Bokelskere.no

Les de fort, folkens?

Eg er ingen rask lesar, tvert om reiknar eg med at eg les saktare enn gjennomsnittet av dei som frekventerer denne internettstaden. No har eg ikkje for vane med å klokke inn kor mange sider eg les pr time i dei enkelte bøkene eg les, men sidan eg har det uvanleg travelt på arbeid for tida, med ekstra-økter på kveldstid, så har eg oppdaga at eg må henge i litt for å halde følge med progresjonen i Middlemarch. Dermed har eg uvilkårleg også lagt merke til at eg les berre omlag 10-15 sider, kanskje nærmare 10 enn 15, pr time i denne boka.

Ein viktig årsak til at det gjeng såpass seint er at eg må lese mange setningar, av og til heile avsnitt, opp att for å få med meg alt. Enkelte stadar er teksta så metta av betrakningar og observasjonar at eg rett og slett ikkje får med meg alt føste gangen eg les det.

Er det andre som har omlag same opplevinga, eller cruiser de heilt uanstrengt igjennom teksta med vind i håret og kun ei arm på rattet?

Kjente meg dønn igjen i det du skriver. Er ganske flink til å finne bøker jeg virkelig har lyst til å lese, trolig fordi jeg bruker å snikkikke flere ganger i bøkene før jeg kjøper dem. Og underveis i bøkene må jeg flere ganger stanse og lese både setninger og avsnitt om igjen, fordi forfatter`n skriver så himla godt. Toni Morrison er et superb eksempel på dette.

Jeg er en notorisk utålmodig leser. Dessuten er jeg en "enboksleser" - det vil si at når jeg først har begynt på ei bok, vil jeg nødig blande inn andre bøker. Så for meg er tidsplanen for Middlemarch i overkant romslig. Bind 1 har jeg lest ut i vanlig lesetempo, etterpå har jeg gått tilbake og prøvd å tolke mottositatene og finne spor som peker mot handlingen i kapittelet.

Mottoet for kapittel 23 leser jeg som en advarsel til Fred: Hester er ikke noe du bør satse på, unge mann!

Tusen takk for et godt tips, Marit!

Ferdig med bind 1 har jeg også gitt meg i kast med de innledende sitatene. Jeg sluttet etter hvert å lese dem fortløpende; det ble så forstyrrende å slå opp bak i boken etter den norske oversettelsen.

Nei Jostein, jeg tror ikke de utgjør en IQ-test (ha, ha), snarere en ekstra bonus! Selv om noen er i overkant kryptiske: «Gleder og meloner vil ha samme vær» (kapittel 7). Tar noen utfordringen?

Som jeg har sagt før, synes jeg Eliot viser stor omsorg og kjærlighet for sine karakterer - med alle deres sider, og ja kanskje livsløgner. Mitt inntrykk er at hun i mange av de innledende sitatene tar et skritt tilbake, ser karakterene sine litt utenfra, spøker med dem og ironiserer over dem. Se f.eks. kapittel 5 (ikke vanskelig å gjette…) og 6 (er det prestefruen som får unngjelde?) Et eksempel til er kapittel 34 – må da være kapitlets hovedperson tatt på kornet…
Veldig artig å snuse videre blant disse sitatene.

Må innrømme at dei innleiande sitata har fått ei overfladisk behandling av meg, med nokre få unntak.
Elles er eg enig i at Eliot ser med omsorgsfulle auge på ein god del av personane....medan ho framstiller nokre av dei svært "tatt på kornet". Ho har vore dyktig på å få fram mange av mindre hyggelige sider ved den menneskelege naturen, sånn som det å vere ondskapsfull (Featherstone), som det å vere grådig - når familien hans satt og forventa å verte tilgodesett av denne gamle mannen dei ikkje likte......
Eg trur kanskje Eliot satt og småhumra for seg sjølv medan ho skildra både den gamle og familien hans, eg gjorde iallfall det.
Sidan det no går mot helg og litt fri, får eg meir tid til å fullføre bind 1.

Featherstone blir skildret som en ond, gammel grinebiter. En type som minner om karakterer både hos Hamsun (Segelfoss-bøkene) og hos Duun (Juvikfolke, "Medmenneske").

Et skudd i blinde: Meloner utvikler seg best i solskinn og varme. Dorothea har stor glede av å få sjansen til å utvikle evnene sine. I kapittel 7 er det foreløpig både solskinn og varme - men hvor lenge var Adam (Dorothea) i paradis?

