Bokelskere.no

BOK VII: To fristelser (Two Temptations)

BOK VIII: Soloppgang og solnedgang (Sunset and Sunrise)

Leseperiode
Mandag 10. feb. - torsdag 20. feb.

Velkommen med innlegg.

Etter å ha lest hele romanen:

Hva syns du om Middlemarch?

(Her finner du en mer generell tåd om Middlemarch og George Eliot)

Diskusjonstråd for Fortale, Bok 1 og Bok 2

Diskusjonstråd for Bok 3 og Bok 4

Diskusjonstråd for Bok 5 og Bok 6

Av alle mottositata tykte eg kanskje det til kapittel 76 var det flottaste. To vers av William Blake med flott rim og rytme, og vakkert innhald. Eg leitte opp heile diktet, og limer det inn her:

To Mercy, Pity, Peace, and Love,
All pray in their distress,
And to these virtues of delight
Return their thankfulness.

For Mercy, Pity, Peace, and Love,
Is God our Father dear;
And Mercy, Pity, Peace, and Love,
Is man, his child and care.

For Mercy has a human heart
Pity, a human face;
And Love, the human form divine;
And Peace, the human dress.

Then every man, of every clime,
That prays in his distress,
Prays to the human form divine:
Love, Mercy, Pity, Peace.

And all must love the human form,
In heathen, Turk, or Jew.
Where Mercy, Love, and Pity dwell,
There God is dwelling too.

Då var boka ferdiglest, men det er enno 15 minutt att av leseperioda. Kva skal eg bruke den tida til då?

En meget kort oppsummering av diskusjonen om Middlemarch
(i stikkords form):

Fortale, Bok 1 og Bok 2:

Persongalleriet. Innbyggerne i Middlemarch.
Lite ytre handling. Handling på det indre plan.
Forfatteren har humor. Intelligent forfatter
Reform Act 1832.
Dorotheas ekteskap med Casaubon. Mr. Casaubon lite tiltrekkende.
Familien Vincy.
Landsbylegen Tertius Lydgate, karrierejeger.
Realistisk kollektivroman.
Snirklete språk. Nydelig språk.
Kvinnesynet i Viktoriatidens England.

Bok 3 og Bok 4:

Ekteparet Casaubons. Dårlig ekteskap.
Gode dialoger i romanen.
Gode beskrivelser av indre sjeleliv.
Will Ladislaw og Joshua Rigg Featherstone.
Innledende sitater (mottoer).
"Middlemarch": fortettet roman.
Fred Vincys problemer. Fred er bortskjemt og lat.

Bok 5 og Bok 6:

Det nye sykehuset. Dr. Lydgate.
Casaubons testamente.
Ytre rammer i stil med sinnsstemningen.
Jernbanebygging.
Will Ladislaw: barnebarn av Mr. Casaubons tante.
John Raffles.
Bulstrodes lyssky pantelånervirksomhet.
Rosamond (f. Vincy, gift med Lydgate): fascinerende karakter.

Bok 7, Bok 8 og Epilog
Rosamond og Tertius.
Sammenligning mellom Rosamond og (Ibsens) Hedda Gabler og (Flauberts) Madame Bovary.
Will Ladislaw som bifigur.
Caleb Garth den mest sympatiske mannen.
"Middlemarch" og Thorstein Veblens bok "Den uproduktive klasse".
Rosamond provoserte mest, Fred Vincy overrasket mest, Will Ladislaw var mest tiltalende.

Jeg har en følelse at *Middlemarch får omtrent 5 på terningen.
Et slags gjennomsnitt for de som har trillet terning.

Takk for alle innlegg, kommentarer og diskusjoner.

Takk til deg Kjell, du har gjort en utmerket jobb til glede for oss. Håper du også har hatt utbytte av dette selv om du har jobbet og lagt til rette for oss. Vi kom til dekket bord takket være din innsats.
Et klassisk verk er en bok som folk roser, men aldri leser har Ernest Hemingway sagt.

Men nå er vi flere som har lest Middlemarch

"Classic - a book which people praise and don't read", er Mark Twain's (kanskje) mest kjente munnhell, men Ernest Hemingway var jo også en beundrer av Twain - så da så! ;)

Og så gikk Hemingway bort og ble en klassiker sjøl. Skjebnens ironi ...

Ja, ikke sant. Det er nok kanskje lett å si om noen klassikere De sier den boka er god, men jeg har ikke lest den (og i mange tilfeller kommer en heller ikke til å gjøre det) Så det er nok noe i det han sier den godeste Hemingway, at:
Et klassisk verk er en bok som folk roser, men aldri leser

Jeg har hatt stort utbytte av felleslesingen.

Og er ikke helt enig med Hemingway.

Da er jeg ferdig med Middlemarch :). Dette er ikke en bok jeg ville ha valgt å lese på egenhånd, men det å få utvidet lesehorisonten var en av grunnene mine for å bli med i lesesirkelen, så det har vært flott! Jeg har stort sett lest etter en leseplan for hver uke, for å ikke bare lese denne boka, men for å få tid til å lese andre ting også. Jeg synes det har fungert fint.

