Bokelskere.no

Da er jeg igang, såvidt det er. Først må jeg si at dette er ikke en bok jeg ville valgt å lese på egenhånd, men allerede i det innledende essayet av A. S. Byatt ble jeg fascinert av denne damen. Ofte liker jeg å vite minst mulig om forfatteren, men siden vi skal ta ett dypdykk tenkte jeg det var greit å vite litt. Dessverre har jeg ikke blitt like grepet av innholdet, men jeg håper det endrer seg etterhvert.

Det tar ofte litt tid før jeg kommer inn i både handling og karakterene i en bok, det gjelder også i dette tilfellet. I den norske utgaven føltes språket med en gang litt gammelmodig og kronglete ut, derfor byttet jeg til den engelske utgaven. Jeg synes det er skrevet på en måte som gjør at jeg trenger litt ekstra konsentrasjon, det gjelder også karakterene og handlingen, men det var faktisk lettere på engelsk. Dette kan være fordi jeg har mer erfaring med å lese eldre bøker på engelsk og derfor har blitt vant til uttrykket. Framover kommer jeg nok til å bytte på litt så jeg leser fra begge utgavene.

Så langt har jeg bare kommet til kapittel 5, men tenkte jeg skulle lufte noen tanker her. Så langt er det få som har kommentert i tråden og de som har gjort det har virket veldig positive.

Da er jeg ferdig med bok 1 og nå begynner det endelig å løsne etter en litt tung start. Språket flyter lettere og jeg skjønner faktisk ikke hvorfor jeg hadde så problemer med det i førsten. Det er fortsatt ikke en bok man drives framover av, men jeg kjenner at jeg er nysgjerrig på den videre handlingen.

Det har falt meg inn at det er veldig mye fokus på utseendet/intellekt, spesielt i prestens tilfellet. Et sted leste jeg at Georg Eliot ble sett på som mindre vakker, hestetryne tror jeg ordet var, men desto mer nysgjerrig og kunnskapstørst. Det kan være derfor jeg har lagt veldig godt merke til akkurat dette.
At Dorothea kanskje er en refleksjon av forfatteren høres for meg fornuftig ut. Jeg er spent på hva Dorotheas grunnlag for valg av ektemann er. Jeg synes det ligger i kortene at det er mer enn hennes tørst etter kunnskap og beundring for intellektet hans.

Hennes beskrivelse av kvinner synes jeg hun drar ennå lenger enn jeg ble vant til når jeg leste Dickens. Som en annen er inne nevnte lurer jeg på om hun drar den litt langt, enten fordi hun ser de som latterlige eller fordi hun mener menn tar feil når de ser kvinnene på denne måten. Det er ingen tvil om at George Eliot var en dame forut for sin tid.

Det eneste negative for min del er at det begynner å bli litt for mange personer å holde styr på. Det er alltid et problem for meg når vi har flere personer og familier som må holdes styr på, men jeg kjører nå på selv om jeg kanskje går glipp av små nyanser.

"Middlemarch" blir betegnet som en realistisk roman, og skulle sånn sett ikke være spesielt vanskelig tilgjengelig. Språket kan nok virke litt gammeldags, men det tror jeg man blir vant til etter hvert.

Det må nok litt konsentrasjon til i begynnelsen. Etter hvert som man lærer å kjenne det ganske omfattende persongalleriet, blir lesingen mer interessant og underholdende. Det er i alle fall min erfaring.

"Middlemarch" er også en kollektiv-roman, dvs. forfatteren beskriver et samfunn og de menneskene som lever og virker der. Så etter hvert som handlingen skrider fremover blir vi kjent med flere og flere personer. De kan av og til være borte fra fortellingen lenge, for så å dukke opp igjen i senere deler av boken.

Lykke til med lesingen.

Snirklete er kanskje et bedre ord for hvordan jeg opplever språket. Som du sier er nok dette noe jeg venner meg til etterhvert som jeg blir kjent med personene og handlingen. Fikk lest noen kapitler til og jeg merker at jeg er veldig nysgjerrig på Dorotheas valg i kapittel fem. Det er liten tvil om at både Dorothea, og kanskje forfatteren selv, ikke var en typisk viktorians frøken.

Min holdning er uansett at en god bok er en god bok, så jeg satser på at litt tålmodighet og oppmuntring gjør det lettere etterhvert.