Bokelskere.no

Var ikke Beatles en episk roman? Hvis Bly minnet mest om en hasjrus til tross for at Kim og kompisene stort sett drakk øl, er Bisettelsen mer å likne med en syretripp.

Kapitlene har i likhet med i Beatles, men i motsetnig til i Bly, fått navn etter Beatles-sanger. Titlene er til dels megetsigende, sånn somThe End. Kapittelet Magical Mystery Tour lever opp til navnet sitt - dette er et mystisk og merkelig kapittel, og her er syretrippen på sitt heftigste. Men det er da tonale kapitler også, som Blue Jay Way, slik at leseren kan puste ut og forstå hva som foregår. Og man begynner å forstå at det ikke er en tripp, men en bisettelse. Og da blir det til tider nokså sentimentalt på en nostalgisk måte. Etter å ha lest slutten tenker jeg at jeg burde lest deler av starten på nytt igjen, for var det ikke en del poenger jeg gikk glipp av?

Så mye surr og rabalder og tull som han Kim har begått og gjennomlevd i Beatles og Bly, så følte jeg Bisettelsen som en lenge etterlengtet avslutning. Det måtte jo ende en gang, og det så ikke ut til å ende godt, nesten ikke ved noe tilfelle. Så Bisettelsen ble på en måte en utløsning av mye fortvilelse, endelig ble det ro.