Jeg likte boka godt. Det å lese en bok med en sånn type språk har vært veldig fint, men også tidvis tungt. Boka er på hele 770 sider, og hver side er tettskrevet med ikke alt for store bokstaver og med få avsnitt. Så det er ingen tvil om at den rommer masse lesestoff! Jeg har funnet glede i mange gode formuleringer underveis. Jeg likte også historien godt. Tidvis litt saktegående, men det har gått greit. For min del var det siste halvdel av boka som fenget mest. Da følte jeg at jeg hadde fått oversikt over menneskene og kommet litt inn i livene deres.

Så dette gir mersmak! Jeg gleder meg til å være med videre, og er spent på hvilken bok det blir neste gang :)

Da er siste side i Middlemarch lest og jeg er strålende fornøyd med romanen. Jeg likte språket, fortellerstemmen og at hun klarte å gjøre menneskene så hele. Det er vanskelig å ikke sammenligne med hennes samtidige som Brontë-søstrene og Dickens, som har karakterer som i stor grad er enten gode eller onde, mens Eliots karakterer er bare menneskelige. Jeg har også kost meg med de mange små mottositatene som har gjort leselisten min enda lengre. Særlig har jeg blitt nysgjerrig på Shakespeare.
Takk for følget, jeg har satt stor pris på alle innlegg og kommentarer vedrørende Middlemarch.

Eliot er ganske frisk i innleiinga av kapittel 74 når ho skildrar småbymentaliteten:

"Å være åpenhjertig betydde i Middlemarch det samme som at man benyttet enhver anledning til å la sine venner vite at man hverken satte pris på deres evner, deres oppførsel eller deres holdninger i sin alminnelighet"

og straks etterpå

"Så var det sannhetskjærligheten - et ord som kan innebære så mangt, men i denne sammenhengen betydde det en energisk motvilje mot at en hustru skulle se lykkeligere ut enn hennes manns karakter ga henne rett til"

og til slutt i avsnittet

"I det store og hele kunne man si at brennende nestekjærlighet virket til at en dydig sjel gjorde et medmenneske ulykkelig til hennes eget beste"

Eg får sterke assosiasjonar til jantelova av å lese dette. Tek Eliot eit oppgjer med byen ho vaks opp i her, på same måte som Sandemose truleg gjorde med sitt eige oppvekstmiljø når han formulerte jantelova?

Søndag, 16. februar 2014.

Jeg ble ferdig med lesingen av Middlemarch for et par timer siden. Epilogen var den eneste som gjenstod etter gårsdagens lesing.

Å lese en så stor (i dobbel betydning) og rik roman sammen med andre har vært både utfordrende og lærerikt.

Etter min mening er første (ca.) halvpart av Middlemarch den beste delen, men hele romanen er et litterært kunstverk, skrevet i et ganske enkelt og likevel billedrikt språk. Jeg har en følelse av at stilen til forfatteren appellerer til min forståelse av hva som - blant annet - er god litteratur.

Middlemarch er en realistisk roman, og George Eliot benytter virkelige historiske hendelser, geografi (topografi) og menneskeskildring - den først og fremst - for å få oss til å føle at vi (nesten) er til stede på den tiden og i det miljøet hun beskriver i romanen.

Gjennom hele romanen bruker Eliot digresjoner og forklaringer (til leseren) for å utdype og billedliggjøre det personene føler og tenker og hvordan de reagerer og handler. Av og til kan det bli vel mye av denne teknikken, men så er det jo til gjengjeld her vi får mange av forfatterens "visdomsord" og kjente uttalelser.

Første del av romanen er ganske stillestående når det gjelder ytre handling. Det skjer selvfølgelig en god del i denne delen også, men det går sakte og uten store overraskelser og omveltninger. Det virker som Eliot har bestrebet seg på å presentere de viktigste personene og beskrive deres tankeliv, følelser og (intersubjektive) forbindelser.
Når vi kommer lenger ut i romanen, blir det mer dynamikk. Vi får vite mye om hvordan det går med flere av personene, spesielt er parforhold, intriger og misforståelser, sladder og feilslutninger, fremtredende. Et og annet avsnitt er nesten patetisk, eller kanskje 'melodramatisk' er mer dekkende.
Noen ganger under lesingen fikk jeg en slags fornemmelse av at enkelte drev med konspirasjoner og sammensvergelser, men det var vel først og fremst uvitenhet og ryktespredning som førte til at det gikk galt.

Epilogen er overflødig.
Jeg har selvfølgelig lest den også, og det er forsåvidt greit å få vite hvordan det gikk med de personene jeg er blitt så godt kjent med gjennom 86 kapitler. Men det blir for mye idyll og for eventyraktig: "Og så levde de lykkelig alle sine dager."

Og så er ringen sluttet:
. Eliot har et lite hint til Fortalen og Den hellige Theresia. Og da tenker man jo uvilkårlig på Dorothea Brooke (Casaubon, Ladislaw) og hennes nestekjærlighet og godhet.

Og Middlemarch kunne vel ikke avsluttes med noe annet enn et visdomsord:

"Og når livet for deg og meg ikke er fullt så vanskelig som det kunne ha vært, skyldes det delvis alle som trofast og pliktoppfyllende levde slike bortgjemte liv, og som hviler i glemte graver."

Middlemarch kunne gjerne hatt en mer åpen slutt.

