Bokelskere.no

Noe av det første som slår meg i lesingen av Middlemarch er det nydelige språket. Hver setning er så poetisk og handlingsmettet, så stemningsskapende. Jeg leser så sakte, så sakte, for ikke å la meg rive med av handlingen, men for å sanse undertonen i de enkle og tilsynelatende hverdagslige formuleringene. Om George Eliot skriver mange ord og lange setninger, er ikke ett ord overflødig. En nytelse å lese!

Dette Eliot-sitatet, som Kjell gir oss del i, forteller om min opplevelse av hennes penn: "The finest language is mostly made up of simple unimposing words."

Er så enig med deg Lillevi. Dette er en fryd å lese.
Dette er en intelligent forfatter som skriver om sine karakterer så de blir levende for oss. Elsker at det er så mange undertoner og hint om hva som kommer til å skje.

Jeg kan ikke huske å ha lest at en forfatter midt i sin historie nærmest stopper opp og henvender seg til leseren med beskjed om å ikke dømme personene for hardt. Det er da karakteren Mr. Casaubond det blir siktet til.
Eliot skriver:
Og om det er slik at Mr. Casaubons tale kan virke både kald og stiv når vi lar ham snakke for seg selv, betyr ikke det nødvendigvis at han er ute av stand til å nære varme følelser og utføre gode gjerninger. Har ikke store forskere, fysikere og egyptologer, skrevet den sletteste poesi? Har teorien om solsystemet fremkommet gjennom taktfull oppførsel og elegant konversasjon? La oss se bort fra slike utvendige vurderinger av denne mannen, og heller med større interesse bestrebe oss på se inn i hans sinn og lytte til det som der blir sagt om det han gjør og det han er i stand til.

Eliot lar sier også til oss at hennes sympati er større for Mr. Casaubon sin opplevelse av å ha lykkes, enn med Sir James sin skuffelse.
Jeg følte det motsatt når jeg leste så det var interessant at forfatteren kom med sin vurdering for da måtte jeg stoppe opp og reflektere på nytt igjen og jeg må jo si meg enig med henne.

Fant at sitatet ditt er hentet fra kapittel 10.

I kapittel 7 henvender forfatteren (fortelleren) seg også direkte til leseren:

Og her må jeg imøtekomme leserens krav på filosofisk refleksjon ved å bemerke at Mr. Brooke ved denne anledning i liten grad tenkte på den radikale talen han en gang i fremtiden skulle komme til å holde om biskopens inntekter. Hvilken elegant historiker ville overse en så gyllen anledning til å påpeke at hans helter ikke kunne forutsi historiens utvikling, ikke engang sine egne handlinger? For eksempel tenkte ikke Henrik av Navarra, da han var en liten protestantisk baby, på at han skulle bli katolsk monark. Og da Alfred den store målte timenes gang gjennom arbeidsomme netter ved hjelp av brennende lys, hadde han ingen tanker om at herrer i fremtiden skulle måle sine dagers lediggang ved hjelp av klokken. Her står vi overfor en sannhetsgruve som uansett hvor mye vi øser av den, vil vare lenger enn våre kull-reserver.

Interessante historiske opplysninger, men sitatet inneholder også eksempler på en egen humor som jeg liker godt :
"da han var en liten protestantisk baby",
"skulle måle sine dagers lediggang ved hjelp av klokken".

Absolutt. Dertil har jeg sansen for den tørrvittig humoren i den siste, konkluderende linjen: "Her står vi overfor en sannhetsgruve som uansett hvor mye vi øser av den, vil vare lenger enn våre kullreserver". Uimotståelig billedbruk!

Fullstendig enig