Bokelskere.no

Klarer du å respektere de som leser noe du regner som...ikke av særlig høy litterær kvalitet?
F.eks. såkalt kioskromaner og eventyr som Bibelen. Føler du et sterkt behov for å vise de hva kvalitet faktisk er(Dickens,Dostojevskij,Turgenjev) og hva de går glipp av eller møter du de med forståelse og medlidenhet?

Er det ikke litt trist å leve et liv uten en viss standard?

Standard er vel ikke noe vi er født med, men noe vi lærer oss gjennom samfunnet rundt oss og via skole og andre påvirkninger. Hvis noen sier de elsker Dan Brown så tenker jeg de ikke leser så mye. (Men de leser, noe som i mitt hode er en god ting). Sier noen at den og den oppsettningen av Svanesjøen var fantastisk så sier jeg åja ...

Alt vi gjør og tenker er et resultat av arv og miljø, så enkelt er det. Men det betyr jo ikke at de kan fritaes fra snobberi fra min side:) De som kjenner meg vet det ikke er så alvorlig ment, resten kjenner jeg ikke.

Hva mener du egentlig?

Selv om jeg iblant er uenig i andres bokvalg, så har jeg ingen problemer med å respektere alle,

Ja, selvsagt gjør jeg det. Og hvorfor skulle jeg møte folk med såkalt dårlig smak med forståelse og medlidenhet? Lavkulturelle preferanser, om det er det som er ment med "dårlig smak", er ikke en sykdom. Jeg håper at folk konsumerer den kulturen de faktisk liker, og at de ikke nærmest krampaktig forsøker å gi inntrykk av at de har "god smak".

Hva er dårlig litteratur da? Og hvem "bestemmer" hva høy litterær kvalitet er? Salgstall? I så fall vil jo mye av den "beste" litteraturen være bøker som "Twiligt"? Baserer man det på hvor lenge bøkene "lever", vil jo Tolkien også være høy litterær kvalitet. Noe som jeg for så vidt mener, men ville en fan av for eksempel Dostojevskij være enig?

"Er det ikke litt trist å leve et liv uten en viss standar?"
Hvilken standard, basert på hva? Fastsatt av hvem? Er mange mennesker med høy livsstandar, men som ikke leser annet enn Donald på do. (Uten å nedgradere Donald på noe vis)
Virker litt intolerant og sneversynt å skulle fastsette hvilken standard man har i livet ut ifra hvilke litterære preferanser man har?

Hvis du hadde tatt deg tod til å lese mine tidligere svar ser du at jeg ikke begrenser begrepet standard til kun litteratur, men også andre kunstformer. Jeg kan selvfølgelig også legge til generellt i livet. Som for eksempel menn som er strålende fornøyd med å drikke seg sanseløse på byen i helgene mens de legger an på jenter så vidt over akseptabel aldersgrense. For de er det en standard, mens jeg er den kjipe natteravnen som prøver å forhindre de fra å utnytte fulle jenter;)

Jeg har levd såpass lenge og opplevd så mange forskjellig mennesketyper at jeg synes jeg er i min fulle rett til å si at noen lever med en lavere standard i sitt liv enn andre. Ikke kun når det kommer til det litterære-

Beklager å måtte skuffe deg. Høy alder er ingen unnskyldning for å være nedlatende overfor andre. Hverken litterært eller på andre måter.

Men er ikke noe av det skjønne med kunst at det er subjektivt da? Det som resonerer bra med deg nå, hadde ikke nødvendigvis hvert det samme som hadde resonert bra med deg om du f.eks. hadde blitt født i en annen by og hatt andre opplevelser i livet ditt.

For å ta et konkret eksempel - tror du noen som har levd et lykkelig liv uten verken store personlige eller økonomiske problemer noensinne kan 'føle' en forfatter som Charles Bukowski? Går de glipp av noe av den grunn?

To av mine favorittforfattere er Dostojevskij og Dickens, to vidt forskjellige mennesker. Den ene slet vel med meste en mann kan slite med, mens den andre lykkes med det meste på første forsøk. Så nei, jeg kan ikke helt se at ens eget liv har særlig å si hvor mye vi føler en forfatter.

