Bokelskere.no

Mot slutten av boken diskuterer Wilhelm og vennene kunst. Slik jeg forstår diskusjonen (ikke bare dette utdraget) kan vi utlede synspunkter som en av og til hører idag, særlig det underliggende om "at det var mye bedre før":

De dvelte ved at stor kunst er så sjelden i den nyere tid. Marchesen sa: Det er ikke lett å gjøre sig rede for hvad de ytre vilkår betyr for kunstneren. Selv de største geni, det mest avgjorte talent må stille uendelige krav til sig selv, med usigelig flid må de utdanne sine evner. Når nu forholdene er lite gunstige for kunstneren, når han merker at verden er umåtelig lett å tilfredsstille og bare krever et overfladisk, tiltalende skinn, vil makelighet og egoisme lett holde ham nede i middelmådighet. Det er ikke noe å undres over. Det vilde tvert imot være underlig om han ikke valgte å høste penger og ære for motevarer fremfor å gå den rette vei som mere eller mindre fører til et usselt martyrium. Derfor er det at vår tids kunstnere alltid bare tilbyr, men aldri gir. De vil alltid egge, men ikke tilfredsstille (...) Fordi de fleste mennesker selv er formløse, fordi de ikke kan gi sig selv eller sitt vesen noen karakter, vil de ta karakteren fra kunstverkene, for at alt skal bli av det samme løse og skjøre stoff som de selv. Alt reduserer de til slutt til den såkalte effekt, alt er relativt, og så blir også alt relativt undtagen dumheten og smakløsheten, som da også hersker eneveldig (...)

Det er vel kanskje noe som ligger i menneskets natur alltid å være tilbakeskuende (selvsagt med individuelle variasjoner)..