Jeg gir Middlemarch terningkast 5.
(Første del terningkast 6, andre del terningkast 4)

Vil takke dere for at jeg ble gjort oppmerksom på dette verket, samt takke for felleslesingen og alle innlegg og kommentarer. Denne boken hadde jeg nok ikke kommet meg gjennom uten den motivasjonen det er å ha et felles leseprosjekt med tidsfrister å følge :)

Når jeg nå er ferdig med Middlemarch så er det ikke handlingen og personene som vil sitte igjen hos meg, men forfatterens fantastiske håndverk.
Det er vel udiskutabelt at Eliot er en kunnskapsrik og intelligent forfatter. Har lest litt om forfatterens liv og hun var både en fascinerende og imponerende kvinne. Man kan gjenkjenne hennes oppvekst, liv og erfaringer i romanen.

Det som måtte mangle av spenning, drive og ytre handling i boken blir til gangs tatt igjen i omfanget av indre handling. Jeg elsket alle beskrivelser av mennesker og miljø, alle lange og omstendelige beskrivelser av stemninger og alle lagene av underliggende handling. Forfatteren skriver mesterlig om menneskers valg og beslutninger, samt om de psykologiske egenskaper de innehar. Dette er en forfatter som har kjennskap til menneskesinnet. Har blitt imponert over forfatterens forståelse for de forskjellige karaktertrekk som mennesker har og hvordan hun har vist forståelse ovenfor de som har tatt dårlig valg eller har usympatiske trekk.

Man kan ikke la være å nevne språket i boken som er utrolig vakkert. Eliot har et poetisk språk og et filosofisk språk ispedd humoristiske kommentarer og betraktninger. Det har vært en nytelse og lese dette verket og derfor har jeg tatt meg tid til å lese sakte for å få med meg alle maskene av det nettet som Eliot har spunnet over Middlemarch og mellom menneskene som lever der.

Var litt vemodig å avslutte siste kapittel og forlate de personene som forfatteren har gjort så levende for oss, men en liten bonus og lese forfatteres epilog og få et innblikk i fremtiden.

Hva sitter jeg så igjen med etter at jeg har lest boken?
Selv om persongalleriet var troverdig og personene leveliggjort så har ingen av personene kommet godt innunder huden på meg og det er heller ikke mye jeg tar med meg til ettertanke videre, tiltross for mye livsvisdom i verket. Men, jeg har latt meg underholde gjennom hele boken og sjelden har jeg lest en forfatter beskrive menneskers muligheter, valg og konsekvenser som her. Middlemarch er storslått på veldig mange måter, men jeg setter ikke favorittbok stempel på den.
Tror jeg velger å gi en svak sekser :)

Jeg endte opp med å gi Middlemarch en femmer på terningen, og det til tross for den veldig trege starten. Nå fikk boken den slutten jeg ønsket og forventet, så det ga en ekstra goodwill når terningen ble kastet. Jeg liker gode historier, og Dorotheas historie var det som reddet boken for meg, men til tross for høyt terningkast så tror jeg ikke at jeg vil lese boken igjen. Jeg liker måten forfatteren kommuniserer med meg under lesingen, og jeg er veldig glad for at jeg har fått lese et verk som har stått på leselisten en tid.
Av karakterene var det Rosamunda Lydgate som provoserte meg mest, Fred Vincy som overrasket meg mest og Will Ladislaw som tiltalte meg mest. Takk til Kjell K for initiativet, jeg gleder meg til neste bok sammen med dere alle.

Jeg leste Middlemarch for mange år siden og likte den veldig godt, men jeg har så mange bøker på ventelisten at jeg ikke prioriterte å bli med på felleslesingen. Jeg tillater meg likevel å komme med et lite innlegg.
For noen år siden fikk jeg en antologi som heter "Bare deg. Kjærlighetsfortellinger fra alle tider", hvor det i forordet heter at "I denne boken finner du et utvalg av de vakreste, mest intense kjærlighetsfortellinger fra alle tider". Middlemarch er representert her, og jeg må si jeg ble rent skrekkslagen da jeg så med hva! Det er avslutningen av bok 4, bakerst i første bind av Bokklubbens utgave. Skildringen av hvordan Casaubon kaldt avviser Dorothea, og hun kjemper med seg selv og til slutt underkaster seg, gjør rent fysisk vondt å lese. For meg er det utrolig at det gikk an å ha den skildringen med som en fortelling om kjærlighet. Vakker er den ikke, men man kan kanskje si den er intens på grunn av den kampen hun måtte føre og som endte med underkastelse, - men er det kjærlighet!? Huttetu!

Nå som jeg er ferdig med Middlemarch er det kanskje på tide å kommentere litt. Om jeg skal være helt ærlig så har jeg blandede følelser om denne boken. Jeg ser de gode kvalitetene, som språket, skildringene og innsikten/kunnskapen som ligger bak. Boken starter ganske tørt, men etterhvert så lurer jeg på om det kanskje skjer litt for mye. Det er mange personer og familier å holde styr på, for mange for meg. Man skjønner tidlig at det ligger mer under overflaten her, men på grunn av problemene med å sortere alt, har jeg ikke sjans til å komme til bunns i det. Det har også gjort det vanskelig å kommentere, da jeg ikke alltid har visst hvordan ting henger sammen eller hvem som hører til hvor. Dette skyldes selvfølgelig teflonhjernen min og har muligens lite med boken å gjøre.