Ps. Mitt eget liv kan plasseres sånn i midten av ovennevntes, litt nærmere Dickens heldigvis:)

Om du ikke tror at hva en opplever i livet påvirker hva du liker av kunst (uansett form), tror jeg vi bare må være enig om å være uenig. Forøvrig liker jeg både Dickens og Dostojevskij, tror du leste litt mer i det jeg skrev enn hva jeg mente.

Kan godt hende at jeg misforstår deg, er ikke første gangen jeg tar feil. Heldigvis.

(---) de som leser noe du regner som...ikke av særlig høy litterær kvalitet (---)

stod det i startinnlegget som FruBang svarer på. Og da er det rimelig at det er dét utgangspunktet hun forholder seg til - mindre rimelig ville det være å forvente at hun skulle drive klappjakt på andre ytringer og synspunkter på livet i sin alminnelighet som trådstarter måtte ha kommet med i en etterhvert meget lang og uoversiktlig diskusjonstråd (enn si i andre tråder på forumet).

Hyggelig at du er behjelpelig, men det beste er nok å la henne svare for seg selv:)

Mitt ærend var ikke å svare for FruBang, men å hjelpe deg til å holde deg til kursen du selv staket ut for denne tråden.

Jeg regner vel med at de som har andre litterære preferanser enn meg, ville parere eventuelle forsøk fra min side på å

vise de hva kvalitet faktisk er

med å svare noe à la

Jeg går mine egne veier og gir vel egentlig blaffen i andres merkelige behov for å fortelle hvordan andre skal leve.

Det er ikke ord jeg selv ville valgt, men jeg tillot meg å sitere en annen bokelsker, med andre preferanser enn meg.

Finnes det dårlig litteratur.? Det kommer vel ann på øyet som ser og sinnet som tar det imot. Alt som er skrevet er skrevet av noen. Og disse "noen" har skrevet for at det skal leses. Ord må tas imot , sånn de kommer til leserne. Liker vi det ikke.? Samme det. Vi har lest, kommer til å lese og holder på å lese , det er det viktige. Sortere kan vi gjøre, vi har forskjellig smak men dømme, og tro at at noen "lever og leser" i en viss standard som er bedre enn sin egen tankegang blir vel litt smålig. ! Hvem trenger medlidenhet og forståelse.? Ingen som har den fantastiske evnen det er å lese. Hadde jeg mistet den evnen, mistet ordene, da kunne vi snakke om medlidenhet.

Å måle dårlig litteratur kan gjøres på forskjellige måter: 1: En subjektiv vurdering 2: En objektiv vurdering(så langt det er mulig) 3: Målt ut fra salgstall og levetid

De bøker som vil leve evig, som de fleste av Shakespears stykker og Bibelen, har vist seg å ha en kvalitet over seg som fenger publikum. Selvfølgelig kan dårlig smak kun sees fra mitt eget synspunkt, og mest sannsynlig være feil for den andre.

Nei, hvorfor det? Hvorfor i det hele tatt legge seg opp i hva andre leser?

Det finnes forfattere som offentlig forbanner lesere som idioter (vi som ikke kjøper bøkene deres), og det finnes kjente kritikere som mener vi er idioter (vi som kjøper bøker de har slaktet). Men oss lesere imellom er det vel bokinteressen, ikke bokstatusen som gjelder? Jeg har det godt med meg selv enten jeg leser "kiosklitteratur", klassikere eller sakposa.

(Kan man forresten snakke om "kiosklitteratur" lenger? De gamle aviskioskene med luguber lektyre under disken er forlengst historie, Narvesen og desslike har alt fra Eco til Sandemo side om side i hyllene.)

Om du vet at noen leser "dårlig litteratur", så må du vel nesten ha lest den samme litteraturen selv en gang? Da blir det litt stein i glasshus, uansett hvordan du gjør det.

Selvfølgelig har jeg også lest dårlig litteratur. Alle oppegånede mennesker ønsker å ha et grunnlag for sine meninger. For eksempel er jeg sterkt mot alle former for religion, likevel har jeg lest Bibelen og Koranen opptil flere ganger. Det handler selvfølgelig ikke om å kaste stein i glasshus, men om å faktisk vite hva man er i mot. De mest fanatiske blant oss er ofte også de minst informerte:)

Om du mister respekt for de som leser "dårlig litteratur", er du ikke da blant de mest fanatiske? Hva du selv gjør er en ting, å dømme andre for å gjøre noe annet er en helt annen ting.

