BOK V: Den døde hånden (The Dead Hand)
BOK VI: Enke og hustru (The Widow and the Wife)
Leseperiode: torsdag 30. jan. - søndag 9. feb.
(Her finner du en mer generell tråd om George Eliot og Middlemarch)
Diskusjonstråd for Fortale, Bok 1 og Bok 2
Viser 51 svar.
Nå er veldig mange av dere ferdig med Middlemarch, men selv er jeg bare kommet meg gjennom bok 5 og 6. Jeg leser innleggene deres og er så takknemlig for alle tankene, anekdotene og sitatene dere deler, for det er virkelig med på å gi en god leseopplevelse, og stimulerer meg til å lese videre. Jeg synes boka har tatt seg veldig godt opp etter den trege starten, så jeg er glad jeg ikke droppet ut.
Jeg er så fascinert over hvordan Eliot har klart å bygge opp slike troverdige karakterer, som er like skrøpelig i sitt indre sinn som alle andre.
Det er fantastisk hvordan Eliot beskriver tanker og følelser til karakterene, og hvordan de på bakgrunn av dette oppfatter de rundt seg og tilegner de egenskaper og motiv de ikke har.
Jeg ble oppriktig forbauset over Casaubon, at han kunne være så lite gentleman, så slem, mot nydelige Dorothea som ikke visste hva godt hun kunne gjøre for mannen sin. Så nå er jeg spent på hva som vil skje fremover etter at Ladislaw har forlatt byen. Nå må jeg lese videre, så jeg skal nok bli ferdig med boken jeg også:-)
Du er ikkje aleine om ikkje å vere ferdig. Har hatt ein treg start på siste leseperioda, og har kome berre til kapittel 64, det andre kapittelet i bok VII. Men det er framleis ei veke att i følge planen, og eg reiknar med å vere i mål den 20.
Nesten litt godt å høre, for jeg har selv følt at jeg har hengt veldig etter i lesingen. Jeg leser normalt veldig fort, men det har ikke vært mulig med Middlemarch.
Da har jeg lest både Bok 5 og Bok 6.
Det skjer ganske mye i denne bolken. Det er interessant å se hvordan Eliot fortsetter sin fine beskrivelse av personene og hvordan hun formidler deres reaksjoner og hva de tenker og føler når det røyner på. Vi kan nok kjenne oss igjen noen og hver.
Stor litteratur er både allmennmenneskelig og stort sett uavhengig av tid og sted.
Noen betraktninger, litt resymé og et par sitater:
En viktig hendelse i Bok 5 er Casaubons dødsfall (kap. 48). Dorothea blir syk og hospiterer hos Celia og Sir James på Freshitt. Hun får vite (av Celia) at hun ikke vil arve noe om hun gifter seg med Will Ladislaw. Dorothea får et tilbakefall.
Spennende slutt på Bok 5:
Mr. Raffles er en ekkel type som liker å plage Mr. Bulstrode. Det vil vise seg at bankmannen har fortjent det, med sin skurkefortid.
Bok 6:
Dorothea flytter tilbake til Lowick etter å ha bodd i tre måneder på Freshitt hos Celia, babyen Arthur (oppkalt etter Mr, Brooke) og Sir James Chettam.
Kapittel 58 handler om Rosamond (f. Vincy) og mannen dr. Tertius Lydgate. Rosamond aborterer under / etter en ridetur sammen med kaptein Lydgate. Tertius forteller Rosamond om sine økonomiske vansker, men hun forstår ikke at de må begynne å leve etter evne for å komme på beina igjen. Rosamond oppfører seg som en bortskjemt unge (og det er hun nok), men etter store uoverensstemmelser mellom ektefellene kommer fruen litt mer til fornuft. Jeg er ikke sikker på om Tertius og Rosamond forsones på slutten av kapittelet.
