"Turen med Charley" var en hyggelig avslutning på felleslesningen. Boken var noe ujevn i formen og jeg likte partiene om selve turen best. Jeg har lest den engelske utgaven og bare sporadisk slått opp i den norske, og det har slått meg at oversettelsen er mer stakkato i formen enn originalen.
Takk for følget!
Viser 1 svar.
Det tok noen sider før boken virkelig fenget, men så ble jeg bare mer og mer begeistret. Kanskje spesielt over forholdet mellom den selvbevisste og kloke Charley og hans reisefølge. Steinbeck er i slag, her er så mye av den humoren og livsvisdommen jeg liker hos ham. En fornøyelig historie! Sannhetsgehalten spiller liten rolle for meg.
Interessant er det også å følge forfatteren tilbake til hans føde- og oppvekststed i California; det gir et fint perspektiv til forfatterskapet.
Jeg merket meg at Steinbeck to ganger nevner El Crecos «San Pablo con un libro», maleriet han vil gå tilbake til i Pradomuseet i Madrid for virkelig å se.
I slutten av boken beskriver Steinbeck en liten, farget skolepikes hjerteskjærende kanossagang til skolen. Vi er i 1960, i sydstatene, under kampen for borgerrettighetene. Etter denne opplevelsen fører Steinbeck en interessant samtale om forholdet mellom negre (jeg tillater meg å bruke ordet siden forfatteren gjør det, og ikke på en nedsettende måte) og hvite, med en mann han tilfeldig treffer. Mannen med El Creco-ansiktet – «ansiktet er preget av undring og vilje til å forstå etter at boken er lukket. Kanskje er det bare mulig å forstå etterpå».
Etter å ha lukket min bok, fant jeg frem Martin Luther Kings tale fra 1963 «I have a dream», gjengitt i «Talens makt – maktens taler». Et sterkt á apropos til en bok som gir oss små, talende bilder av et mangfoldig USA.
Jeg vakler mellom terningkast 5 og 6. Men siden jeg er enig med Ingunn i at boken er noe ujevn, velger jeg en sterk 5-er.
Tusen takk for en fin felleslesing alle sammen!
Sist sett