Personlig kan jeg like både Dostojevskij og Dan Brown, på samme måte som jeg kan like både Stanley Kubrick og Scorsese, Kool G Rap og YoGuttene eller Tom Waits og Lana Del Rey, det kommer bare ann på humøret mitt og hva jeg er ute etter.

Noen av de smarteste personene jeg kjenner er forresten folk som ikke har lest en bok siden de ble tvunget til det på videregående.

Jeg er selvfølgelig enig i at folk kan være smarte og kloke selv om de ikke leser. Men ettersom dette er et nettsted for bokeleskere fokuserer jeg på de som faktisk leser en god del. Min mening er at de frarøves store leseropplevelser ved å holde seg til lettfordøyelig litteratur. Mange tror feilaktig at forfattere som Hamsun og Dickens er for krevende for de, før de har lest ei side.
Jeg prøver å vise at når slike som meg klarer å lese slikt, burde det være overkommelig for de fleste:)

Ja det er jeg helt enig i, men det syns jeg skal være deres valg.

Da tror jeg du bør velge andre innfallsvinkler og en annen argumentasjon. Du virker jo bare provokativ og nedlatende.

Ved å finne andre innfallsvinkler og annen argumentasjon som du foreslår vil jeg gå på kompromiss med meg selv. Færre vil sikkert klage og føle seg støtt, men samtidig vil jeg da ikke stå 100% for hva jeg mener.

Å være politisk korrekt har aldri vært en foretrukken disiplin for meg.

Politisk korrektehet, det er vel ikke det det er snakk om. Det er heller ikke snakk om at noen blir støtt av det du presenterer. Men kanskje du skulle lære deg å ha større respekt for andre mennesker, deres interesser og valg i livet og dessuten være litt mindre nedlatende og hoverende og litt mer ydmyk. Det ville du vunnet på, tror jeg.

Ditto:) Dine råd til meg håper jeg at du tar til deg selv. Jeg går mine egne veier og gir vel egentlig blaffen i andres merkelige behov for å fortelle hvordan andre skal leve.

Jeg beviser for meg og mine at jeg har stor respekt for mine medmennesker gjennom frivillighetsarbeide. Det holder for meg.

Oioioi. Godt svar som vitner om en stor dose umodenhet. Slutt på diskusjonen fra min side.

Hvor ser du umodenhet egentlig? Det er jo du som til stadighet har et behov for å fortelle andre hvordan de skal oppføre seg, ser du ikke at det er arrogant av deg?

Husk at respekt gjelder for alle, også overfor de du misliker på en eller annen måte.

Jeg er ikke redd for å fortelle folk hva jeg mener om bøkene de leser, men det er bedre å lese kioskromaner enn ingen romaner.

Ok, jeg dømmer alle som leser Fifthy Shades of Grey. En skam for litteraturen.

Ja, jeg respekterer dem som mennesker med samme likeverd som meg selv (selvfølgelig), men noen ganger kunne jeg jo ønske at noen av mine venner ville lest "mine" bøker. Ikke fordi jeg ønsker å vise dem kvalitet, men fordi jeg kunne tenkt meg å dele mine opplevelser med noen. Heldigvis så har jeg også venner som er mer lik meg i smak, der jeg kan diskutere det som engasjerer meg. Oftest skjer dette i forhold til fagbøker, men ikke mindre engasjerende av den grunn.

Når det gjelder "standard" så er jeg ikke helt med på hva du mener. Er livet av en bedre standard om man leser en sjanger på bekostning av en annen? Nei, jeg tror ikke det. Å leve er liv med en viss standard er etter min mening å leve et liv der man er tilfreds med det man har, der man har det "godt" både med seg selv og i forhold til andre. Om det er med eller uten bøker er vel helt likgyldig i så henseende.

