Bokelskere.no

Det er alltid moro å uttale seg om ting ein ikkje veit noko om, så eg kastar meg uti det.

Eg trur, som sangvin er inne på nedanfor, at menneske ikkje tenkte grunnleggande annleis på 1800-talet enn i dag. Du er inne på at språket vil vere forskjellig, og eg vil føye til at ein like stor forskjel er nok kva det var akseptabelt å skrive om. Og då er vi også inne på dei sosiale og samfunnsmesige ramene som styrer handlemåtane våre, og i nokon grad også korleis vi tenker i enkelte situasjonar.

Det får meg til å tenke på opplevingar på arbeidsreiser til Japan, der eg ofast har kjensla av å forstå, og å vere på bølgelengde med, mine japanske kolleger, men så i neste augneblink å innsjå at det sosiale samværet er styrt av koder eg ikkje forstår. Eg vil tru eg hadde fått ei liknande oppleving dersom eg hade reist attende til 1800-talet.

Har eg svart på spørsmålet ditt? Nei, men eg har hatt moro av å tenke over det.

Takk for flere spennende innlegg i det siste. Dette har jeg også tenkt litt på. All historieskriving er en form for fortelling og fiksjon der skribentens samtid alltid vil påvirke det historiske bildet en skaper. Og i skjønnlitteratur har selvsagt forfatterne total frihet, om de ønsker det. Men om menneskene forandres. Sigrid Undset skrev/sa dette:

"Ti sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager."

Jeg tror hjertet påvirkes av miljø, kultur, sed og skikk. Så kanskje finnes det noen ulikheter like mye i sted som i tid. Fordi om de elementære følelsene som foreldres kjærlighet til barn ser ut til å være universelt. Jeg oppfatter noe eldre litteratur som å ha et språklig filter mellom meg og teksten, slik oppfatter jeg også en del litteratur i fra områder av verden som virker fjernt i fra meg. Det kan være det rent språklige, eller forholdet til det åndelige, virkelighet og fantasi som virker annerledes. Leste for eksempel en fascinerende bok i fra Angola som het Den gamle skilpadden, av en forfatter som heter Pepetela. Jeg likte boka, men fikk en følelse av at her er det noe jeg ikke har ballast nok til å gripe. Mange ganger er det sikkert slik uten at vi selv aner det.

I det siste har jeg arbeidet litt med begrepet dannelse. En kan tenke seg dannelse som et sett bestemte faglige kunnskaper og en kan tenke seg det som psykologiske egenskaper, eksempelvis evnen til selvstendig refleksjon, kritisk tenkning, analyse osv. En er antagelig ikke et dannet menneske uten en porsjon av begge, men jeg vil tro det er sistnevnte som er mest bestandig og dermed generasjonsoverskridende. Hva som regnes som viktig kunnskap tror jeg endres raskere enn betydningen av å kunne håndtere kunnskap. Så et barn og en oldemor som har lært seg det vil ha noe felles, tenker jeg:)

Jeg ser at du stilte spørsmålet til Strindin, og at hun har svart deg.

Jeg klarer bare ikke å holde meg, når noen tydeligvis har plukket opp noen helt utrolige synspunkter, jeg tipper fra "forskning", media, bøker. og det er at høflighet skal være tildels medfødt.

Jeg vet ikke om hvor mange andre menneskelige karakteregenskaper som jeg har lest også skal ligge i genene de senere årene. Vær så snill folk, våkn opp!

Jeg overdriver bevisst, men det bekymrer meg mer og mer hvor lite vi etterhvert behøver å ta ansvar for som mennesker, alt kan legges i genene, skyldes på forfedrene på en så unik måte at vi alle er så hjelpesløse overfor dna og gener, at flere og flere av oss trenger kjemiske hjelpemidler, unødvendige tester, operasjoner ol.

Jeg har lyst til å benytte muligheten til å spørre hvem som tjener på tankegodset som indoktrineres gjennom media i våre dager. Omfanget og perspektivene gjør meg kvalm. Er det en industri som er 100 % kynisk, så er det legemiddelindustrien, med våpenindustrien som en god nummer en eller to.

Hvorfor ikke ta ansvar og innse at vi stort sett får de barna vi fortjener. Jeg innser selvsagt at enkelte egenskaper og sykdommer er arvelige. Men jeg provoseres sterkt av den trenden og kulturen som hersker i media i våre dager om at nesten alt vi skulle tatt ansvar for og skulle tatt tak i er medfødt, så why bother.

Jeg overdrev helt bevisst, fordi jeg reagerer på dna og genenes økende betydning i våre dager. Det som er fakta, er at bare en mikroskopisk del av genene våre er kartlagt, mens de som driver med dette vil gi et helt annet inntrykk.

At vi har forskjellige personlighetstyper, er for meg helt naturlig,og kanskje karakteren vår kan endre seg noe over tid. Men det er nok et faktum at vi forandrer oss ikke veldig mye, er du innadvendt, er muligheten stor for at du forblir det resten av livet mer eller mindre. Men hva er galt med å være innadvendt, tenker jeg, eller omvendt.