G.E. gjør en veldig god jobb med å skildre livet i en liten og alminnelig landsby der ingenting er som det først ser ut. Bygdedyret lever for fullt og hemmeligheter blir etterhvert avslørt, uansett hvor hardt man jobber for å fremstå som en respektabel innbygger. Forandring og fremdrift blir motarbeidet av de fleste, da tenker jeg både på doktoren og jernbanen.

Det er også skummelt å tenke på hvor lite verden faktisk har forandret seg, om man endrer rammene så kunne dette like gjerne vært skrevet om dagens samfunn. Det å leve over evne, griskhet og spillegalskap er jo i tiden som aldri før. Selv om klasseforskjeller kanskje ikke er så tydelig her i Norge så er det vel fortsatt høyst levende i England. G.E beskriver de forskjellige klassene og det man sitter igjen med er vel at vanskeligheter finnes overalt.

Jeg lurer på om jeg skal lese den en gang til for å virkelig få med meg alle betraktninger, omveier og snirkler, men det blir nok ikke på noen år. Jeg er ikke i tvil om at det meste er gjennomtenkt og lite overlatt til tilfeldighetene, men selv om jeg ser at alt henger sammen så blir det for mye utenomsnakk.

I løpet av helgen skal jeg gå gjennom oppsummering og analyser på gradesaver, men akkurat nå kjenner jeg at jeg trenger en pause fra Middlemarch. Jeg har satt veldig pris på alle kommentarer og betraktninger, det har uten tvil gjort dette til en mer positiv leseopplevelse. Hadde jeg ikke hatt "presset" fra dere så tror jeg faktisk ikke jeg hadde fullført de første 100 sidene.

Er ikke helt ferdig ennå og er derfor litt forsiktig med å lese innleggene som kommer inn på tråden nå. Skjønner at det er flere som er ferdig med boken. Har 10 kapitler igjen og er veldig spent på hvordan det ender.

Så langt har jeg ikke endret mening om Rosamond, men leser med en forventning om at noe skal skje som endrer min oppfattelse av henne. Eller at jeg får nye tanker når jeg leser oppsummeringene deres.
Det er mulig at min oppfattning av Rosamond farver det jeg leser, men føler at Eliot stadig minner leseren om hennes høye tanker om seg selv og hennes umodenhet.

Fra kap. 75:

Rosamond var en av disse kvinner som i stor grad lever i den tro at alle menn de møter ville ha valgt dem, dersom et slit valg ikke hadde vært håløst

Og hun hadde i all sin troskyldighet giftet seg med ham i tillit til at han og hans familie ville kaste glans over henne

Nå har jeg lest ut Middlemarch, og jeg likte boka.
Men den var svær og tung, 1425 gram på kjøkkenvekta. Over tusen sider til sammen med kilder, og de var verdifulle. Og selv om jeg ikke har greie på slikt synes jeg Verdensbibliotekets utgave var godt oversatt, og sikkert langt enklere å lese enn originalen.
Det har vært inspirerende og gjort lesingen enklere å kunne ligge i utkanten av en felleslesning og følge den. Takk! Tempoet var perfekt. Jeg leste to - tre kapittel om dagen, nok til å nyte gullkorna, ikke for mye til at jeg gikk lei. Mulig det er dette Kjell K kaller "nærlesing".
Konkrete tips jeg har benytta: Sitte i stolen og lese med pute på fanget. Tips fra Kristine Louise. Klarte imidlertid både å lese på senga og i badekaret. Litt.

Jeg var begeistra for hele introen. (De første 500 omtrent). Masse gullkorn, flotte intelligente beskrivelser av folk, situasjoner og natur. Lite action.

Begynte å vakle på et tidspunkt da Karin Jensen skreiv "Herregårdsroman", og jeg kjente meg igjen. Selv om jeg verken har vært på en herregård eller trodde jeg hadde lest noe derfra.

Men så leverte Eliot plottet og skjerpet motsigelsene, det blei handling og det blei spenning.

I Epilogen dukka det opp ei setning som langt på vei egner seg som en kjapp oppsummering av filosofien i boka: ”For intet vesen er så sterkt i seg selv at dets utvikling ikke langt på vei blir bestemt av alt som omgir det.”

Det fikk meg til å tenke på Karl Marx, og det ser ikke ut til å være tilfeldig. En ting er at de er samtidige, og ligger begravd på samme kjerkegård. Det ser også ut til at hun har studert tysk filosofi, og midt på 1850-tallet oversatte Ludwig Feuerbach’s Das Wesen des Christentums (The Essence of Christianity), fra 1841 til engelsk, boka som fikk Friedrich Engels til å si hadde “placed materialism on the throne again.… Nothing exists outside nature and man, and the higher beings our religious fantasies have created are only the fantastic reflection of our own essence.

Når det gjelder personene ser jeg til min glede at kona mi ligner mest på Dodo, mens jeg oppfatta Rosamond som et egoistisk og bortskjemt vesen, Sir James som en snobb, og banksjef Bulstrode som en banditt, mens idealisten Lydgate går seg fast i gjørma. (selv om Lillevi kan ha et poeng i at Rosamond blir innestengt i ekteskapet – og Jostein helt sikkert har et poeng i at min vurdering av romanfigurer sier noe om åssen jeg også ser på folk i den virkelige verden – jeg veit til og med hvem Rosamond minner meg om og det gjorde henne ikke mer sympatisk).