Så, nei, jeg møter dem ikke med medlidenhet, selv om jeg må inrømme at jeg noen ganger tenker at de går glipp av "noe". Og joda, jeg kan selvfølgelig tenke at "noen" vet "lite", men så gir jeg meg selv litt refs også iblant. For har de en bedre standard i livet, de som vet det samme som meg, - er interessert i det samme som meg, - eller ligger standarden hos de som kan og vet alt jeg ikke kan noenting om...

Standaren setter man jo ved å avgjøre selv hva man vil lese / ikke gidder å lese. Noen ganger er livet slik at man trenger noe lettlest, andre ganger er livet så krevende at man ikke orker å lese i det hele tatt, mens andre ganger igjen trenger man en viss tyngde.
Hvis man dømmer andre mennesker ut i fra hva dem liker å lese, tror jeg man er på et overfladisk villspor som kun fører til snobberi og arroganse. Jeg synes også at man bør kunne kreve såpass vidsyn av litterære fagfolk.

Det er ingen som helst tvil om at jeg er en snobb når det kommer til kultur i sin helhet.
Jeg elsker Dostojevskij, Beethoven og Rembrandt for å si det sånn. Men jeg trøster meg med at de fleste menn har sine sære interesser som er smått autistiske.

Så lenge størsteparten av mitt liv brukes til å hjelpe mennesker, ikke irritere de, omfavner jeg min lille særhet:)

Jeg går i 8. klasse, men jeg vet at det er mange i parallell klassene mine som leser, for eksempel, "Rampete Robin"! Jeg har ikke noe imot andres sans for forskjellige bøker, men hvis du går i 8. klasse å leser "Rampete Robin" synes jeg at man burde gå hakke høyere;) Vanskelighetsgraden er vel på bunn når man leser dem i 8. klasse;)

Kanskje de har en form for lese - og skrivevansker i større eller mindre grad? Da er det ikke bare å "gå hakket høyere."

Ja, jeg må jo ta hensyn til det, men jeg gikk på barneskolen med de så jeg vet at de ikke har lese/skrivevansker...Det er jo smak og behag, men de velger de bøkene bare fordi de er lettleste....Vi må velge bok eller bøker å lese på skolen:)

Å, men du vet at når det er snakk om obligatorisk lesing på skolen så vil det alltid være noen "luringer" som velger bøker bare for å bli raskest mulig ferdig med skolearbeidet. De skjønner jo ikke at de lurer seg selv og ingen andre - men det er jo deres problem. Hvilke bøker velger du da, når de "luringene" velger Rampete Robin?

Ja, det er jo alltid de "luringene".☺

Jeg liker best sci-fic, fantastisk litteratur:) For eksempel The Hunger Games er en av mine favoritter:)

Og da får du lov til å lese det når du må velge bok på skolen?

Jeg låner egentlig mest bøker på biblioteket fordi skolebiblioteket er så lite og har lite utvalg av bøker:)

Selvgodheten lenge leve......

Hvis du ikke føler at du har noen områder der du er bedre enn andre er du middelmåldig.
Hvem ønsker å være det? Eller kanskje du foretrekker å være politisk korrekt til det kjedsommelige som jo er et typisk fenomen her på Bokelskere. Det er greit å være litt rund i kantene, men til slutt blir vi bare en blek kopi av massen.

Selvsagt respekterer jeg dem som leser noe jeg mener ikke har særlig høy litterær kvalitet (og ja, jeg mener det er mulig å gjøre et skille basert på kvalitet), eller for så vidt folk som ikke leser i det hele tatt. Hvorfor skulle jeg ikke gjøre det? Det motsatte ville være ganske drøyt; altså at hva du har lest blir avgjørende for om du fortjener respekt? Det er absurd. Noe annet er at jeg kunne ønske at flere, særlig folk på min egen alder, tok seg tid til også å lese klassisk litteratur istedenfor kun det markedet pøser ut. Men da er begrunnelsen, slik andre her også har vært inne på, at jeg tror det kan være med på å berike ens liv. Om jeg har noe belegg for å hevde det er igjen noe annet; jeg kan kun basere meg på egne opplevelser.

respektere? Ja det gjør jeg. Folk må få lese hva de vil eller om de vil lese i det hele tatt. Men etter min mening får de ett fattigere liv.
Men hva kvalitet er? Det kan man diskutere opp og ned i mente.

