Bokelskere.no

Er det bare jeg som reagerer på bruken av sex i litteraturen nå om dagen? I mitt vokabular inngår ikke div. navn på kjønnsorganer etc og jeg synes det er kjedelig og platt å lese om. Jeg snakker ikke om bøkene som ikke skal handle om noe annet, men om norske etablerte forfattere som Ørstavik i sin siste bok, eller i Jo Nesbøs siste og for å nevne en til, Kristian Klausen. Det er jo ingen som bruker disse ordene i dagligtale så hvorfor må vi se dem på trykk? For meg blir det porno, uansett. Selvfølgelig kan man la være å lese, men man håper jo at forfatteren har mer på hjertet enn sexscener.

Kun dårlige eller tvetydige sexerfaringer kan bli god litteratur.

Er det ikke gjennom sex -praksis, teori og fantasi- vi (som ikke er mordere) aller hardest konfronteres med vår avstand til kulturen? Det er dette forfatterne bør ta tak i, mener jeg. Det er dette som gjør sex potensielt like tragisk som fantastisk (ofte på en og samme gang). Når sex gjennomsyrer kulturen, slik det kan hevdes at er tilfelle i dag, gir dette seg utslag i seksuell praksis så vel som i (og på grunn av) språk, symbolikk og lovverk. Normalisert sexkultur er kjedelig, herunder også mye av dens seksuelle praksis. Grafiske skildringer av en udelt positiv sexopplevelse er selvforsterkende, ikke-meningsbærende sexkultur. Kjedelig litteratur, da det kun speiler samfunnet. Og vulgært. Som Se og Hør og stand-up-komikk. Sett sex opp mot kultur, og du er inne på noe. Urmennesket i kamp med normene. Klart man må skrive om sex. Det er altfor dramatisk til å la være.

Jeg vet ikke om det er dette Pèter Nàdas gjør i Parallelle historier, men jeg har aldri lest noe som er så nært det heslige og samtidig sårbare ved mennesket som hans kropper. Sex blir et for blodfattig og snevert begrep. Nesten ikke til å holde ut, men samtidig utvider han grensene for tanken og setter ord på taust materiale. Med det mener jeg noe som alltid er der mennesker er, men som vi sjelden setter ord på og kanskje ikke en gang er bevisst. Alle kroppsvæskene for eksempel og luktene.

Høres ut som sunn motkultur, eller rettere sagt natur, som jo blir mer og mer motkultur, uansett hvor mye vi måtte skryte av å løpe i skogene. Og det er akkurat dette jeg etterlyser, en måte å skrive om sex på som gjør begrepet sex alene, slik det vanligvis forstås, veldig reduksjonistisk. For det er jo voldsomt, vi stiller alt til skue: psykiske og fysiske skavanker, komplekser, funksjoner; og selvfølgelig det til vanlig godt skjulte og akk så problematiske begjæret. Sex i populærkulturen er fasade, og bare dèt. Virkelig sex er pur eksistens. Har hørt om denne boka før, men nå ble jeg for alvor nysgjerrig. Takk!

Jeg vet ikke om jeg er enig med deg, men gir deg en stjerne for å ploge opp i noe det er verdt å stange litt i. Og selv om jeg med en øse tvil og vranghet ikke tør å si meg enig, merker jeg at det ''er noe ved'' det du sier, kanskje litt sannhet. Litt sannhet, sier jeg, som om det kan måles i desiliter, men du forstår hva jeg mener. Jeg ser ikke -- ut ifra boksamlingen din altså -- at du har lest noe D. H. Lawrence. Det bør du. Selv arbeider jeg med en avhandling om Sons and Lovers. Hos ham har man kulturkritikk og sex i herlige samkvem (pun intended). Det var vel du og jeg som for to år tilbake hadde en slags avstikker om Nietzsche i en eller annen diskusjon her på forumet, og Lawrence er helt tydelig en ''nietzschemann''. Sånn, nå har jeg prøvd å overtale nok.