I kapittel 60 får vi et lite glimt av andre Middlemarch-beboere. Det er mange som er tilstede under auksjonen over Mr. Edwin Larchers møbler, bøker og bilder. Eliot / fortelleren "ramser opp" noen av disse bipersonene, og hennes evne til karaktertegning gjør at man nesten ser dem for seg, selv om hun bruker bare noen få ord for å beskrive dem. Bipersonenes opptreden gjør at vi får et videre perspektiv på livet i Middlemarch. I kapittelet får vi noen flere opplysninger om Will Ladislaws slektskap og litt om det som hendte for flere år siden.
Kapittel 61 er sentralt.
Her får vi skikkelig innsikt i Mr. Bulstrodes befatning med pantelånerforretningen, lyssky virksomheter og hvordan Will Ladislaw er blitt lurt. Ladislaw vil ikke motta noen skitne penger av Mr. Bulstrode.
I kapittel 62 skjønner Dorothea at Will elsker henne. Kapitlet (og Bok 6) avsluttes slik:
"Den kvelden tilbrakte Will hos Lydgates, og neste dag var han reist."
Det blir spennende å lese videre og finne ut hvordan det går med de etter hvert velkjente hovedpersonene. Jeg forventer å lese (mye) mer om Dorothea, Celia og Sir James, Rosamond og Tertius, og Mary Garth og Fred Vincy.
Og hva med stakkars Will Ladislaw? Håper han ikke er ute av historien.
Jeg tar med et par sitater:
"Han mistrodde hennes hengivenhet, og det finnes vel knapt noen ensomhet som er mer ensom enn mistroen?" (kap. 44).
"hans listighet hadde omtrent like stor virkning på utviklingen av jernbanen som diplomatenes har på en vanlig forkjølelse eller på avkjøling av solsystemet." (kap. 56).
Fornøyelig!
Blir oppgitt over Rosamond sin umodenhet. Vi har jo blitt godt kjent med moren Mrs. Vincy og da skjønner vi jo at eplet ikke faller langt fra stammen.
Jeg er faktisk fasinert av Rosamund! Har skrevet et innlegg om henne, men la det under neste tråd (bok 7 og 8). Innlegget røper ikke den videre handlingen, så det bør være "ufarlig" å lese det. Var usikker på plasseringen, og så ble det bare sånn :-)
Har lest innlegget ditt på den andre tråden, så nå blir det ekstra spennende å lese videre.
Går ut fra at vi får flere opplysninger om Rosamond og Lydgate slik at vi kan danne oss et mer nyansert bilde av dem.
Eg veit ikkje om det er eit bra eller dårleg teikn, men for eit par netter sidan hadde eg ein særs livaktig draum som involverte persongalleriet frå Middlemarch.
I draumen var personane høgst virkelige, men eg møtte dei ikkje. Derimot kunne eg lese om dei i diverse avisreportasjer. Der var bilete i reportasjene, og Dorothea såg omlag slik ut som eg forestiller meg det når eg les boka. Men Mr. Causabon såg heilt annleis ut enn eg hadde venta. Mykje friskare, på ein måte.
Den største overraskinga var likevel Mr. Brooks. Han såg forsåvidt omlag slik ut som eg hadde venta, kanskje enno meir vimsete i framtoninga. Og så kika han på fotografen over kanten på eit par lesebriller, monokkelen frå boka såg eg ikkje noko til. Men der var to par auge. Først trudde eg det berre var ein illusjon frå lysbrytninga i brilleglasa, slik at eg såg augene både over kanten på brilleglasa og gjennom sjølve brillene. Men ved nærmare ettersyn var det faktisk fire auge som kika over kanten på brilleglasa.
Eg tykkjer det er rart, nesten kritikkverdig, at Eliot ikkje har nevnt noko om dette noko uvanlege særpreget i boka si.
Selsomt - kanskje du har hatt en visjon, og at Mr Brooke egentlig er både klarsynt og vidsynt?
I went to the doctor the very next day
To see what kinda words he could say
He said it was a bad dream
I wouldn’t worry ’bout it none, though
They were my own dreams and
they’re only in my head
“I’ll let you be in my dreams if I can be in yours”
I said that
Read more: http://www.bobdylan.com/us/songs/talkin-world-war-iii-blues#ixzz2sYrRCUFA
;-)
Forøvrig begynner det å bli mange fine floker i kapittel 61.
