Bokelskere.no

På side 291 (ca 2/3 ute i kapittel 29:

"Forakt og sinne avholdt henne fra å lese brevene, slik vi gjerne slenger fra oss søppellitteratur vi tror andre har oss mistenkt for å like"

Der har vært fleire hint tidlegare i boka, men dette er vel det tydelegaste hittil på at Eliot hadde klare meiningar om kva som var god eller dårleg litteratur.

Jeg lurer på hvilke forfattere og romaner som ble stempla som "thrash" den gangen. Noen som har forslag?

Sigmund Skard skriver i "Verdens litteraturhistorie", bind 8:

"Forfattarane til denne litteraturen er det no ingen som lenger hugsar namnet på, trass i ein produksjon med opplag i 100 000-vis."

Bindet er om realismen? Snakker han om alle i denne perioden? Jeg tenker at påstanden var bombastisk om den er ment så generelt, men at den uansett ikke må si noe om kvaliteten på litteraturen.

Her skriver han hovedsaklig om amerikansk litteratur fra 1840-50-årene, hvor masseproduksjonen av bøker for alvor tok til, "Penny-presse", kaltes de et sted, og Penny-bøkene finnes vel fortsatt.

Videre tok jeg tok en snarvei og skulle vel ha sitert hele avsnittet:

"Massen av skjønnlitteratur på den amerikanske marknaden, både innførd og heimleg, vart escapelitteratur: sentimentale, og/eller oppbyggjelege romaner, og diktantologier i praktband og med tilsvarande innhald, som låg på forstubordet i alle respektable heimar. Forfattarane til denne litteraturen er det no ingen som lenger hugsar namnet på, trass i ein produksjon med opplag i 100 000-vis. Men felles for dei alle er ei minimal interesse for dei nye realitetene i amerikansk liv."

Jeg har ikke lest hele essayet som ligger på Gutenberg.org, så jeg kan ha misforstått, men oppfatter dette som et essay med kritikk av en viss type populærlitteratur:

«VI.  SILLY NOVELS BY LADY NOVELISTS.

Silly Novels by Lady Novelists are a genus with many species, determined by the particular quality of silliness that predominates in them—the frothy, the prosy, the pious, or the pedantic.  But it is a mixture of all these—a composite order of fem«feminine fatuity—that produces the largest class of such novels, which we shall distinguish as the mind-and-millinery species.  The heroine is usually an heiress, probably a peeress in her own right, with perhaps a vicious baronet, an amiable duke, and an irresistible younger son of a marquis as lovers in the foreground, a clergyman and a poet sighing for her in the middle distance, and a crowd of undefined adorers dimly indicated beyond.  Her eyes and her wit are both dazzling; her nose and her morals are alike free from any tendency to irregularity; she has a superb contralto and a superb intellect; she is perfectly well dressed and perfectly religious; she dances like a sylph, and reads the Bible in the original tongues."

Utdrag fra: Eliot, George. «The Essays of "George Eliot" / Complete.»