Hehe. Ingen sannhetspretensjoner nei. Prøver å senke min og andres terskel for å si vanvittige ting her på bruket. Samtidig tilføre "noe", og jeg mener definitivt det er noe i det jeg skrev, selv om jeg sikkert kunne forsvart et diametralt motsatt synspunkt med tilnærmet samme iver og obskurantisme. Takk, "nietzschemann" vil neppe sikre deg en karriere i reklamebransjen, men jeg har en viss anelse om at du ikke vil dit heller, og kanskje var det nok til at jeg plukker ned Lawrence fra hylla en av disse dagene.

Sex er noe ganske banale greier, og å skulle bruke mye tid på å skildre det med diverse ord og vendinger er rart. Når folk inntar et måltid i boka står det ikke at de kjærtegner den deilge ristede brødskiva med tungen, og lar de edle kaffidråpene renne ned gjennom halsen som en livets eliksir.

Både det beste og det aller aller dårligste jeg har lest har omhandlet sex. Jeg antar, for ordens skyld, at det du reagerer på ikke er at det skrives om dette, men måten det skrives på. Jeg mener, man kan jo ikke la være å skrive om det.

Du kaller et sted måten sex brukes i litteraturen idag som 'billig', og jeg føler på meg at du mener 'grådig'. Sex er utvilsomt blitt et fast inventar i romaner, og siden det er fast kan vi kanskje også tenke oss at det ofte er konstruert, og slik sett kan vi også gå videre og si det er uekte, som også vil si: det er kjedelig. «Her har han bare fulgt en oppskrift og skriver om det bare på jørs». Av og til kjennes det endog ut som det er en oppskrift man leser. Makan så tørt!

Jeg har vel bare snakket rundt grøten frem til nå, så la meg gå rett på sak: Jeg elsker å lese det litt mer saftige, men det meste synes jeg er kjedelig, alt for mye 'opp i ansiktet' HBO-stil, og jeg blir lei. Man gis ikke muligheten til å leve seg inn, og det er jo viktig? Jeg skulle gjerne funnet en middelvei mellom uhorvelig platt og uhorvelig plumpt. Sex er godt der det hører hjemme, og det hører hjemme i litteratur. Så da blir spørsmålet: «Er denne romanen litteratur?» Men huff, den diskusjonen skal jeg ikke begynne nå. For denne gang, jeg hilser farvel.

Jeg kan slutte meg til det du skriver. Det er hvordan det beskrives som er avgjørende, og en middelvei er - som innenfor så mange områder - ikke å forakte. Av og til blir beskrivelsene så kunstige at det blir komisk. Spørsmålet om hva som er litteratur, eller om det er mulig å skille mellom god og dårlig litteratur, vekker så mange følelser. Min erfaring er at debatten ofte sporer av og plutselig handler om menneskeverd e.l. Men nå skal jeg være forsiktig slik at ikke jeg starter debatten.

Det bør være en alltid pågående diskusjon uten konklusjon. Jeg synes forumets manglende evne og ønske om å diskutere hva som er god og hva som er dårlig litteratur gjør det litt blodfattig:) Jeg finner mening i uenighet og en god diskusjon kan også være "koselig".

Jo da, jeg er ikke uenig i det. Uenighet er en berikelse, som det heter: der alle tenker likt, tenker ingen særlig meget. Problemet er mer av praktisk art: når det diskuteres på nett kommer det ofte så mange innspill og avsporinger at det blir vanskelig, eller i hvert fall tidkrevende, å følge debatten. Men av og til er det verdt det, og her på bokelskere har det ofte fungert bra, selv om jeg registrerer at enkelte forsøker å provosere dem vedkommende betegner som gamle damer ;)

Jeg leser alle typer bøker. Jeg bryr meg katta om det er seksuelle beskrivelser i dem. Ei bok fenger meg uansett om den har en god historie, gode personbeskrivelser mv. Inneholder boka en eller flere gode erotiske skildringer, gjerne det, men som mange andre i denne tråden skriver, må det være en del av historien. Spekulative skildringer kan faktisk ødelegge hele inntrykket av boka. Dette gjelder jo underforstått sex på film også.