Mens Engels reiste til England og studerte arbeiderklassen har fru Eliot levert en flott, inngående, ganske krass og avslørende skildring av overklassen i en liten provinsby.

Til sist kom jeg på at Herregårdsromaner – det er vel Sønner og elskere og Stolthet og fordom?

Jeg har også lest ut boka og har hatt glede av å lese innlegget ditt Odin. Jeg er nok kanskje den eneste her som ikke lovpriser boka på samme måte som dere andre gjør. Det er vel det som gjør det litt spennende med felleslesingen:):) at ikke alle er like samstemte om alt.
Jeg har skrevet litt før om hvorfor den ikke helt falt i smak, skal ikke gjenta det nå, men har noen tanker om slutten av boka.
For min del, ble det nesten den svakeste delen for her falt alle brikkene i puslespillet sine riktige plasser, litt for lett.
Det ble også vel mye om den grunne og selvopptatte Rosamond. Eliot beskriver henne bra og holder litt "narr" av slike pyntedukker som kun er opptatt av seg selv og som er sikker på at andre menn heller hadde valgt henne om de kunne, enn andre damer som ikke var så vakre, yndige osv. haha, den var go'.
Nei Odin, de "Herregårdsromanene" som jeg sammenlignet med, de finner du nok kanskje i svinghylla på super'n.

Noen har sammenlignet henne med Madame Bovary, Vel, synes nok det er mer substans og handligssvilje hos henne enn det er hos Rosamond. Begge bøkene kom omtrent ut på samme tid, Middlemarch (1871–1872) Madame Bovary kom ut i 1857. Begge utga sine romaner i flere bolker. Tror den opprinnelig Middlemarch ble utgitt i 8 bøker. Det er vel forøvrig ganske vanlig at det var slik på den tiden, mange stor klassikere har begynt som føljetonger i aviser/magasiner.
Men, endelig fikk jeg da lest boka og det er jeg glad for. Boka får en firer på terningen fra meg. Husk, det er over middels :)

Hei Karin

Bra at du heller litt salt i drinken!
Så vidt jeg har oppfatta er du også en av dem som har lest og kjenner Eliots forfatterskap litt fra før. Kunne vært fint å høre hvordan du synes andre bøker var i forhold til denne?

Når det gjelder ”Herregårdsromanene”, så ser jeg at George Eliot faktisk angreip "Silly Novels by Lady Novelists", en kritikk jeg oppfatter i noen grad retta seg mot Jane Austen og søstrene Brönte. Hva tenker du/ dere om det?

En måte å forstå Rosamond på kan da være som en typisk heltinne i disse bøkene Eliot kritiserer. En heltinne som blir avkledd.

“Describing the silliness and 'feminine fatuity' of many popular books by lady novelists, George Eliot perfectly skewers the formulaic yet bestselling works that dominated her time, with their lovably flawed heroines.” Fra forlagets omtale.

The heroine is usually an heiress, probably a peeress in her own right, with perhaps a vicious baronet, an amiable duke, and an irresistible younger son of a marquis as lovers in the foreground, a clergyman and a poet sighing for her in the middle distance, and a crowd of undefined adorers dimly indicated beyond. Fra Nathan Sheppards The Essays of "George Eliot"

Eliot beveger seg dermed i et landskap hun kritisk har sagt en god del om offentlig.

Kanskje du derfor også synes brikkene faller litt for lett på plass fordi det er så standard at ”ungdommen får hverandre tilslutt” og heltinnen får sin elskede tross alle onde makter som stod mot dem?

Jeg har ikke så mye kjennskap til Eliot's forfatterskap men jeg har lest ei bok tidligere, og det er Veveren fra Raveole Det var en helt annen slags bok enn Middlemarch, og vel verdt å lese. Kan godt tenke meg mer av henne senere.
Noen drinker må en ha salt til og ikke i, Odin :)
Jeg har lest en del bøker fra midten av attenhundretallet og framover og det er fascinerende. Mange forfattere fra den gang setter kristiske og satirisk søkelys på bl.a adelen, studenter, yrkesgrupper osv. De kan bli fremstilt for deres narraktig måte å oppføre seg på, ja forfatterne kan faktisk gjøre narr av de. Og det var det jeg la merke til når Eliots beskrev Rosamond, der var hun en forfatter for sin tid. Hennes beskrivelser av denne vakre vevre kvinnen med barns hender, så yndefull med sine vakre smilehull, det er så søtt at nesten sukkersikkelet renner.
Rosamond er en irriterende figur, men det er her jeg kjenner igjen andre forfattere fra hennes samtid og det ble positivt denne litt beske beskrivelsen hennes, selv om det ble vel mye om denne ene damen da.

Du fikk rett når det gjelder slutten Karin:) Den var oppskriftsmessig synes jeg. Dette verket var best underveis. Jeg leser likevel Eliot idealistisk. Uten at jeg vet det føler jeg at hun driver opplysningsarbeid i teksten og at den underholdene intrigen er der for å holde leseren i ånde. Altså nærmest en form for å snike etiske avveininger og kritisk samfunnsblikk på leseren. Dorotheas historie ender for meg i en gedigen klisje, men det gjør liksom ikke noe fordi den var så mye mer før vi kom dit. Den siste samtalen mellom de elskende derimot den skummer jeg slik jeg skummet en del av Victor Hugos mest svulstige partier.