Nei. Det er faktisk veldig fint å leve et liv uten å forvente at alle andre skal like eller lese det samme som meg (eller følge min standard). Ofte er det berikende å høre hva folks oppfatning er, uansett om de har lest noe eller ikke. Det som blir trist, er hvis andre ikke føler seg anerkjent eller verdsatt fordi noen, for eksempel du, tror at deres liv er litt trist når de velger annerledes enn deg. Har du forresten fått med deg hva Søren Kierkegaard skriver om å hjelpe den andre?

Jeg er gift med en person jeg har respektert i bortimot 50 år. Han leser aldri skjønnlitteratur. Jeg møter ham med forståelse både titt og ofte, og medlidenhet iblant, men aldri på grunn av lesevanene hans.

Hva du er ute etter her, er jeg ikke helt sikker på, men var det ikke en ide at du snart begynte å bruke Bokelskere til noe annet enn å stille merkelige spørsmål? Legge inn bøker, for eksempel? Du står oppført med null bøker lest - det virker ganske eiendommelig for en bokelsker som brifer med Dickens og Turgenjev og etterlyser "en viss standard".

I motsetning til dere som er pensjonert har jeg begrenset tid å buke her inne. Men frykt ikke, når jeg får tid skal jeg legge inn boksamlingen min:) Blir sikkert på nyåret.

Et tips til deg er å overse det du mener er merkelige spørsmål, og ellers la folk få bruke Bokelskere som de vil. Det blir jo i overkant arrogant av deg å fortelle andre hva det er greit å spørre om eller ikke. Tydeligvis er det ikke bare dagens unge som mangler folkeskikk:)

En må vel vente å møte litt motgang når man velger å ordlegge seg slik du gjør. Innlegget ditt hører nok snarere hjemme i et kommentarfelt på t.d. dagbladet enn her på bokelskere, som i første omgang er et vennlig og imøtekommende forum.

Sa jeg vennlig? Det er jo litt interessant å se på alle de selvrettferdige bokelskerne som tydligvis har startet en heksejakt mot deg. Sensuren er på plass. Man kan ha ulike meninger, men bare innenfor de trygge rammene. Går man utenfor disse rammene reiser fariseerne seg i harme. Til tross for at de ikke er noen klare rettningslinjer for bruken av forumet, er det tydligvis mange som ser på seg selv som moderatorer. Om dette kommer av ansiennitet eller skinnhellighet er usikkert.

Når det er sagt må jeg tilstå at jeg ikke helt skjønner hva som driver deg. Hvorfor bruke tid (som du sier at du ikke har) på å skape dårlig stemning.

"Om dette kommer av ansiennitet eller skinnhellighet er usikkert."

Det er faktisk ikke så usikkert. Og svaret er "ingen av delene".
Det korrekte svaret er "historie".
Tore Rønning har en lang historie her inne, hvor han har vært meget ufint mot sine meddebattanter.
At han så slettet alle diskusjoner han hadde startet (og alt annet han hadde skrevet, såvidt jeg kan se) og trakk seg ut av forumet med brask og bram, var i og for seg en løsning på problemet.
At han bestemmer seg for å komme tilbake igjen, er greit nok.
At han så velger å fortsette med nøyaktig samme måte å "diskutere" på, gjør at de som har vært her en stund ikke ser ham som "Tore Rønning, nybleven medlem i bokelskere.no". Vi ser ham som "Tore Rønning, han som ikke respekterte den Kardemomme-loven som gjelder i trådene her inne".

Man trenger da virkelig ikke å være pensjonist for å ha tid til å legge inn bøker her. Selv er jeg i full jobb og vel så det, men jeg har da hatt tid til å registrere en boksamling på over 2400 bøker.

Men å fortelle andre hva det er greit å svare på, er altså ikke arrogant? Eller bare litt i underkant arrogant, kanskje?

Forstår ikke hva du mener. Omformuler for en stakkar:)

Jeg foreslo for deg at du kunne la være å stille spørsmålene. Deretter foreslo du for meg at jeg kunne la være å svare på dem. Dermed skulle vi vel være omtrent like arrogante.