Sex er for mange vanskelig, det har jeg skjønt. Vi er jo så forskjellige og psykologi har mye å si. Egne erfaringer, gode eller dårlige, betyr nok en del.

Jeg tenker videre at samme søren har vi ikke mer moro enn vi lager sjøl. Det gjelder så absolutt i seksuallivet også..

Er ikke noe erotikkfan (Fifty shades osv), men hvis det kommer naturlig som en del av handlingen så er det ok. Trenger ikke noe voldsom utgreiing og beskrivelse. Det er jo en del av livet, men livet er også mer enn bare sex.

Det er mulig eg har sagt mi meining om dette før her inne...Men, eg er av den oppfatninga at om erotiske scener kjem som ein naturlig del av handlinga, reagerer eg ikkje negativt på det i det heile.
Om eg derimot opplever at sexscener vert presenterte nærmast spekulativt, så opplever eg det ofte som usmakelig, likar ikkje. "Sånn er det med den saken," som ein god kollega av meg brukar å seie!

Det ville jo være litt rart om man skulle utelate sex i bøker. Noen skrev her (kanskje ikke du) at det hører privatlivet til, men skal man ta hensyn til det, blir det ikke mye igjen i romanene :)
Hvis man virkelig sjelevrenger en person i en bok, er da det mye mer privat?

Kan ikke huske at jeg har lest mange bøker der det har vært skildret veldig feil, som regel passer det greit inn i handlingen. Noen nøyer seg med at "de synker inn i hverandres armer", som en her skrev, andre beskriver det mer detaljert, men som regel synes jeg det er godt avstemt med tonen i boka ellers. Det eneste jeg husker jeg har reagert på, er faktisk Ken Follett! Jeg leste "Rebecca-koden", som er en av bøkene hans fra syttitallet, med skikkelig falsk og fjollete sex - det rare var at en av scenene derfra ble nærmest kopiert inn i en av bøkene i hans nye serie fra 1900-tallet (første verdenskrig-annen verdenskrig-den kalde krigen)! Der virket det bare påklistret og merkelig.

Husker Margit Sandemo sa i et intervju at forlaget hadde bedt henne putte mer sex inn i Sagaen om Isfolket, og hun ble så flau at hun gjemte seg under bordet og skrev - men det ble slett ikke verst.

I Harry Hole-bøkene har jeg ikke tenkt over at det er noe sex, har reagert mer på det utrolig urealistiske forholdet han har til Rakel - de snakker aldri om noe normalt, men det har jeg skrevet om i et annet innlegg....

Kanskje det bør stå på omslaget "inneholder sexscener"? Er så lei vinklinga på sex i alle medier, blir forfriskende med en bok uten. Om scenen er god eller dårlig skrevet spiller ingen rolle. Jeg synes ikke at sexbeskrivelser tilfører en historie noe som helst.

Fullt og helt enig i at sex blir overfokusert i media. Alle mulige vinklinger blir særlig brukt av de to største løssalgsavisene VG og Dagbladet, det sjølsagt for å selge flere eksemplarer. Latterlig og slitsomt, har jeg tenkt mang en gang - og blar videre.

Per Petterson skriver knallgodt og jeg har lest alle bøkene hans to ganger. Det samme med Toni Morrison. Begge har det til felles at de knapt nevner seksuelle ting foruten i enkelte bisetninger. Forfriskende, som du sier. Disse forfatterne trenger ikke det seksuelle i sine bøker. Men om en forfatter f.eks vil personbeskrive en myk mann som nyter å underholde sin kvinne, som nyter å bli underholdt, ja, da vil en følsom og god beskrivelse være god lesning. Såfremt forfatteren håndterer språket på en delikat måte, kanskje får det til å kile litt godt hist og her hos leseren også. Men grensa mellom delikat, klamt, klissete, pornografisk og spekulativt er syltynn.

Mange meninger om dette, jeg veit. Fifty Shades-serien funker ikke for meg. Ut i fra salgstallene er mange uenige med meg i det...

