Bokelskere.no

Jeg er snart ferdig med bok fem og det er mye å imponeres over.
Blant annet legger jeg merke til Eliot sine virkemidler for å forsterke beskrivelsen av menneskene sine indre stemmninger. Gjennom de 500 sidene jeg har lest til nå så finner man ofte beskrivelser av de ytre rammene som står i stil med sinnsstemningen.

For eksempel i kap. 47.
Will er på vei til kirken i Lowick for å være tilstede under gudstjenesten. Motivet er ene og alene å få sett Dorothea. Han er oppglødd og forventningsfull på sin vei til Lowick.
Forfatteren skriver, Han gikk over Halsell Common i utkanten av skogen der sollyset falt i brede strimer under grener med bristeferdige knopper og brakte frem ny skjønnhet over mose og lav og de friske, grønne skuddene som trengte opp gjennom alt det brune.

Når Will er på vei hjem fra kirken etter et nedslående forsøk på å få kontakt med Dorothea og i dyp anger for at han hadde fått ideen om å overvære gudstjenesten.
Forfattern skriver, Lyset hadde skiftet i løpet av disse timene, både utenfor og inni i ham.

Det er mange slike eksempler i boken og det er noe elegant og poetisk over det og veldig virkningsfullt.

Slutten av bok V var strålende. Skurkestrekar og ei uventa opplysing skrur opp forventningane om den vidare handlinga.

Det var et fint eksempel. Akkurat alle disse detaljene, og sinns-stemningene kommer ikke så godt frem i filmen - men det er jo naturlig.Synes Eliot er god på å bruke språket slik symbolsk og psykologisk.

Ja, det finnes mange slike passasjer i Middlemarch. Stilig.

Det er flere forfattere som bruker teknikken med å parallellføre ytre rammer med indre sinnsstemninger og følelser.

Jeg lurer på om det ikke er en ganske vanlig måte å skrive på for å tydeliggjøre følelser på, som er vanskelig å beskrive direkte / konkret.

Jo, det å forsterke følelser og sinnsstemninger ved bruk av ytre elementer som naturen, er nok et vanlig forfatterknep. Kunsten er å gjøre det uten av det blir påtrengende og altfor tydelig. Leseren skal knapt merke at han eller hun blir forført!
At Eliot behersker denne teknikken er vi vel ikke i tvil om.

Veldig fint eksempel, Hedvig. Bra at du trekker frem slike sider ved verket.