Bokelskere.no

Jeg er kommet et stykke uti bok 6, og her er en kort rapport fra meg om hva jeg synes.
Vel, jeg er fremdeles ikke så veldig begeistret, boka er ok den men der er noe i den som ikke appellerer så veldig.
Årsaken til at den ikke fenger, har med innholdet å gjøre. Det er forviklinger og vansker i parforhold og det eviglange forholdet mellom Mary og Fred som tar litt for mye plass etter min smak. Det blir liksom litt "Herregårdsroman" over dette. (Ikke det at jeg har lest så mange av de da, men har en viss peiling på hva de går ut på :))
For meg blir dette litt kjedelig lesning i lengden. Det er lite eller få overraskende elementer til nå, det er heller ganske forutsigbart og ikke så veldig interessant. Det mangler liksom en dirrende "nerve" i fortellingen, det blir så mange ord.
Men slutten kan jo veie opp noe for meg. For jeg skal da lese den ut, det er ikke så galt altså.
Jeg tror kanskje jeg skjønner hvorfor jeg ikke har lest den før, har nok hatt en fornemmelse om at den ikke ville falle helt i smak.
Har hatt lyst til å ha lese den lenge derfor stemte jeg på den til felleslesingen, og det er jeg glad for.

Du har nok rett i at det ikke er så mye "driv" over historien. "Herregårdsroman" uten nerve; det høres jo egentlig helt begredelig ut. At denne forviklingshistorien trass i alt ikke blir platt og uinteressant, mener jeg skyldes skrivestilen: Eliot småprater med leseren mens hun forteller. Av og til synes jeg det kan bli litt for mye prat, og digresjonene er mange, men formuleringene er jo så elegante at man bare må la seg rive med.
Slik jeg ser det, handler romanen like mye om det lille samfunnet i provinsen som om enkeltpersonene i historien. Jeg er fortsatt spent på fortsettelsen - og ikke minst slutten. Vil Middlemarch utvikle seg til et annerledes samfunn gjennom alle hendelser, konflikter, rykter, allianser og intriger som vi får del i?

Jeg har lest innlegget ditt, Karin og Strindins flere ganger og synes dere setter fingeren på viktige momenter. Jeg lester Middlemarch med stor begeistring og ga bind 1 terningkast 6 uten å nøle. Men – jeg nøler med å sette den på min favorittliste. Har tenkt en del på hvorfor, uten å komme til klarhet. Innleggene til Karin og Strindin setter fart på tankene!

Jeg har tidligere sagt en del om hva jeg liker; mye av det samme som du så fint utdyper, Strindin. Språket, personene, den menneskekunnskapen Eliot gir oss del i, og hvordan personenes liv er flettet inn i de historiske brytningene - alt dette betar meg. I tillegg er jeg interessert i medisinsk historie, så Lydegates strev gir et ekstra pluss!

Så mye leseglede og imponerende skrivekunst, så hva er det da som mangler, som gjør at boken ikke treffer rett i hjerteroten … Jeg har nevnt Johan Falkberget i forbindelse med Eliots personskildringer og menneskesyn (usikker på om jeg fortsatt er helt enig med meg selv, men det er et sidespor i denne omgangen; faren ved å uttale seg før siste blad er vendt). Hvorfor får jeg ikke samme forkjærlighet for Dorothea Brooks som for fjelljenta An-Magritt …

Jeg har vel hundre sider igjen og gleder meg til innspurten.

I Klassekampen 16. mai hadde Mari Skurdal eit interessant innlegg ("Arven fra Eidsvoll") om Camilla Collett, George Eliot og romanfigurane deira, der ho m.a. seier at Dorothea kan minne om den unge Camilla Wergeland.

Eit lite utdrag:

Collett og Eliot var da også omtrent jevngamle, og skildrer begge begrensningene som tilfaller en ung kvinne med fornuft, vidd og et genuint ønske om å forstå sammenhengene hun er satt inn i. Beskrivelsene av hvordan den unge Dorothea legger beslag på gjester som kan noe om felt hun er opptatt av, minner meg om beskrivelsene av Collett som en som var litt for glad i fest og moro. [...] Både Camilla Collett, George Eliot og deres romankarakterer var i ytterste konsekvens politiske mennesker. De opplever en dragning mot å forbedre verden omkring seg - Dorothea begynner jo til og med å tegne arbeiderboliger! De forsøker å virkeliggjøre sine idealer, men også sitt eget potensial. De har tankekraft og engasjement. Og den iveren Dorothea legger i sine religiøse studier, ville ikke den gitt seg uttrykk i filosofi eller ideologi i en annen tid?

Ingen ringare enn Nordahl Grieg tenkte slike tankar. I min venn Martin Nags Av full strupe!. Myter på gjengrodde stier i Norge anno 2013 (s. 187) kan vi lese dette:

Se, dette interiør! ... I denne peisestuen i London satt Nordahl Grieg hos gode venner, dagen før han, den 2. desember 1943, falt ned i et engelsk bombefly over Berlin ... Grieg var gjest hos vennene Helmer Dahl og fru Ellinor ...

Nordahl Grieg selv hadde skrivestue i dette ærverdige hus, Pinehurst Hill: "Det huset jeg bor i har engang tilhørt George Eliot, Englands Camilla Collett, det er et vidunderlig sted. En stor hvitmalt hall hvor de tender en rø lampe om aftenen, da er det som å være hjemme på Hop", skrev Nordahl Grieg selv i et brev...

To artige innlegg!
Ser at de første er tre måneder gammelt - og jeg har klart å gå glipp av det ...

Jeg synes Middlemarch er en meget god roman, både språk, stil og personskildring tiltaler meg, men den virker litt omstendelig med ganske sakte ytre handling.

En av (de mange) grunnene for å lese er å prøve å finne den perfekte roman. Det har jeg ikke gjort ennå. "Dessverre. Gudskjelov"

Jeg er enig og uenig med deg. Jeg synes også det i perioder i bind to blir vel mye av kjærlilhetsforviklinger. Kanskje aller mest rundt Dorothea og Will. Det er drama som gir assosiasjoner til filmatiseringer av Stolthet og fordom og Stor ståhei for ingenting. Jeg likte
det best når referansene var mange og Eliots kunnskaper lyser gjennom teksten. Derfor likte jeg også de første 100-200 sidene svært godt. Men, jeg synes Eliot løfter teksten ut av den klassiske deterministiske og romantiske stilen ved at historien foregår i en brytningstid. Dette påvirker karakterenes liv i stor grad og er med på å gi historien nerve og realisme synes jeg. I portretter som Lydgate synes jeg GE får fram kritikk av tiden godt. Kanskje er det et pek til en streng i hennes samtid som sa "alt var bedre før", for den har vi vel alltid med oss. Uansett, et samfunnsnyttig og viktig yrke betaler seg ikke. Samtidig som livsstilen de forsøker å opprettholde virker meningsløs og søvndyssende. I tillegg kommer det som er nevnt mange ganger allerede, språket som gir gode personskildringer og stemninger. Summen av dette er for meg stor underholdning og nå har jeg 200 sider av historien igjen. Hele tiden har jeg beholdt spenningen: hvordan skal dette ende!