Neivel? Mener du virkelig at sexscener aldri kan tilføre noe i det hele tatt? Det er snakk om en nær universell menneskelig erfaring, en helt grunnleggende menneskelig aktivitet. Å utelate alle slags sexscener ville være omtrent like merkelig som å utelate alle slags beskrivelser av folk som spiser, eller drikker, eller sover, eller snakker sammen, eller kysser, eller...

Kan man ikke heller beskrive oppvask eller støvsuging? Alle gjør det og.

Det var jo egentlig en god bokide...Skrive om alle hverdagslige ting på samme måte som mange skriver om sex, men det er kanskje gjort før?

"Ansiktet hans lyste opp i det han kom på, jo da, ostepoppen i skapet var der fortsatt! Han tok ned den peneste bollen, og lukket skapet. Selv om han forsøkte, kunne han ikke få tørket bort smilet som svømte i ansiktet. Han penetrerte raskt posen med et kraftig rykk, og førte de små, gule smaksbombene stødig ned i den ventende bollen."

Når jeg tenker meg om, så ville dette kanskje virket mot sin hensikt?

Spørs om noe forlag ville utgitt noe sånt...

Personlig er jeg i mot erotisering av hverdagslige ting, men det kan jo komme av at "alt" er vinkla mot sex.

Hvorfor må det være enten eller? Selvsagt kan man skrive om fullstendig trivielle hverdagsaktiviteter, på samme måte som man kan skrive om sex. Det må være opp til forfatteren selv å skrive om det hun ønsker, og så er det opp til leserne å styre unna den litteraturen de eventuelt finner platt eller ubehagelig.

Poenget er vel at det er lett å "gå feil" når man skriver om sex, fordi ALLE har et forhold til det. Alle har sex. Eller ønsker at de har det.
Alle har meninger og preferanser...
Da blir det fort litt "kleint" å lese, enten det er godt eller dårlig skrevet.

Hvis du plukker opp en thriller og leser om hvordan hovedpersonen plukker fra hverandre pistolen sin for å sette den sammen igjen, så må du være spesielt våpeninteressert for å fange opp feil eller unøyaktigheter. ("På den modellen må du jo sette inn tennstiften før du...")
Hvis du plukker opp en roman som omhandler kokken Tor og hans kulinariske eksperimenter, samt hans liv og levnet på og utenfor kjøkkenet... ("Du må ikke finne på å blande gjær i deigen før du har...")

Så går kokken Tor eller agenten med pistolen ut og har SEX.
Plutselig vet ALLE hva som skjer. Alle har sine ideer om hva som er mulig, umulig, behagelig og ubehagelig.Og forfatternes mangler blir tydelige for en større del av publikum.

Åh, der satte du akkurat ord på hvorfor beskrivelser av sex "alltid" virker så dårlige eller teite! Jeg har tenkt på hvorfor det er så gresselig vanskelig å skrive om sex. Men det er jo nettopp det, at det sjelden stemmer med hva jeg selv har opplevd (eller ønsker å oppleve). At en kvinne får orgasme av å bli tatt i brystvorta virker kjempeteit, for dette er såvidt meg bekjent ikke vanlig, og jeg kan ikke relatere til det. Men mye "vanlig" sex virker også teit for meg, kanskje fordi heterofile seksualforhold ikke har vært min favoritt i livet. Så når det blir beskrevet som fantastisk, virker det også feil, selv om boka handler om noen andre og ikke om meg.

Teorien din kan kanskje testes hvis jeg som kvinne leser en bok hvor sex mellom homofile menn beskrives. Det blir vel som å lese om kokken Tor eller en agent med pistol?

Jeg har hatt et langt liv til tross av at jeg (i manges øyne) ikke har levd så lenge. Når jeg leser for eksempel voldsscener er det ikke bestandig jeg kjenner meg igjen selve handlingen, men jeg vet jo hvordan det følelsesmessig er å bli utsatt for vold. Sånn tenker jeg at det er med sex også. Jeg har kanskje ikke det mest "utagerende" sexlivet og vil derfor ikke kjenne meg igjen i alt det vanvittige de holder på med i "Fifty Shades of Grey," men følelsene man får av å ha sex kan jeg jo kjenne meg igjen i.