Jeg leser alltid sitatene slik de står og forsøker å forstå dem, deretter leser jeg oversettelsen og forsøker å forstå den, før jeg begynner på teksten. Hittil har jeg vært enig med meg selv i at sitatene passer kapitlene.
Når det gjelder gleder og meloner, så tolket jeg det dithen at også kvinner trenger å bruke toppetasjen. Menn og kvinner har egentlig like forutsetninger og behov for kunnskap og tankevirksomhet. Men sikker på dette er jeg ikke. Jeg kjenner ikke til sitatet fra før, kanskje er det et kjent ordtak?

Eg spekulerer også på mange av mottositata. Enkelte forstår eg kva dei hintar til, men for dei fleste er det heller uklart for meg.

Kanskje det er ein IQ-test frå Eliot sin side? "Forstår de ikkje dette, får de ikkje fullt utbytte av boka mi" ...

Dette er ingen bok jeg cruiser gjennom, men som leses sakte og akkurat i perfekt tempo i forhold til leseplanen. Det er alt for mye informasjon og betraktning til at jeg klarer å lese raskere enn nå.
Samtidig er jeg veldig glad for at man har en leseplan å følge for ellers ville jeg brukt adskillig mer tid.
Jeg har skjønt at Eliot ikke er en forfatter som har det travelt med å fortelle historien sin, men det er jo samtidig det som er det geniale med Middlemarch.

Jeg leser i grunnen i forskjellig tempo, avhengig av hva det er jeg leser.

At det kan ta lang tid å lese ferdig en bok, kommer nok heller av at jeg nesten alltid leser flere bøker samtidig.
En lesesirkel med felleslesning og rimelig faste tidsfrister, vil nok disiplinere lesingen min en god del.
Men jeg kommer nok til å fortsette å lese mer enn én bok av gangen (p.t. gjenlesing av
"Ringen sluttet" (Hamsun))

Synes dere tidsfristene som er satt for de enkelte delene av Middlemarch (og hele romanen) er rimelige og passer for dere?
Og vi bør kanskje diskutere litt hvor lang tid vi skal bruke på hver bok (hvert verk), og hvordan vi eventuelt skal dele den opp i flere tråder / leseøkter.

Jeg synes at tidsfristene du har satt er akkurat passe. Ved å lese et par kapitler om dagen blir jeg ferdig litt før tidsfristen "er ute", men ikke så tidlig at jeg glemmer innholdet. Perferkt!

På et så langt og omfattende verk som "Middlemarch", kunne det kanskje vært lagt inn en pause midt i boka, slik at de som skulle være falt av, kan komme seg med igjen.

Vi leser nok i ulikt tempo, så noen er nok ferdig med én bolk før startdatoen for neste leseperiode. Da kan man ta en pause hvis man vil.

De som ligger litt etter eller har falt av, kan lese tidligere innlegg og evt. kommentere og lage egne innlegg, selv om det gjøres utenom den tidsperioden som er fastsatt.

Jeg synes det er én av fordelene med å dele opp lesingen av lange bøker i flere leseperioder og lage én diskusjonstråd for hver periode (del av boka).

Men vi må forsøke å lage leseperiodene slik at de passer for så mange som mulig.

Det er meningen at felleslesingen skal være temmelig fleksibel slik at folk kan lese fort eller sakte og eventuelt skrive innlegg i den tråden som passer.
Trådene blir jo liggende her, så det er mulig å kommentere både nå og senere.

Jeg tenkte i forhold til diskusjoner at det var greit å ha kommet ajour, men foreløpig har folk mest skrevet sine egne betraktninger og hvor langt de har lest. Personlig hadde jeg ønsket å gå mer i dybden, men det kan jeg jo gjøre og gjør på egenhånd.

Hva tenker du på når du sier du vil gå i dybden? Og er personlige betraktninger ikke en del av det:)?

Det var ikke ment som noen kritikk.

Nei, det trodde jeg ikke heller:) Ble bare nysgjerrig på hva du mener? Har du for eksempel noe utfyllende litteratur i tankene som kan utdype vår forståelse? Jeg så at GEs essay ligger på Gutenberg Project og et av dem var en kritikk av datidens kvinnelitteratur for eksempel. Jeg lurer fortsatt på om det er flere som mener livsløgner er et hovedtema i boka etter å ha lest bind 1, kanskje andre som har gått mer systematisk til verks har berørt dette også osv osv

Middlemarch er den mest fortetta og den kanskje mest fascinerende romanen jeg noengang har lest, og jeg får så lyst til å vite/lære mest mulig om romanen, forfatteren og tiden hun levde i.

Rebecca Mead har skrevet en bok om sitt forhold til Middlemarch. På The New Yorker ligger det en artikkel som kan være verdt å lese; Middlemarch and me.

