Bokelskere.no

Noen strøtanker på en søndag formiddag.

Jeg har fått øynene opp for bokens undertittel Bilder av livet i provinsen. Som flere av dere har påpekt, rommer ikke boken så mye ytre handling. Eliot lar oss bli godt kjent med familie etter familie, og fletter elegant og naturlig deres liv inn i hverandres. Jeg opplever stadig sterkere at de er nettopp bilder fra disse menneskenes liv Eliot lar oss få se. Så levende og visuelt!

Jeg blir også mer og mer glad i menneskene, hvor hjelpeløse og umulige flere av dem enn kan virke (faktisk er?). Ta for eksempel den bortskjemte og late Fred Vincy. Eliot utstyrer han med forsonende trekk som livsglede, humor og optimisme, og vips så er han ikke bare håpløs, lell. Vi får en viss sympati for han og forståelse for hvorfor han beter seg som han gjør.

Jeg kom plutselig i tanker om Johan Falkberget. De ytre omstendighetene kan knapt bli mer ulike, fra det karrige og barske gruvemiljøet på fjellet, til Midt-Englands milde, grønne landskaper. Men det er noe med Eliots og Falkbergets omsorg (i mangel av et bedre ord) for mennesket. Evnen til å se oss som den vi er, med alle våre mangler og svakheter, vår styrke og tilpasningsevne. Om det er et slektskap mellom forfatterne vet jeg ikke. Måten Falkberget behandler sine mange strevende personer på, dukket i hvert fall opp i tankene mine under lesingen av Eliot.

Apropos parallellar til norsk litteratur; Eg har fleire gangar tenkt på Hjalmar Ekdal i Vildanden medan eg les om Causabon i Middlemarch. No er det rundt 20 år sidan eg såg teaterstykket, men eg festa meg ved Ekdal sine ambisjonar, eller illusjonar kanskje, om å gjere ei stor oppfinning, men som det aldri blir noko av. Litt som Causabon sitt magnum opus.

Den følelsen har jeg også hatt. Noe beslektet med den ibsenske livsløgnen synes jeg er til stede hos mange av karakterene. I så stor grad at det virker som et hovedtema. De som lever på en livsløgn hos Eliot er så langt jeg kan forstå og har lest, ulykkelige. Gymnaselærer Pedersen er jo også inspirert av Vilanden, så temaet gir mange assosiasjoner. Lurer på om Eliot og Ibsen kjente til hverandre?