Her har trådstarter faktisk gjort det klart at det ikke er kvaliteten på scenen som er avgjørende. Hun ønsker ikke sexscener i det hele tatt. Dette er hva hun skriver:

"Om scenen er god eller dårlig skrevet spiller ingen rolle. Jeg synes ikke at sexbeskrivelser tilfører en historie noe som helst."

Ja, og mitt poeng er at det ofte er morsommere/triveligere/mindre "kleint" å lese om ting du ikke har et personlig forhold til.
Enten det er godt eller dårlig skrevet.

Når det blir ubehagelig med sexscener i en bok sammenligner jeg det med voldsscener. I hvert fall når det virker spektakulært. Og ordene som nå brukes av mange forfattere i sexscener eller vanlig tekst var noe ingen turte å si høyt i min barndom. Jeg føler at jeg pådyttes en språkbruk som er billig og pinlig. Så lenge sex er vanlig i folks liv trengs det ikke utbroderinger, synes jeg. Sex hører privatlivet til.

Men det er da mye annet som skildres i litteraturen som kan sies å høre til privatlivet..? Hemmeligheter, skam, tabubelagte/ulovlige følelser eller handlinger (som ikke trenger å være av seksuell karakter). Sykdom er for mange svært personlig, særlig når det er alvorlig og/eller kronisk. For ikke å snakke om psykisk helse. Enten man er rammet eller pårørende. Eller vold, kanskje særlig i nære relasjoner. Hvorfor skal sex, som er en av de tingene hele menneskeheten har som felles aktivitet på tvers av kultur/religion/geografi, holdes utenfor? Siden du et annet sted skriver at det ikke har noe å si om scenen er godt skrevet eller ei (som høres veldig merkelig ut for meg), biter jeg meg merke i at du her sammenligner sexscener med voldsscener. I mitt hode er det en ganske brutal (og slett ikke automatisk) sammenligning.

Og mens vi da er inne på akkurat dette med vold: du trekker frem Jo Nesbøs siste som et eksempel for å illustrere hva du mener, og skriver som svar til noen andre at "Det beste med Harry Hole-bøkene har vært fraværet av sex, det var liit merkelig å lese det i Politi." Jeg har, som nevnt et annet sted, ikke lest alle Harry Hole-bøkene, men jeg har lest alle fra og med Snømannen. Er det noe Nesbø kan, så er det å skrive brutale, blodige voldsscener. Torturinstrumentet i Panserhjerte kan jo for eksempel nevnes. Du har altså ikke noe utpreget problem med dette, om jeg kan tolke holdningen din basert på de utsagnene du har kommet med i denne tråden (med forbehold om at disse utsagnene ikke trenger å være dekkende). Kan jeg spørre hvorfor sexscenene (som jeg knapt la merke til) i Politi fikk deg til å reagere mer enn voldsscenene (som jeg husker mye bedre) i for eksempel Panserhjerte?

Også må jeg spørre en ting til: blir all språkbruk automatisk billig og pinlig når det er snakk om sex, slik du ser det?

Jeg reagerer på alle tabuord som skrives. Har spurt ganske mange om de bruker disse ordene i dagligtale, og det er få som gjør det. Spiller også "Ordspill" via Aftenposten, og der brukes også en del ord som jeg blir flau over og mister lyst til å spille videre. Hvorfor skal disse ordene normaliseres? Det er lenge siden jeg gikk på skolen, men da fikk vi høre at disse ordene ble brukt av folk med dårlig utviklet språk. Hva sier skolen i dag? Det vet ikke jeg.

Tabuord blir brukt av folk med dårlig utviklet språk? Dette er jo rent pølsevev! Jeg har heldigvis aldri blitt fortalt noe i lignende i løpet av min skolegang, og kommer heller ikke til å si noe sånt til de elevene jeg skal ha.

