Bokelskere.no

Jeg har lest og lest, humret og kost meg. Framfor alt er det språket og uttrykksmåtene som skaper stor leselykke hos meg. Og da mener jeg også hvordan Eliot bruker språklige virkemidler for å presentere persongalleri og følelser. Bitende ironisk og samtidig med stor toleranse for menneskets mangehånde tilkortkommenheter.

Jeg hadde med boka på ferie, og da jeg var ferdig med første bolk av "pensum", var jeg såpass oppslukt at jeg bare måtte lese videre. Dermed har jeg altså lest ut hele første bind og kan ikke helt huske hvor og når de ulike personene dukker opp og blir en del av historien. Men jeg har faktisk fått en slags motvillig avstands-sympati med Casaubon!

En "tråkmons" av de sjeldne og sikkert temmelig umulig å være gift med, men med en mindreverdighetsfølelse som gjør at han setter seg i hodet å utrette noe virkelig storartet for å overbevise (seg sjøl?) om at han er enestående. Tilknappethet og arroganse brukes ofte for å kamuflere usikkerhet.

Vi ser jo etter hvert at Dorothea begynner å ane uråd når det gjelder ektemannens vilje til å fullføre bokverket. Hva var det egentlig ved denne mannen som tiltrakk henne i starten? Kanskje hun bare ville vekk fra noe hun IKKE ønsket - og dermed havnet hun i en situasjon som hun heller ikke ønsket?

Jeg krysser fingre for Dorothea i fortsettelsen!

Veldig enig med deg. Har akkurat nå kost meg med å bli bedre kjent med pappa Vincy. Og gjennom sin tegning av han synes jeg å forstå at eplet (Fred) ikke har falt særlig langt fra stammen. Også Rosamund og mamma har nok mer til felles enn datteren vil vedkjenne seg:) Føler Eliot flere steder lar oss forstå slike sammenhenger uten at hun direkte forteller oss at det er slik. Jeg synes det er godt gjort!

Å, du skriver så bra Marit, skulle bare ønske at jeg følte det samme. Jeg klarer ikke å bli så begeistret som du, for jeg klarer ikke å bli revet meg. Synest begynnelsen er for treg og utmalende til at jeg blir betatt. Personbeskrivelsene er forsåvidt ok men det ligger liksom i kortene hvordan en del av fortsettelsen vil bli for noen av personene. Kanskje tar jeg fryktelig feil, noe jeg håper, for jeg ønsker jo å få en god leseropplevelse.
Har lenge hatt lyst til å lese romanen, men har liksom ikke vært klar til å begynne på den. Jeg er optimist, og vil tro det vil gå bedre etter hvert.

Spørsmålet om å fullføre eller avbryte er evig aktuelt for oss bokelskere. Dine oppmuntringer Karin, var medvirkende til at jeg fullførte Øst for Eden. Jeg er glad jeg gjorde det, selv om boken vil ikke gå inn som en av mine favoritter. Når jeg likevel vil huske den, er det på bakgrunn av diskusjonene her inne. Uten dere, hadde jeg nok lagt den bort.

Jeg har ingen problemer med å forstå at det kan ta tid å finne tonen og rytmen i Middlemarch. Selv falt jeg pladask og håper du gir den en reell sjanse. En god venninne av meg, selv forfatter og kresen leser, gir en bok maks tredve sider. Etter min mening litt snaut i dette tilfellet.

Jeg vet du er glad i de gamle russerne, og finner et visst slektskap med dem i Eliot. Heri ligger noe av grunnen til at jeg håper du leser videre. Men for all del - våre preferanser er forskjellige. Mitt poeng er at det kan være fint å fullføre selv om starten er tung. På den annen side, det ingen skam å avbryte, om man føler for det.

Ønsker deg masse lykke til videre med de mangslungne innbyggerne «i provinsen» og vil veldig gjerne høre hva du synes.

Jeg er for så vidt enig med deg i at det ikke er så mye spenning knyttet til handlingen i en del av de historiene som fortelles, men her føler jeg at det er Middlemarch som er den store "hovedorganismen", og mangfoldet, forholdet mellom enkeltpersoner, klasser og familier synes jeg er skildret med både alvor og humor. Så ikke gi opp, Karin - kanskje du oppdager perler og diamanter undervegs!