Verket sett under ett leder tanken mot en del jeg har lest om Thorstein Veblen og hans bok Den uproduktive klasse. Beskrevet slik av forlaget Res Publica:

"Thorstein Veblen var USAs mest berømte økonom, og regnes som "New Deal"-politikkens far. Den uproduktive klasse var lenge en bok alle amerikanske intellektuelle kjente til, en bok om hva som kjennetegner de aller rikeste og mektigste gjennom historien. Veblen viser hvordan mektige sjikt til alle tider og i ulike kulturer har hatt en ting felles: de demonstrerer sin makt gjennom krig, erotikk og luksus, men først og fremst gjennom avstand til arbeid og produktiv virksomhet."

• Veblen mener at når det brukes mer penger på uproduktive ting, som når finansmenn stæsjer opp sine «Trophy Wifes», fremfor å investere i fabrikker eller produksjonsutstyr, så er økonomien på feil spor, sa Erik S. Reinert som har skrevet forordet til den norske utgaven til nettstedet N24.

Tilbake til Middlemarch sa aner en i Eliots historie at det er skumle skyer i horisonten. Flere opplever økonomiske nedgangstider i møte med ny teknologi og ny økonomisk organisering. Likevel insisteres det på et overforbruk og spekulasjon med "gamle penger" mer enn produksjon. Gamle løsninger forsvares framfor nye (ref. Lydgates vanskeligheter). Forventningen til kvinnene er at de skal fylle rollen som tròfe og til mennene at de skal ha minst en flott hest for mye. Fornøyelig, det gjør Rosamond til en viktig figur i historien og det leder tanken mot vår tid. Når de aldrende finansmenn stiller til overdådig fest utspjåket i karnevalskreasjoner med en langt yngre skjønnhet i armkroken. Eller framfører sitt politiske budskap stående på et isbjørnskinn ;)! (Aftenposten denne uken)

Jeg er imponert! Du treffer spikeren på hodet med "Den uproduktive klasse" - av personene i historien er det vel bare Garth, og muligens Ladislaw etter hvert, som faktisk produserer noe.

Mitt håp om at Middlemarcherne ville begynne å reflektere over gamle konvensjoner og fordommer, ble gjort til skamme. Ut med Bulstrode, ut med ekteparet Lydgate, ut med ekteparet Ladislaw, og harmonien er gjenopprettet. Så lenge det varer. Så tittelen "Solnedgang og soloppgang" blir litt gåtefull: Det ender altså med "soloppgang" - for hvem? Neppe for Middlemarch (så sant det ikke er ironisk ment da, og en kan vel godt mistenke Eliot for å ha ironisert litt over den tilsynelatende lykkelige slutten).

Jeg er veldig enig i at boka var best undervegs. Og bedre i første enn i andre halvdel - mot slutten ble det veldig mye uttværing av alle forviklingene, spesielt forholdet mellom herr og fru Lydgate. Og selv om jeg også innser at Rosamond spiller en nøkkelrolle, ble det i overkant mye av henne en periode.

Takk for et tankevekkende innspill, og takk til alle for samlesinga!

Jeg er visst ikke helt ferdig med denne boka. Den har surret i hodet mitt; jeg har grublet over denne fortærende tittelen "Solnedgang og soloppgang" og lest andres kommentarer, og plutselig slår det meg at jeg savner Mary Garth, både i mine egne og andres kommentarer. Riktignok nærmest en biperson, men dog. Hun hører ikke til "den uproduktive klassen", hun framstår som et ærlig, jordnært menneske med sunn fornuft, og hun er en av dem som blir i Middlemarch. Fred Vincy er en av dem som tråkker ut av middlemarchernes sirkler - og lykkes, med Mary ved sin side. Og godtas, med visse skeptiske forbehold. Kanskje håp om soloppgang for Middlemarch likevel, med tid og stunder?

Et meget godt innlegg.

God litteratur gir tankene vinger.

Takk for det:)

Kom på en annen artig/tankevekkende parallell også, i hvert fall synes jeg det. Bullstrode er jo den skinnhellige som vil vise sin rettroenhet og omsorg for skaperverket ved veldedighet bygd på rikdom anskaffet ved uærlighet. Eliot vil åpenbart vise oss dette store gapet mellom liv og lære. I dag betyr ikke den boklige religionen så mye, men kanskje er det en annen religion som samler og gir noe av den samme statusen, nemlig miljøvernet? I hvert fall er det vanlig blant de kondisjonerte å vise sin omsorg for skaperverket via veldedighet for miljøet, selv om ens egen livsstil er svært langt unna å kunne kalles et bidrag til "saken" ;)

Og til slutt: Caleb Garth. Noen sa han var historiens mest sympatiske mannlige karakter. Han står på en nøktern, arbeidende og produserende side. Det tror jeg Eliot også gjorde. Dersom Middlemarch er skrevet fra et idealistisk ståsted da. Hun ville at vi skulle like Garth og Dorothea for deres virketrang og ønske om å skape og utvikle noe.Tror jeg.

Det er vel noen som tolker 'dobbeltmoral' som dobbelt så mye moral.