The Joys of Swearing

Det er deilig å kunne lese ei hel bok uten sexbeskrivelse. Jeg har ikke sett uttalelse fra Nesbø, men det virker som om noen kan ha krevd en scene. Jeg synes ikke at sex på noen måte beskriver eller understreker en karakter i ei bok. Det blir akkurat som de voldsomste voldsscener.
Et annet eksempel som i mine øyne ble latterlig er i Arild Rypdals bøker om MI,(veldig bra bøker da de kom)i en av de senere bøkene sto en pinlig beskrivelse. Og det sier meg at det kanskje ikke var forfatterens ønske å ha med, men noen (forlaget?) tenkte på salgstall etc. Og når sex blir normen og ikke unntaket blir det kjedelig. I dag eller i går sto det en uttalelse i Aftenposten "Det driter jeg i." Jeg synes heller ikke at slikt gjør seg på trykk. Når det gjelder voldsscener i ei bok blir det mye skumlesing, skal ikke nevne titler siden det er sex som diskuteres. I mitt liv har det aldri vært vold, derfor kan det sjaltes ut. Å beskrive sex blir ofte plumpt. Jeg leser nesten aldri biografier eller andre virkelighetsbeskrivelser. Har akkurat lest "Touch", trur den kommer på norsk nå, prøvde å beskrive den for en låner, men fikk spørsmålet "Hva i all verden er det du leser for slags bøker?"

Du svarer ikke egentlig på spørsmålene mine her, i alle fall ikke i klartekst, men ok. Jeg fikk nettopp noe nytt å stusse over:

I mitt liv har det aldri vært vold, derfor kan det sjaltes ut.

Huh? Er det altså slik at hvis det ikke er relevant i, eller ikke har vært del av, ditt liv, så har det ingen plass i litteraturen? Eller misforstår jeg her, mener du å sjalte ut i den forstand at du selv bare skumleser? Og hvis det er skumlesing du mener - hvorfor gjelder ikke dette for sex også? Kan du ikke da "bare" skumlese sexscener uten å føle på ubehaget slik det virker som du gjør? Det er jo, i mine øyne, rimelig drastisk å mene at sex ikke har noen plass i litteraturen i det hele tatt (uten at du ser ut til å fremme dette ønsket når det gjelder vold).

Dessuten synes jeg det høres vel konspiratorisk ut å anta at enhver forfatter som plutselig skriver om sex gjør det fordi det sitter noen der og krever det (selv om dette selvsagt forekommer)... :-) Det kan jo hende at forfatterne valgte det selv, også, fordi de opplever at sexen har relevans for handlingen. Men der er du fundamentalt uenig med meg, jamfør øvrige svar i tråden:

Om scenen er god eller dårlig skrevet spiller ingen rolle. Jeg synes ikke at sexbeskrivelser tilfører en historie noe som helst.

Rimelig kategorisk utsagn. :-)

Jeg forventer ingen sex scener beskrevet i detalj når jeg leser bøker. Men jeg har opplevd en gang og det virket som du sier både billig og pinlig i den konteksten. Særlig når det er skrevet av en som vant Nordisk Råds Litteraturpris. Prøvde å hoppe over det meste, men jeg har ikke lest mer av den forfatteren. Det er slike innslag man forventer i kiosklitteratur.

Enig med deg. Jeg ble utrolig skuffa over boka du sikter til. Selv om jeg har mange uleste bøker av denne forfatteren i hyllene, så har jeg mistet lysten på å lese de. Jeg skal gi henne en ny sjanse en dag, men ikke imorgen.

Hva menes med "sexscener i detalj"? Cupido materiale?

Hele akten beskrevet ned til den minste detalj.

Du pådyttes jo ikke noe som helst. Det er helt opp til deg å eventuelt oppsøke bøker som inneholder sexscener, grafisk vold, eller andre ting du måtte finne ubehagelig. Men dine personlige preferanser er nettopp bare det - dine preferanser. Jeg synes det fremstår som en selvfølgelighet at man skal kunne skrive om sex, på samme vis som man skriver om alle mulige andre slags menneskelige aktiviteter. Også de som kan være ubehagelige.