Jeg er veldig lei meg for at jeg røpet litt av handlingen i bok 6 med innlegget mitt igår.
Jeg var så sikker på at leseperioden for bok V og VI var avsluttet. Ser nå at den varer frem til søndag og skjønner ikke hvordan jeg har klart å overse dette.
Siden jeg bare er halvveis i bok 6 og trodde at nå kom jeg til å bli liggende etter så var den oppdagelsen av det gode for meg.
Dette skal ikke gjennta seg for jeg vet hvor kjedelig det er å få viktige hendelser avslørt før man har lest dem selv.
Et stort unnskyld fra meg.
Hei, du trenger ikke å være lei deg for dette :). Nå vet vi hvordan det funker, og det er helt ok for meg.
Jeg syns det må være lov å skrive kommentarer når det passer sånn, så får andre avgjøre om de er klare til å lese dem eller ikke enda. Du bør altså ikke være lei deg for dette :)
Jeg er veldig enig i det jeg også. Når vi har en lesesirkel eller samlesing av en spesiell bok, hvor mye av gleden og utbytte er å dele og diskutere, så får de som ikke ønsker avsløringer ligge unna. Vent med å lese trådene til du selv er ferdig med avsnittene eller boka.
Jeg er kommet et stykke uti bok 6, og her er en kort rapport fra meg om hva jeg synes.
Vel, jeg er fremdeles ikke så veldig begeistret, boka er ok den men der er noe i den som ikke appellerer så veldig.
Årsaken til at den ikke fenger, har med innholdet å gjøre. Det er forviklinger og vansker i parforhold og det eviglange forholdet mellom Mary og Fred som tar litt for mye plass etter min smak. Det blir liksom litt "Herregårdsroman" over dette. (Ikke det at jeg har lest så mange av de da, men har en viss peiling på hva de går ut på :))
For meg blir dette litt kjedelig lesning i lengden. Det er lite eller få overraskende elementer til nå, det er heller ganske forutsigbart og ikke så veldig interessant. Det mangler liksom en dirrende "nerve" i fortellingen, det blir så mange ord.
Men slutten kan jo veie opp noe for meg. For jeg skal da lese den ut, det er ikke så galt altså.
Jeg tror kanskje jeg skjønner hvorfor jeg ikke har lest den før, har nok hatt en fornemmelse om at den ikke ville falle helt i smak.
Har hatt lyst til å ha lese den lenge derfor stemte jeg på den til felleslesingen, og det er jeg glad for.
Du har nok rett i at det ikke er så mye "driv" over historien. "Herregårdsroman" uten nerve; det høres jo egentlig helt begredelig ut. At denne forviklingshistorien trass i alt ikke blir platt og uinteressant, mener jeg skyldes skrivestilen: Eliot småprater med leseren mens hun forteller. Av og til synes jeg det kan bli litt for mye prat, og digresjonene er mange, men formuleringene er jo så elegante at man bare må la seg rive med.
Slik jeg ser det, handler romanen like mye om det lille samfunnet i provinsen som om enkeltpersonene i historien. Jeg er fortsatt spent på fortsettelsen - og ikke minst slutten. Vil Middlemarch utvikle seg til et annerledes samfunn gjennom alle hendelser, konflikter, rykter, allianser og intriger som vi får del i?
Jeg har lest innlegget ditt, Karin og Strindins flere ganger og synes dere setter fingeren på viktige momenter. Jeg lester Middlemarch med stor begeistring og ga bind 1 terningkast 6 uten å nøle. Men – jeg nøler med å sette den på min favorittliste. Har tenkt en del på hvorfor, uten å komme til klarhet. Innleggene til Karin og Strindin setter fart på tankene!
Jeg har tidligere sagt en del om hva jeg liker; mye av det samme som du så fint utdyper, Strindin. Språket, personene, den menneskekunnskapen Eliot gir oss del i, og hvordan personenes liv er flettet inn i de historiske brytningene - alt dette betar meg. I tillegg er jeg interessert i medisinsk historie, så Lydegates strev gir et ekstra pluss!