Flott vurdering! Men hva synes du om Ladislaw? Som får prinsessa og blir en lykkelig mann, selv om halve kongeriket gikk fløyten?
Jeg hadde håpet på en utvikling i Middlemarch-samfunnet etter alle disse "skandalene" i sosieteten, men det gikk ikke slik. De som tråkket ut av sirklene sine, forlot stedet, og Middlemarch fortsatte i sine gamle spor.

Men at Sønner og elskere er en herregårdsroman, kan du da umulig mene alvorlig?

Hei Marit. (Jeg ser Karin har svar meg, men dette er skrevet før jeg så det).

For meg blei Will Ladislaw bare en bifigur, egnet til å få fram intrigen til Mr. Casaubon, og sjalusien til både han og Sir James. Egnet til å få fram alle fordommene hos borgerskapet i Middlemarch. De fordømmer han fordi har var av dårlig familie og var fattig. Mens mora i virkeligheten jo var en opprører som stakk fra noe som ser ut som en bedriten familie.
Her materialiserer Eliot virkelig en at av de viktigste elementene i kristendommen, arvesynden.
Ser du sider hos Will jeg misser?

Ellers er det vel Caleb Garth som blir framstilt som den mest sympatiske mannen?

Herregårdsromaner? Jeg har jo ikke peiling på hva det er, derfor tenkte jeg at både Sønner og elskere og Stolthet og fordom omtrent utelukkende foregår på herregårder. Unge, vakre kvinner og menn, kjærlighet og intriger. Og noen banditter.
Men så har begrepet kanskje også noe med kvalitet å gjøre og?

Kultur er jo underlig. Det finnes mange kulturer i Norge. Vi liker ofte det vi kjenner oss igjen i, vi ler ikke av de samme vitsene, og for oss som verken levde i 1870 eller har vært på en herregård er det unektelig mer interessant å lese om trailerkjøring over Zinnwald.
Men bøker består også av kvalitet. Skriving er et fag. Og livet består av en horisont det er flott å kunne utvide. Med lyd fra både Tom Russel og Lacrimosa.

Jeg hiver meg videre ut i digresjonene: Sønner og elskere foregår da i et gruvearbeidermiljø?

For øvrig liker jeg best å ha det stille når jeg leser. Tom Russell forbinder jeg med countrymusikk, som jeg iallfall vil frabe meg i en lesesituasjon. Lacrimosa er for meg en del av et Requiem, men jeg har en mistanke om at det ikke var det du hadde i tankene -?

Sønner og elskere er heller ikke skrevet av Brontë men av D.H. Lawrence. Jeg tenkte på Stormfulle høyder.
Når det gjelder musikk tar du jo poenget mitt. Lacrimosa er del av et vidunderlig requiem, Tom Russel en vidunderlig countrymusikker. Å like begge gir en bredere horisont – for dem som ønsker det.

Da er vi jo bortimot enige, både om musikk og herregårdsromaner. Men jeg vil ikke ha musikk som akkompagnement til ei god bok.

Ja, ikke sant?:

"(Celia:)
Og menn forstår seg selvfølgelig bedre på alle ting, bortsett fra slikt som kvinner forstår seg bedre på." (kapittel 72).

Helgardering.

Det er snart ei veke sidan eg avslutta Bok 7 og 8. Eg valde å ikkje skrive noko då, ville ikkje avsløre så mykje! Er litt usikker på den "godeste" Rosamond...Kanskje Lillevi har rett i si tolking?
Eg trur eg kan seie utan å røpe for mykje at ein del av handlinga kanskje kan karakteriserast som noko forutsigbar, utan at det forringar innhaldet i nokon særlig grad. Uansett, takk til alle deltakande!
Det har vore triveleg å vere med på denne felleslesinga!

Rosamond Vincy, gift med Tertius Lydgate, synes jeg er en spennende karakter!
(Det er ingenting i veien for å diskutere henne selv om ikke alle har lest ut verket; synes likevel det er ok å plassere dette innlegget her.)

Til å begynne med fant jeg Rosamond bortskjemt, selvopptatt, egenrådig, som et irriterende barn. Så begynte jeg å lure på om hun var så umoden at hun i realiteten er et barn. Men etter hvert fikk jeg øynene opp for den situasjonen hun er i, og hvilke muligheter hun faktisk har for å påvirke sitt eget liv. Jeg prøvde å se tilværelsen slik den fortonet seg gjennom Rosamunds øyne. Dr. Lydgate har sin legegjerning. Han jobber gratis på sykehuset, uten tanke for familiens økonomi, som han insisterer på å holde Rosamond utenfor. Fordi Lydgates mål er høyverdige og meningsfulle, er det lett å akseptere hans handlinger og gi han anerkjennelse. Rosamonds ønske om vakre ting og sosial status er lettere å avfeie som ubetydelige og meningsløse.

Fortellerstemmen sier et sted at Rosamond protesterer ikke bare (husker ikke ordlyden nøyaktig) mot ekteskapet med Lydgate, men mot ekteskapet som institusjon. Var «pyntedukken» Rosamond en kvinne forut for sin tid, en som ikke fant seg i trange rammene ekteskapet satte for kvinnen for nesten to hundre år siden? Dorothea aksepterer, så vidt jeg kan forstå, sin stilling i ekteskapet og underkaster seg mannens overordnete posisjon. Rosamond derimot, handler på egen hånd. Selv om hennes handlinger ikke alltid synes like fornuftige, kan de være det sett fra hennes ståsted.

