg, men dette er skrevet før jeg så det).

For meg blei Will Ladislaw bare en bifigur, egnet til å få fram intrigen til Mr. Casaubon, og sjalusien til både han og Sir James. Egnet til å få fram alle fordommene hos borgerskapet i Middlemarch. De fordømmer han fordi har var av dårlig familie og var fattig. Mens mora i virkeligheten jo var en opprører som stakk fra noe som ser ut som en bedriten familie.
Her materialiserer Eliot virkelig en at av de viktigste elementene i kristendommen, arvesynden.
Ser du sider hos Will jeg misser?

Ellers er det vel Caleb Garth som blir framstilt som den mest sympatiske mannen?

Herregårdsromaner? Jeg har jo ikke peiling på hva det er, derfor tenkte jeg at både Sønner og elskere og Stolthet og fordom omtrent utelukkende foregår på herregårder. Unge, vakre kvinner og menn, kjærlighet og intriger. Og noen banditter.
Men så har begrepet kanskje også noe med kvalitet å gjøre og?

Kultur er jo underlig. Det finnes mange kulturer i Norge. Vi liker ofte det vi kjenner oss igjen i, vi ler ikke av de samme vitsene, og for oss som verken levde i 1870 eller har vært på en herregård er det unektelig mer interessant å lese om trailerkjøring over Zinnwald.
Men bøker består også av kvalitet. Skriving er et fag. Og livet består av en horisont det er flott å kunne utvide. Med lyd fra både Tom Russel og Lacrimosa.

Jeg hiver meg videre ut i digresjonene: Sønner og elskere foregår da i et gruvearbeidermiljø?

For øvrig liker jeg best å ha det stille når jeg leser. Tom Russell forbinder jeg med countrymusikk, som jeg iallfall vil frabe meg i en lesesituasjon. Lacrimosa er for meg en del av et Requiem, men jeg har en mistanke om at det ikke var det du hadde i tankene -?

Sønner og elskere er heller ikke skrevet av Brontë men av D.H. Lawrence. Jeg tenkte på Stormfulle høyder.
Når det gjelder musikk tar du jo poenget mitt. Lacrimosa er del av et vidunderlig requiem, Tom Russel en vidunderlig countrymusikker. Å like begge gir en bredere horisont – for dem som ønsker det.

Da er vi jo bortimot enige, både om musikk og herregårdsromaner. Men jeg vil ikke ha musikk som akkompagnement til ei god bok.