Hva er så spesielt med sex, da? Beskrivelser av ryggsmerter, insekter, mat, fjellturer, hårfrisyrer, kvantefysikk, strikking og sjalusi kan ha sin plass i en historie - hvorfor er sex det eneste temaet som absolutt ikke tilfører en historie noe som helst?

Synes ikke sex er så rart eller så spesielt at det må holdes utenfor bøker på generell basis. Dårlige beskrivelser, derimot, men det gjelder jo for alle temaer.

Det finnes en masse kleine sexskildringer i litteraturen, ingen tvil om det. Så mange at det finnes en egen litteraturpris for det. Manil Suri fikk årets Bad Sex Award. Når det er sagt, er jeg vel ikke helt enig i at vulgære/teite/harry betegnelser på sex og kjønnsorganer ikke inngår i vanlig dagligtale for veldig mange mennesker. Det er varierende kvalitet på sexscener i litteraturen (som i annen kultur), men jeg ser ingen grunn til at de skal kuttes ut. Det er tross alt en ganske vanlig og naturlig del av livet for mange, og det ville vært underlig om det ikke også var del av litteraturen. Jeg kan ikke huske å ha reagert på sexen i Nesbø sine bøker. Jeg har riktignok ikke lest alle, men har lest Politi. Hvis jeg skulle ha reagert på noe i bøkene hans, er det flere andre ting jeg hadde kommet på før sexscenene. :)

Når jeg tenker meg om, så synes jeg egentlig at de teiteste sexskildringene vanligvis er de som skal være så fryktelig følsomme og spirituelle, full av metaforer og metafysiske kommentarer om livet og hva verre er. Da synes jeg selv det er langt mindre kleint med upretensiøse forfattere. :P

Leser nå Sigrid Combüchens bok om Byron. Et sted hvor Byron står og ser på en prostituert og en kunde brukes også et stygt ord. Jeg måtte vurdere om jeg ville lese videre, heldigvis har jeg ikke funnet flere så langt. Ser vi for oss et generasjonsskifte i litteraturen? Jeg gidder snart ikke å lese en norsk debutant pga disse ordene. Inntrykket er ikke at det har gått inn i hvermannsens talemåte, men ville blitt veldig flau hvis jeg skulle høre på en forfatter som leste fra sin egen bok med slike ord i. Det er veldig rart å høre dem på radioen også.
Har noen sett eller hørt hva forfatterne sjøl sier? Eller forlagene?

Et raskt søk hadde blant annet følgende artikler å by på:

• Skriver forfattere om sex for å pirre eller for å gjenspeile livet?
• Hvordan skrive godt om sex?
• Må skrive om sex
• Skriver for lite om sex
• Hvor godt er det mulig å skrive om sex?
• Can men write about sex without sounding like douchebags?
• Should sex be in your novel?
• Why are male writers so bad at sex scenes?
• Great writers make lousy lovers
• 25 things you should know about writing sex
• Modern authors feel 'commercial obligation' to write about sex, Julian Barnes says

Her uttaler forfattere og øvrige bokfolk seg om det ene og det andre, kanskje noen av dem er av interesse. :)

Av de bøkene du nevner har jeg bare lest Nesbø så må begrense uttalelsen min til den, men jeg synes ikke det var noe særlig mye sex i den og i hvertfall ikke på en pornografisk måte. Og jeg spør også som andre nedenfor har gjort... hvilke ord er det ingen bruker i dagligtale? Jeg ser på sex som en ganske så naturlig del av livet og da synes jeg det også hører med i litteraturen. Noen steder mer enn andre. Men å flette inn sexscener bare for å fylle ut boken kan bli dumt, det er jeg enig i. Men ofte kan beskrivelsen av sexscener også være med på å forsterke inntrykket av den personen det gjelder og da må det jo beskrives riktig.

Det beste med Harry Hole-bøkene har vært fraværet av sex, det var liit merkelig å lese det i Politi.

Leve den kristne prippenhet:) Legg fra deg bøkene og kom deg ut blant folk, da vil du oppleve at det finnes ingen grenser for kreativiteten hos unge og gamle. Sex er en av de viktigste og nødvendige elementer i våre liv, og ikke rent lite myeomspunnet. Så det er jo ikke rart at enkelte har det i sitt vokabular, noen verre enn andre.