Så mye leseglede og imponerende skrivekunst, så hva er det da som mangler, som gjør at boken ikke treffer rett i hjerteroten … Jeg har nevnt Johan Falkberget i forbindelse med Eliots personskildringer og menneskesyn (usikker på om jeg fortsatt er helt enig med meg selv, men det er et sidespor i denne omgangen; faren ved å uttale seg før siste blad er vendt). Hvorfor får jeg ikke samme forkjærlighet for Dorothea Brooks som for fjelljenta An-Magritt …
Jeg har vel hundre sider igjen og gleder meg til innspurten.
I Klassekampen 16. mai hadde Mari Skurdal eit interessant innlegg ("Arven fra Eidsvoll") om Camilla Collett, George Eliot og romanfigurane deira, der ho m.a. seier at Dorothea kan minne om den unge Camilla Wergeland.
Eit lite utdrag:
Collett og Eliot var da også omtrent jevngamle, og skildrer begge begrensningene som tilfaller en ung kvinne med fornuft, vidd og et genuint ønske om å forstå sammenhengene hun er satt inn i. Beskrivelsene av hvordan den unge Dorothea legger beslag på gjester som kan noe om felt hun er opptatt av, minner meg om beskrivelsene av Collett som en som var litt for glad i fest og moro. [...] Både Camilla Collett, George Eliot og deres romankarakterer var i ytterste konsekvens politiske mennesker. De opplever en dragning mot å forbedre verden omkring seg - Dorothea begynner jo til og med å tegne arbeiderboliger! De forsøker å virkeliggjøre sine idealer, men også sitt eget potensial. De har tankekraft og engasjement. Og den iveren Dorothea legger i sine religiøse studier, ville ikke den gitt seg uttrykk i filosofi eller ideologi i en annen tid?
Ingen ringare enn Nordahl Grieg tenkte slike tankar. I min venn Martin Nags Av full strupe!. Myter på gjengrodde stier i Norge anno 2013 (s. 187) kan vi lese dette:
Se, dette interiør! ... I denne peisestuen i London satt Nordahl Grieg hos gode venner, dagen før han, den 2. desember 1943, falt ned i et engelsk bombefly over Berlin ... Grieg var gjest hos vennene Helmer Dahl og fru Ellinor ...
Nordahl Grieg selv hadde skrivestue i dette ærverdige hus, Pinehurst Hill: "Det huset jeg bor i har engang tilhørt George Eliot, Englands Camilla Collett, det er et vidunderlig sted. En stor hvitmalt hall hvor de tender en rø lampe om aftenen, da er det som å være hjemme på Hop", skrev Nordahl Grieg selv i et brev...
To artige innlegg!
Ser at de første er tre måneder gammelt - og jeg har klart å gå glipp av det ...
Jeg synes Middlemarch er en meget god roman, både språk, stil og personskildring tiltaler meg, men den virker litt omstendelig med ganske sakte ytre handling.
En av (de mange) grunnene for å lese er å prøve å finne den perfekte roman. Det har jeg ikke gjort ennå. "Dessverre. Gudskjelov"
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
Vær snill å varsle om innleggene røper noe avgjørende i forhold til handlingen. Det er sikkert flere enn meg som ikke blir ferdig med kapitlene før til helgen :)
Jeg forstår det om du blir skuffet over ting som røpes. Men hva er avgjørende for handlingen, det aller meste kanskje, tenker jeg.
Hvis vi lar være å åpne tråder før "alle" skal være ferdig med den og den delen, slipper vi å tenke på spoilerfaktoren. Da får de som ikke har kommet så langt, ligge unna, og alle andre kan dele alt de måtte ønske uten hensyn.
Noe av hensikten med å dele inn en bok i flere diskusjonstråder er å minske "faren" for spoilere.