Media polariserer, det meste er enten - eller, svart /hvitt, mens det i det virkelige liv allltid er mer nyansert.

Absolutt, det å ha evnen og ikke minst viljen til å sette seg inn i andres situasjon, er ganske så alfa omega.

Høflighet er en del av dannelsen, men bare en del av det. I en dagligdags folkelig oppfatning av dannelse er det vanlig å først tenke på god oppførsel og skikk og bruk. Jeg tenker på dannelse som et videre begrep i menneskers utvikling og utdannelse. En kan pugge seg til en del kunnskap, men en kan ikke pugge seg til forståelse. For å forstå noe, kunne anvende kunnskapen, så trenger man noen egenskaper som inngår i personlighetsdannelsen. Noen av disse egenskapene er anvendelige til ulike tider og steder. Det tror jeg er årsaken til at vi kan møtes på tvers av tid og sted og fortsatt til en viss grad forstå hverandre. Døde og levende møtes gjennom tekst (og etter hvert lydopptak, bilder og film) og sistnevnte har definisjonsmakten. Noen teoretikere mener at det å kunne stille spørsmål ved det bestående, bidra til innovasjon og det samfunnsendrende er en del av dannelsen, da virker det til det motsatte av dannelse om et samfunn hogger i stein hvilken kunnskap som regnes som nyttig og ikke. Og på samme måte, om det å være høflig blir stående i veien for å lage uro i orden. Synd den eldre mannen ikke ville fortelle deg om Undset. Du har uansett møtt en som kjente henne og bare det er jo et minne å ta vare på:)

Det har du garantert rett i, og no er vi kjapt på veg over frå synsing til fakta, eller i det minste over frå synsing til gransking av historiske kjelder. Då må eg stille meg litt på sida av diskusjonen, for dette er noko eg har svært avgrensa kunnskapar om.

Hmmm, dette kaller på et aldri så lite tankeeksperiment: mener du at dersom en nyfødt fra 2013 ble plassert i antikken, ville det, når det nådde en adekvat alder selvsagt, kreve "selvrealisering"?

Ok, da er jeg med. Uansett spennende spørsmål du drar frem; hvorfor nye tanker oppstår er virkelig noe det baskes med, som det ofte raskt blandes både politikk og menneskesyn i.

Et både interessant og vrient spørsmål, men jeg tror ikke det er mulig, og årsaken til det er for så vidt enkel nok å formulere: det man den gang (for to eller fem hundre år siden) tok for gitt, kan vi ikke vite noe om, fordi det ikke fins i kilder. På samme måte som det som vi i dag tar for gitt, som vi ikke er klar over og som følgelig trolig vil være usynlig for fremtidens mennesker. Man kan selvsagt tilstrebe å favne så mye informasjon som mulig for på den måten utforme det så autentisk som mulig, men noe vil alltid gå tapt - det som var så selvsagt at det ikke var verdt å nevne...

Tja, ikke helt enkelt å svare på, men jeg jeg fristes allikvel til et liketil svar på den siste presiseringen, hva er tidløst og hva er tidsbetinget. Mennesket er mennesket er mennesket: altså tror jeg at mennesket er identisk i dag som det var for hundre, tusen og ti tusen år siden, med andre ord: tidløst. Av det følger at resten, omgivelsene, og hvordan mennesket betrakter dem, er tidsbetinget.

Når det gjelder det første spørsmålet, drar det fort med seg flere komplikasjoner, men ganske kort tror jeg at det å bli ateist i dag nok er mer tilforlatelig enn det var for to hundre år siden. Dette, antar jeg, skyldes (blant mye annet selvsagt) økte kunnskaper om hvordan verden er skrudd sammen, ikke at det i seg selv er noe bevis for at det ikke fins en gud, men alternativene er lettere å gripe til og ikke minst, det er faktisk et reelt tilbud. Men det å hevde at gud ikke eksisterte, for eksempel i middelalderen, kan kanskje, raskt og grovt, sammenlignes med i dag å hevde at man har daglig kontakt med vesen fra en fjern galakse, som både er hyggelige og vennligsinnede, samt foretrekker Friele fremfor Ali, eller noe sånt. Altså: fullt mulig å hevde, men hakket mer utfordrende å bli tatt på alvor, kanskje..

Mulig - tja, det vil vi nok aldri få vite :) Men det krever mye kunnskap, vil jeg tro. Dessuten kan man jo ikke skrive direkte slik folk snakket, det blir jo rart og uforståelig for moderne lesere, så språket må tilpasses nåtiden uten å bli altfor anakronistisk. Jeg husker de snakket om det i forbindelse med Max Manus-filmen - den virket kanskje litt for moderne i språkbruken i første omgang, men de hadde jo funnet ut at datidens talespråk og slang ville virke komisk i våre dager.

Noen skriver jo historiske romaner uten å forsøke å gjøre dem veldig troverdige. Særlig er det tydelig i en del "romantiske" romaner, hvor personene tillegges moderne tankegang i en litt usannsynlig grad... Men det funker jo ofte på sine premisser, det også.

Egentlig tror jeg at en mellomting av nøyaktig historisk korrekt og moderne fantasi kan være best, og mest underholdende!