AS Byatt har skrevet en artikkel i The Guadian; Rereading Middlemarch. Denne har jeg ikke lest ennå.

Når det gjelder forfatteren så er det skrevet mye om henne. Jeg endte opp med å laste ned fra amazon.com; "George Eliot, The Last Victorian" av Kathryn Hughes, britisk historiker med doktorgrad på Victoriatiden. Jeg har også lastet ned gratis fra amazon George Eliots Essays+utdrag fra andre bøker.

Ibsen og livsløgner har jeg tenkt på, og på den tiden George Eliot skrev Middlemarch, er det tvilsomt om hun hadde kjennskap til Ibsen. Han hadde ikke skrevet så mange skuespill ennå, Peer Gynt kom i 1867, men hvis jeg ikke tar feil så ble det oversatt mye senere. Jeg føler meg helt sikker på at Ibsen hadde kjennskap til GE. Hun og Lewes var vel et av de mest omdiskuterte parene på kontinentet på denne tiden.

Jeg tenker at en stor prosentdel av oss lever på en eller flere livsløgner, vi er bare lite bevisst på det, og noe av det som treffer meg så sterkt med George Eliot, er at hun rører ved deler av oss mennesker som vi kanskje bevisst eller ubevisst forsøker å skjule både for oss selv og andre.

Tja, etterhvert som livsløgnen ble avslørt i Villanden gikk det jo ikke så bra.
Eller gjorde det det?
Det er vel litt avhengig av hvordan man fortolker, og hva man mener med 'bra'.

Tusen takk! Her er det flere ting å se på. Jeg må begrense meg litt fordi jeg holder på med studier. Skal likevel se på noe av dette. Tenker som deg om livsløgn, som jo er et veldig mye brukt litterært tema.

Spennende, kan jeg spørre hva du studerer?

Det er kanskje ikke så spennende:) Har hovedfag i historie og tar praktisk pedagogisk utdanning for å bli lektor.

I forhold til diskusjoner er det helt klart best å være mest mulig ajour. Det er likevel anledning til å skrive innlegg / kommentere på et senere tidspunkt også.

Jeg skjønner at det er noen som ønsker "å gå mer i dybden".
Håper du tar deg tid til det. Nå eller senere.

For meg blir det noen ganger et dilemma:
Desto mer tid jeg bruker på å skrive innlegg, desto mindre tid blir det til lesing, og vice versa. Men med en slags avveiing og fleksibilitet går det bra.

Det som er gøy med felleslesing og diskusjoner er at vi kan uttrykke synspunkter og personlige oppfatninger av det vi leser, og i tillegg lære av hverandre.

Jeg går ut fra at det er en del av fellesleserne som ikke skriver innlegg.
Kanskje kikker de innom diskusjonstrådene av og til for å se hva andre mener og for å finne inspirasjon til videre lesing.
Og det er selvfølgelig fullt tillatt.

For min eigen del passar tidsroma du har satt opp veldig bra. Sjølv i travle perioder greier eg å henge med, og i rolige perioder les eg ei anna bok i tillegg. Og nett no så er eg glad for at leseplanen ikkje er strammare enn den er.

Jeg er ikke med på Middlemarch-lesingen (har lest den tidligere), men kan trøste deg med at jeg også er en sakte-leser. Jeg har oppdaget at jeg nesten leser høyt inni meg, sånn at jeg får med meg klangen i setningene. Jeg er også ganske treg i oppfatningen, så jeg klarer ikke å få med meg alt hvis jeg bare skulle rase gjennom teksten.

Det handler ikke om å være «treg i oppfattelsen» når bøker som Middlemarch krever tid og konsentrasjon :-)

Hver setning er så mettet med observasjoner og betraktninger (som Jostein presist påpeker) – her er så mange lag, så mye å øse av. Jeg leser ofte setninger og hele avsnitt flere ganger. Så godt som uten unntak oppdager jeg noe jeg overså, eller ikke øynet dybden/rekkevidden av ved første gangs lesing. Må jeg avbryte lesingen midt i et kapittel, går jeg gjerne tilbake til start når jeg begynner igjen – og med samme erfaring.
Også "klangen i setningene" (et nydelig uttrykk, Ellen) er vel verdi å lytte til.
Dette er hva jeg vil kalle et «klassikerstempel»!

I bok 3 oppstår imidlertid et lite luksusproblem. Det er mer driv over den ytre handlingen, og jeg griper meg selv i å lese for fort!

Det er nettopp dette som er gleden ved å lese en god bok, forhold til å se en film eller andre "kjappere" medier, mener jeg.

Du er ikke alene. Jeg har ennå ikke begynt på Bok 3. Kjenner at jeg ikke har lyst til å skynde meg heller.