Hvor mange tråder hver bok skal ha avhenger av hvor lang (sideantall) den er, og kanskje litt av hvordan den er delt opp fra forfatterens side.
For mange tråder fører lett til at det blir rotete.
Når det gjelder Middlemarch synes jeg fire tråder er passe.
Jeg anbefaler at de som vil unngå spoilere ikke leser innleggene i den aktuelle tråden før de har lest de avsnittene i boken som tråden gjelder for.
Ja, jeg synes også at fire tråder virker passe for denne boka. Da vet jeg litt om tanken bak inndelingen, og tar med meg anbefalingen om å vente med å lese innleggene i den aktuelle tråden til man har lest bøkene/sidene som omtales, videre.
Jeg bare lurer. Jeg har ikke deltatt i boksirkel før, og vet ikke helt hvordan det fungerer. Jeg ser det er en spoiler-knapp tilstede når man skriver innlegg, og jeg ser at noen bruker denne og at andre ikke gjør det.
Spoilerknappen er en evig kilde til diskusjon. Når bruke den, når ikke? Fint at du tar opp dette, Laila! Jeg synes godt vi kan være litt tilbakeholdende med å røpe handlingsforløpet. Går fint an å diskutere likevel. Mange innlegg om Middlemarch viser det.
Jeg har et innlegg i denne tråden der jeg skriver ordet «SPOILER» innledningsvis. Synes jeg røpet for lite til å trykke på spoilerknappen, men ville likevel varsle (var kanskje litt for forsiktig her…) Nevner dette bare for å si at det også er et alternativ.
Det finnes ingen faste regler for bruk av spoilerknappen, så vidt jeg har oppfattet i hvert fall. Vi må bare prøve oss frem, ta hensyn til at vi leser i forskjellig tempo, og tenke oss om før vi poster et innlegg. Kan jeg få frem det jeg har på hjertet uten å røpe for mye av handlingen? Når røper jeg så mye at det er på sin plass med en advarsel? Du vil oppdage at her er det mange ulike meninger!
Håper du blir med videre i lesesirkelen :-)
Har tidligere skrivd om hvordan Eliot beskriver alle valg menneskene i Middlemarch står ovenfor. Valg som volder dem bekymringer og drar dem i flere retninger, samt hvordan beslutninger tilslutt påvirker dem og omgivelsene.
Eliot er så mesterlig i sin jobb når hun beskriver hvordan små uttalelser og hendelser får en dominoeffekt.
Et godt eksempel på dette finner vi i bok 6 i hendelsene mellom Fred og familien Garth. Fred har brukt Mr. Farebrother som budbringer for sin kjærlighet til Mary og med det har Fred forkludret planene til flere.
Mr. Farebrother som ønsker å finne seg en kone og liker Mary veldig godt må nå bare være vennskapelig ovenfor henne. Mrs. Garth er dypt skuffet over at Mary sine muligheter til å ende opp som Mr. Farebrother sin kone er spolert. Hun har ikke så høye tanker om Fred og hadde ønsket en bedre mann for datteren. Fred som skjønner at han muligens har en rival i Mr. Farebrother blir sjalu og nevner dette for Mary. Dette fører igjen til at Mary som aldri har tenkt på Mr. Farebrother nå ser på han med nye øyner.
I tillegg har vi en svært skuffet Mrs. Vincy som ikke er fornøyd med sønnes kjærlighet. Mrs. Vincy mener at familien Garth er under dere stand og mener sønnen er alt for god for den familien.
For et herlig nett av forviklinger Eliot kler personene sine med :)
Er Sir James fremdeles betatt/forelsket i Dorothea eller er han bare en beskyttende svoger og venn?
Han ser helst at Dorothea ikke gifter seg igjen, men ønsker at hun skal vie seg til sin ensomhet. Han går så langt som å mene at et nytt ekteskap ville vanhellige henne.
Sir James er heller ikke vennlig innstilt ovenfor Will Ladislaw og har nok hatt en finger med i spillet når Mr. Brooke avskjediget han.