En forfatters privilegium i et fritt samfunn er å skrive om hva han ønsker og ordlegge seg etter hjertens lyst. Ditt privilegium er å enten la være å lese, klage på nettet over tingenes tilstand eller skrive ei bok selv som passer for de puritanske.

Det handler ikke om noe religiøst eller prippent. Men kanskje det handler om generasjoner? Jeg vokste opp med Romantikk, det groveste der var "Hun sank inn i hans armer....". "Etterpå...". Hva hadde skjedd? Det blir så kjedelig å og påtrengende å lese om noens sexliv som de aller fleste mener hører privatlivet til. Det spiller ingen rolle vilken forfatter som skriver om sex, det er sjelden den litterære kvaliteten blir bedre.Jeg skal formidle litteratur til lånere og må lese et stort antall bøker uansett innhold.

Jeg tror i hvertfall ikke det handler om noe generasjonsskifte. De råeste sex skildringene jeg har lest er fra bøker skrevet på 70 - tallet og tidligere! Min mor og mine tanter er også vokst opp med Romantikk og den type fremstilling av sex, men de legger vitterlig ikke to fingre i mellom å kalle en pi for en pi.

...rart hvor kjedelig det er å lese eller se på(pornofilmer), når det er så mye kjekkere når vi gjør det selv.

Vel, for min del har det verken med kristen prippenhet eller at jeg ikke er ute blant folk å gjøre. Og å kalle meg puritansk viser vel bare hvordan du bommer med dine benevnelser på dine medmennesker. (Du skriver ikke at jeg er puritansk, men jeg viste støtte til trådstarter, så da gjelder det vel meg også.)

Men jeg forstår ikke helt vitsen med å "pepre" bøker med betegnelser på kjønnsorganer e.l. når det ikke har noe å bety for bokens innhold. I flere bøker er det naturlig med både sex og bannskap, og jeg forstod trådstarter slik at det ikke var disse bøkene hun mente. Men i andre bøker virker det som om forfatteren bare har gulpet opp noe uten at det passer inn i konteksten. Denne formen er det jeg reagerer på. Samtidig så ser jo jeg også at vi har ulike grenser, både i privatlivet og hva vi leser eller ser (film).

For meg virker det som at enkelte karakterer i en bok bruker vulgært språk for å gi leseren et inntrykk av hvordan personlighet denne har og at det derfor ikke nødvendigvis har så mye med selve handlingen å gjøre?

Så lenge man klarer å få det til å bli en naturlig del av handlingen har jeg ikke noe imot verken språk eller beskrivelser, men ofte synes jeg det virker tilgjort. Da blir det bare konstruert og pinlig. Jo Nesbø sine bøker er litt røffe så der hadde jeg nok blitt lite sjokkert, mens i andre bøker ville jeg ha stoppet opp litt. Det er også en kunst å skildre noe uten å legge fram alle detaljene. Blir det for grafisk i en bok som ikke har den tonen, virker det ofte malplassert.

Hva slags ord man bruker i dagligtale varierer fra person til person, så jeg tror nok du er litt bastant når du sier at ingen bruker disse ordene, uten at jeg vet akkurat hvilke ord du mener.

Den siste boka til Nesbø har jeg ikke lest, så hvilke ord det gjelder, vet jeg ikke. Men folkelige uttrykk for kjønnsorganer eller kjønnslig aktivitet brukes i dagligtale både her og der. Når det gjelder Nesbø, har jeg reagert mye mer på unødvendig sterke voldsscener enn på sex.

Kunne ikke være mer enig med deg. Det tror jeg ville være en normal reaksjon.

Du er ikke alene. Kanskje er jeg litt "prippen", men jeg forstår egentlig ikke vitsen. Det blir så "platt" synes jeg. Men så er jeg en av dem som reagerte på "Pelle og Proffen" også, den gang de bøkene ble utgitt. Slik snakket vi nå ikke her i bygda på den tida i alle fall.