Gud bedre.

Modent svar:)

Så flott at du synes "Gud bedre" var et modent svar. Ikke så rart for jeg er pensjonist og da er jeg vel overmoden i dine øyne.

Mens dine stadige forsøk på å provosere er moden oppførsel?

Er du nå der igjen? Ute etter å provosere, mener jeg.
Leve et liv uten en viss standard. En standard definert av hvem? Tore Rønning formodentlig. Livet har så mange fasetter og verden så utrolig mange ulike mennesker. Tror du f.eks. at store deler av verdens befolkning mener de lever et trist liv uten en viss standard fordi de ikke har hørt om Dostojevski? Mener du videre at en stor del av Bokelseres medlemmer lever et mindreverdig liv fordi de leser Sandemo og Hislop, ikke russiske tungvektere? Hva vi leser forteller kanskje noe om hvem vi er, men lite om livet vi lever. Akkurat nå koser jeg meg med Wassmo, lever jeg et liv med en viss standard? Og gud bedre, hadde jeg lest bibelen og ei bok kjøpt på Rema 1000, tror jeg livet mitt ville vært svært så høyverdig og interessant for det. Og jeg har heller ikke behov for å fortelle andre hva kvalitet er, det kan de sikkert definere selv. Men fri og bevare meg for slike litterære snobber som deg. Du går glipp av utrolig mye gutten min. PS. Jeg ble ikke provosert, fikk bare lyst til å svare.

Hadde det ikkje vore litt trist om alle hadde levd etter din standard?
Eg forstår ikkje heilt kvifor ein skal møte andre med medlidenhet fordi dei les andre bøker enn det eg (eller du) gjer? Medlidenheiten min sparer eg til dei som treng den, og litteratursmak er ikkje eit av kriteria som blir vurdert før eg "deler" den...

Du vet sikkert utmerket godt at vi kan ha medlidenhet med andre på flere plan, ikke kun for de som virkelig sliter med noe. For meg er min partners og venners kultursmak noe som både interesserer og til tider irriterer meg. Jeg forstår at folk har forskjellig litteratursmak, men for meg er det et faktum at f.eks. Dostojevskij(min elskling) byr på større opplevelser enn billigbøker du får kjøpt på butikken. Er det ikke naturlig at jeg ønsker at de får oppleve det beste livet har å by på?

Men det beste livet har å tilby er vel framleis ei subjektiv oppleving? Det er ikkje alle som elskar Dostojevskij som deg, og nokon vil kanskje til og med meine at bøkene hans er direkte uinteressante.
For nokon er bøker ei verkelegheitsflukt, for nokon er det avkobling og nedstressing, for andre er det dei store kulturelle eller emosjonelle opplevingane dei ynskjer. Eg kan ikkje definere kva andre skal oppnå ved å lese, men eg gler meg over at andre finn samme glede som meg ved å lese. Fleire av mine gode venner har ei litteratursmak som skil seg mykje frå min, men vi har likefullt glede av å snakke om våre gode (og til tider svært ulike) leseopplevingar.

Og når det gjeld kommentaren min om medlidenheit, så forsto eg sjølvsagt kva du meinte i ditt innlegg, eg var berre i humør til å vere litt vanskeleg :)

Dostojevskij hadde et svært trøblete forhold til religion. Han vekslet stadig mellom å betrakte seg som kristen og ateist. At han brukte Bibelen som et verdisystem er jeg ikke enig i, kun som inspirasjon. Hans beste bøker som Forbrytelse og straff, Spilleren og Idioten er tatt fra hans eget forstyrrede sinn. Du vet sikkert om hans opphold i Sibir og hans stadig tilbakevendende spillegalskap.

Ja, jeg klarer fint å respektere folk selv om de leser andre ting enn meg, og nei, jeg føler ikke noe behov for å skryte av tungvekterne jeg selv har lest. Det er forøvrig ingen automatisk motsetning i å lese Dostojevskij og kiosklitteratur. Mange ser ut til å klare begge deler.

(Fun fact: både Dostojevskij og Bibelen er på pensum på litteraturvitenskap ved UiO).