Vi vet jo at det var Dorothea som var hans førstevalg når han tenkte på giftemål, men måtte se at den drømmen ble knust når Dorothea giftet seg med Mr. Casaubon.
Vel disse svarene får jeg jo sikkert svar på etterhvert :)
Han er garantert sjalu på Will Ladislaw, tenker jeg, tok vel søsteren som en trøst.
Blir interessant å se om disse mulige følelser for Dorothea kommer til uttrykk på en eller annen måte.
Har startet på bok seks. Bok fem sluttet jo med avsløringen av en god karamell av en hemmelighet! Det skal bli spennende å følge dette videre!
I begynnelsen av bok seks er det også en strålende beskrivelse av Casuabons notater/store verk og Dorotheas tilbakekomst til Lowick Manor. Apropos å bruke omgivelser og naturen til å beskrive indre stemninger. Her er det mange lag om både tapte livsverk, manglende tro på dette, og ungdommelig livskraft. Strålende beskrevet. Jeg må si jeg har blitt en skikkelig Middlemarchfan!! Gleder meg til fortsettelsen.
SPOILER, bok V
Ja, man må holde tungen rett i munnen skal man holde styr på unge Will Ladislaws opphav! Vi vet jo fra før at han er barnebarn av Mr. Causaubons tante. Tante Julia, kvinnen på en av miniatyrene på veggen i Dorotheas lille, blågrønne stue på Lowick, og som Dorothea får sånn ømhet for. (I min fantasi minner portrettet meg om fotografiet av George Eliot, slettes ikke så uskjønn som hun blir omtalt som.)
På slutten av bok V kommer John Raffles med oppsiktsvekkende informasjon, «en karamell av en hemmelighet» - flott formulert – om Wills mor (og bestemor?). Og vi øyner nye og hittil skjulte forbindelser mellom familiene i Middlemarch …
Jeg har mine anelser, men sannelig om jeg vet! Kanskje blir det klarere etter hvert, ev. må vi hjelpe hverandre å nøste opp i disse forbindelsene når felleslesingen går mot slutten.
I Bok VI, kapittel 56 diskuterer Middlemarcherne mye rundt jernbanebygging, kanskje ikke så rart.
England var aller først ute. I 1825 åpnet den første jernbanelinjen mellom gruvebyen Stockton og industribyen Darlington.
Men verdens første virkelige hovedjernbanenett åpnet 15. sept. 1830 mellom Manchester og Liverpool. Midt i vårt drama, tidsmessig. Geografisk lå både Manchester og Liverpool nord for den angivelige Middlemarch.
Ikke rart at jernbanen ble møtt med skepsis blant folk, og at det kom til håndgemeng mellom bønder og jernbanens oppmålere!
Tenk hvilken dramatisk omveltning jernbanen medførte – i folks daglige liv, transportmessig og kulturelt. Fra den stille og langsomme forflytningen til fots eller til hest, til den kraftfulle, buldrende, effektive og forurensende jernbanen. Bøndene fikk sine jorder oppstykket av skinnegangen, og kunne bli adskilt fra sin egen jord.
I dag er vi omgitt av maskiner på alle bauger og kanter, selv hjemme, og det med den største selvfølgelighet. Det er nesten ikke mulig å forestille seg hvordan «maskinenes inntog» må ha virket for datidens mennesker. Artige og livaktige skildringer av Eliot.
Som du er inne på, gretemor, jernbanen ble oppfunnet i England. Vi fikk vi vår første jernbane ca. tredve år senere. Eidsvollbanen, fra Kristiania til Eidsvoll, ble åpnet i 1854.
Dette var nok eit tema i tida. Same diskusjonen er oppe i Elizabeth Gaskells herlege Cranford. Merkeleg - så godt som det er å lese på toget!
Er ca halvvegs I bok V, og er heilt fortvila over Dorothea sin situasjon! Egoistiske Mr. Casaubon var ikkje verd henne!
Og opp i det heile må eg avbryte lesinga no, sidan eg har lova ein kjekk, ung mann at eg skal heie på han når han no snart skal spele handballkamp!
