Bokelskere.no

Denne historien forteller jeg etter hukommelsen, er en god stund siden jeg leste den.

I et hus i Russland sitter to fattige studenter på hvert sitt kjølige rom i kjelleren, og skriver, mens de drømmer om å bli forfattere. De kjenner ikke hverandre, men kommer etter hvert i snakk. Den ene av dem, som er vår forteller, sier om den andre, som bar navnet Dostojevskij, at han virket sky, tilbaketrukket, nesten mystisk og ikke særlig interessert i kontakt. Fortelleren vår banket fra tid til annen på hos D. og spurte om han ville lytte til noe han hadde skrevet på sin roman. D. svarte alltid ja, og slik ble det til at vår forteller igjen og igjen fikk lest opp fra sitt romanprosjekt til D. Men D. kom aldri selv med noe han hadde skrevet, noe som forundret vår forteller, og gjorde han litt nysgjerrig. D.`s munn var lukket med syv segl.
Men så en sen kveld banket det på døren til vår forteller. Der stod en spent D. utenfor og lurte på om vår forteller ville komme inn og høre på hva D. hadde skrevet, han var nå ferdig med sin roman.
Litt etter satt vår forteller på det kjølige rommet og lyttet, "Etter hvert som han leste, forstod jeg med en gang at dette var så mye bedre enn det jeg selv hadde skrevet. Og jeg spurte D. om jeg ikke kunne få introdusere han for en forfatter jeg kjente med kontakter og innsyn, noe D. absolutt ikke ville, men etter en lang diskusjon klarte jeg å overbevise han, og fikk med meg manuset. Jeg og N. ble sittende oppe hele natten, og lese for hverandre, mens vi vekselvis gråt og lo omhverandre."
Tidlig om morgningen ok N. manuset med seg til en kjent og dyktig forlegger. La manuset på bordet og utbrøt, "en ny Gogol er født."
Forleggeren så oppgitt bort på N. I dine kretser vokser visst nye Gogoler opp som paddehatter."
Fra nå av har vi en ny forteller, nemlig forleggeren. Han trodde ikke noe på N. Men tok likevel opp manuset, og begynte å lese, og leste og fortsatte med å lese, og klarte ikke å legge manuset fra seg før det var gjennomlest. Og da gikk han rundt og grublet, så han ikke fikk sove, men tenkte igjen og igjen på manuset.
Boken ble utgitt, og forleggeren og D. kom senere i så store konflikter med hverandre at de nærmest ikke kunne snakke sammen. Men da forleggeren noen år senere lå for døden, han døde nokså ung, sa han "D. kommer til å overleve dem alle. (dem vil si; de andre store russiske forfattere, inkludert Gogol." Og da han var død sa D. "den beste av alle mennesker..."

Debatten om god og dårlig litteratur, altså hva som gjør kvalitet til kvalitet, eller enda åpnere, om nå er mer kvalitativt enn noe annet, og spørsmålet om "hva er egentlig subjektivitet," skal jeg la ligge. I stedet skal jeg fokusere på de omtalte personene.
Vår første forteller, en fattig student med forfatterdrømmer, som også praktiserer skriving over tid, med så stor tro på seg selv, at han endog leser opp for D. sier umiddelbart, "Jeg forstod øyeblikkelig at dette var langt bedre enn det jeg selv hadde skrevet..."
Hva er det som gjør at han forstår det? Er ikke dette en edel, så vel som en intelligent forståelse? Det samme med N. en etablert litterat, tror han var forfatter selv, som kanskje forstod enda mer enn studenten, at dette er som Gogol. Igjen; hva er det som gjør at han forstod det? Og videre forleggeren; som ble grepet av dette manuset som ingenting hadde grepet han før. Hva ligger det i dette?