I forordet (som jeg heldigvis leste til slutt, maken til avsløring!) beskriver Odd Inge Langholm Rosamund som «en kvinne ikke ulik vår egen Hedda Gabler». Jeg stusset først, men gikk tilbake til vår diskusjon om Ibsens samlede. Da jeg leste hva jeg selv hadde skrevet om Hedda, falt noen brikker på plass:

«Hedda er åpenbart en intelligent og virkelysten kvinne. Hun finner ikke utløp for all sin energi på konstruktive måter. Hun kjeder seg, sier hun selv. I mangel av f.eks. arbeid eller studier bruker hun seg selv, sin kraft, skjønnhet og posisjon, til spill og manipulering. Vi må forstå henne ut fra hennes tid. Det sømmet seg ikke for en kvinne av hennes stand å ta arbeid. Ved å gifte seg med Jørgen Tesman blir hun forsørget (at hun irriterer seg over han, kan jeg godt forstå). Dagene hennes virker så tomme, bortsett fra da dette spillet hun driver med.»

Så flink du er, og fleire med deg, til å sjå bakom fasaden til litterære personar og finne forsonande omstende for usympatiske karaktertrekk. Eg ser at eg må gå litt i meg sjølv og tenke over korleis eg vurderer andre menneske, for eg trur nok at måten eg vurderer litterære figurar på også seier noko om korleis eg vurderer verkelege menneske.

Rosamond har eg oppfatta som ein bortskjemd bimbo og ho er i ferd med å bli ganske irrierende i mine auge, men du evner å sjå situasjonen frå hennar ståstad. På same måte var det i felleslesinga av "Om mus og menn", der eg ikkje såg på Curly sin kone som noko anna enn ei tankelaus tøyte (jaudå, eg spissformulerer) medan du og fleire med deg såg bakom desse karaktertrekka. Bravo.

Det er ikkje sikkert eg blir eit betre menneske av å reflektere litt over dette, men det skadar uansett ikkje.

Artig sammenlikning! Men jeg er bare med deg et stykke på veg. Det er dybder i Hedda som Rosamond fullstendig mangler. Etter hvert syntes jeg nærmest hun ble en karikatur. Lydgate er en klok mann som skjønner at det er han som må bruke viljestyrken sin til å fortsette å elske, for noen slik evne finnes ikke i Rosamond.

Saktens har også doktoren sjøl en del særegenheter: Hvordan kunne for eksempel en så reflektert mann "la humla suse" så lenge før han skjønte hvilken veg det gikk?

Enig i at det er likhetstrekk mellom Rosamond og Hedda.
De lider nok begge to av sin uvirksomme tilværelse og er begge dyktige på spill og manipulering slik at de får det som de vil.
Der jeg syntes Hedda sine handlinger ofte er onde så mener jeg at Rosamond ikke gjør ting av ondskap. Rosamond er i stor grad preget av sin bekymringsløse oppvekst og drømmen om et ekteskap i luksus.
Når det er sakt så tror jeg Eliot og Ibsen har hatt forskjellig motiv når de har formet personligheten til kvinnnene.

Rosamond er ikke min favoritt i Middlemarch, men det er som du sier Lillevi viktig og huske at dette er kvinner fra sin tid og det har jeg nok ofte en tedens til å glemme litt når jeg leser :) Jeg syntes karakteren er interessant, men det syntes jeg alle hovedpersonene til Elliot er. Hun lar oss jo bli så utrolig godt kjent med dem at det er ikke mulig å ikke bli engasjert i dem.

Jeg tenker også at karakteren til Rosamond har mye til felles med Emma Bovary, hovedpersonen i Madame Bovary av Gustave Flaubert.

Et lite sidesprang - tusen takk, Hedvig for at du hjalp meg å velge reiselektyre! Skal snart ut på tur og synes både Michelets Skogsmatrosen og Berges Talens makt - Maktens taler (som jeg holder på med) blir vel voldsomt å drasse med. Tenkte faktisk litt på Madam Bovary, som jeg har hatt på leselisten lenge. Nå er valget tatt! Skal bli spennende å se om jeg finner de samme fellestrekkene som deg.

Så gøy :) Da gleder jeg meg til å høre hva du syntes om boken og ikke minst Emma.

Da er vi snart klar for innspurten.

Jeg håper alle henger med.

BOK VIII:

For det første: Jeg går ut fra at tittelen er en metafor.

Hvis den engelske tittelen skulle oversettes direkte (ord for ord), ville den norske tittelen blitt:
"Solnedgang og soloppgang".

Det blir interessant å lese videre og kanskje finne ut om det er noen grunn til at den engelske tittelen er som den er. Da blir sannsynligvis den norske tittelen litt misvisende.

Hos meg heter kapittelet Solnedgang og soloppgang! Det låter litt mer optimistisk enn i din utgave!

Ja, ikke sant?

Hvilken utgave leser du?
(Jeg leser Bokklubb-utgaven i to bind).

Jeg også. Utgitt i 1996. Kanskje du skal sjekke tittelen en gang til?

Du har nok rett.

Jeg har vel bare sjekket bak i bindet, under MOTTOSITATER OG NOTER.

Der står det grangivelig BOK 8: SOLOPPGANG OG SOLNEDGANG, så da er det ikke så mye å henge seg opp i.
Beklager forhastet slutning.