Men - i ettermiddag skal eg bruke ein god del tid i Middlemarch, så alt i alt får eg nok ein innhaldsrik søndag!
Jeg er snart ferdig med bok fem og det er mye å imponeres over.
Blant annet legger jeg merke til Eliot sine virkemidler for å forsterke beskrivelsen av menneskene sine indre stemmninger. Gjennom de 500 sidene jeg har lest til nå så finner man ofte beskrivelser av de ytre rammene som står i stil med sinnsstemningen.
For eksempel i kap. 47.
Will er på vei til kirken i Lowick for å være tilstede under gudstjenesten. Motivet er ene og alene å få sett Dorothea. Han er oppglødd og forventningsfull på sin vei til Lowick.
Forfatteren skriver, Han gikk over Halsell Common i utkanten av skogen der sollyset falt i brede strimer under grener med bristeferdige knopper og brakte frem ny skjønnhet over mose og lav og de friske, grønne skuddene som trengte opp gjennom alt det brune.
Når Will er på vei hjem fra kirken etter et nedslående forsøk på å få kontakt med Dorothea og i dyp anger for at han hadde fått ideen om å overvære gudstjenesten.
Forfattern skriver, Lyset hadde skiftet i løpet av disse timene, både utenfor og inni i ham.
Det er mange slike eksempler i boken og det er noe elegant og poetisk over det og veldig virkningsfullt.
Slutten av bok V var strålende. Skurkestrekar og ei uventa opplysing skrur opp forventningane om den vidare handlinga.
Det var et fint eksempel. Akkurat alle disse detaljene, og sinns-stemningene kommer ikke så godt frem i filmen - men det er jo naturlig.Synes Eliot er god på å bruke språket slik symbolsk og psykologisk.
Ja, det finnes mange slike passasjer i Middlemarch. Stilig.
Det er flere forfattere som bruker teknikken med å parallellføre ytre rammer med indre sinnsstemninger og følelser.
Jeg lurer på om det ikke er en ganske vanlig måte å skrive på for å tydeliggjøre følelser på, som er vanskelig å beskrive direkte / konkret.
Jo, det å forsterke følelser og sinnsstemninger ved bruk av ytre elementer som naturen, er nok et vanlig forfatterknep. Kunsten er å gjøre det uten av det blir påtrengende og altfor tydelig. Leseren skal knapt merke at han eller hun blir forført!
At Eliot behersker denne teknikken er vi vel ikke i tvil om.
Veldig fint eksempel, Hedvig. Bra at du trekker frem slike sider ved verket.
Har lest noen kapitler av Bok V.
Ikke så veldig interessant foreløpig, men jeg er litt spent på hvordan det går med det nye sykehuset og dr. Lydgate.
De andre legene virker temmelig fiendtlig innstilt. Her står gammelt og nytt mot hverandre, og det er nok mange økonomiske interesser som styrer mye av holdningene. Salg av legemidler, Bulstrodes investeringer, etc.
"Den døde hånden"
??
I beskrivelsen sin om Lydgate og hans stilling ved sykehuset og hans posisjon forøvrig bruker ikke Eliot innskutte bisetninger, men innskutte avsnitt og hele sider og tildels hele kapitler. Hun er som en veiviser gjennom det fortettede innholdet! Hun minner oss lesere på hva vi må ha klart for oss mens vi leser boka. Spennende vinkel på fortellerrollen!
Den døde hånden,- det tror jeg kan brukes som forståelse på flere lag i bok 5. Både helt bokstavelig men også som Casaubon´s manglende evne til å gi uttrykk for medmenneskelighet og nestekjærlighet. I tillegg er det jo hans testamente som legger "en død hånd" over Dorothea. i hvert fall så langt jeg har lest.
Eg trur det blir klart etter omlag midt i bok V kva tittelen siktar til.
Ang. sitatteksta i starten av kapittel 43; det er eit sikkert teikn på at ein les ei krevande bok når til og med notane har notar.
Løfter tråden litt, siden det bare er noen dager til denne leseperioden.
Sist sett