Her trekker du veldig mange konklusjoner uten å ha det nødvendige grunnlaget.

At bibelen er "eventyr" er en "sannhet" mange kommer trekkende med hver gang noe skal diskuteres. Og argumentene er bestandig "fordi det er eventyr". Som jeg vel har sagt tidligere her inne, den største forskjellen på "gud" og "vitenskap" er at gud vet at vitenskapen finnes.

At du deretter føler at du må trekke frem "gamle" forfattere for å vise hva litterær kvalitet er, fremstår som mer "skryt" enn noe annet. Men, jeg skal selvfølgelig ikke nekte deg å skryte, hvis det er noe du har behov for.

Jeg synes det er mye verre at du skjærer alle som av en eller annen grunn ikke leser, eller leser noe du ikke liker, over en kam.
Det er direkte respektløst både mot dem som har tatt et valg om at de vil lese andre ting enn "din" tunge litteratur, OG mot dem som av en eller annen grunn ikke kan/vil lese.

Det er selvfølgelig interessant å lese at du mener dette med litterær kvalitetsfølelse er en form for "oss" mot "dem", hvor du automatisk tar det for gitt at alle her inne er enig med deg.
Som hersketeknikk er det selvfølgelig en velkjent metode, men som debatteknikk virker det litt hjelpeløst.

Sånn sett fra et psykologisk synspunkt finner jeg det mye mer interessant å diskutere hvorfor enkelte, istedenfor å starte en diskusjon med et spørsmål og egne tanker rundt det, ofte velger å starte en diskusjon med en provokasjon, for deretter å bli lettere forundret over at folk reagerer.
For skal vi først snakke om "livsstandard", så må vel DET si ganske mye om både standard og kvalitet?

"Som jeg vel har sagt tidligere her inne, den største forskjellen på "gud" og "vitenskap" er at gud vet at vitenskapen finnes". Jeg håper du ikke mener det :)

Vel, jeg vet ikke om gud finnes eller ikke.
Men hvis han finnes, så er det ingen tvil om at han vet at vitenskapen finnes.
Og det er ingen tvil om at vitenskapen jobber hardt for å bevise at gud ikke finnes.
Så i mine øyne er det en ganske opplagt forskjell...
:-)

Njaei, det stemmer vel strengt tatt ikke at "vitenskapen jobber hardt for å bevise at gud ikke finnes". Vitenskapen kan ikke bevise at noe ikke finnes*, og prøver heller ikke det. Bevisbyrden ligger alltid på den som fremmer hypotesen (i dette tilfellet: "Gud finnes"). Det eneste vitenskapen skal gjøre med dette er å se om bevisene som legges frem er gode nok. Så langt har de ikke vært det, og dermed er det heller ingen grunn (fra et vitenskapelig ståsted) til å slå fast at det eksisterer noen gud. Vitenskapen sier ikke "det finnes ingen gud", den sier "det finnes ingen gode nok bevis for gud". Om disse skulle dukke opp, hadde det vært helt ok fra et vitenskapelig ståsted - til og med om enkelte individuelle utøvere av vitenskap ville hatt vanskelig for å omstille seg til noe så radikalt. :)

*Vitenskapen kan i og for seg for eksempel fastlå at det ikke er en levende elefant i et bestemt kjøkkenglass på et bestemt bord, men den kan ikke påstå at det ikke finnes noen elefant i noe glass - eller en enhjørning på ski - i hele universet, fordi det rett og slett ville være nær sagt umulig å samle empiriske bevis for dette. Da må den heller si: Det finnes ingen bevis for levende elefanter i kjøkkenglass eller enhjørninger på ski.

Mener du på ramme alvor at tusenvis av forskere ikke har funnet eneste feil i Bibelen?
Da kan det ikke være særlig kompetente forskere:) De fleste av oss vet nok at mennesker ikke blir over 900år, eller at mirakelhelbredelse er mulig. For ikke å snakke om Bibelens holdning om at å praktisere homofili er en synd. Forhåpentligvis er også du enig med meg i at frivillig sex mellom to voksne er vakkert, slett ingen synd.

Det var du selv som tok opp temaet religion:) Typisk kristendommen og dens fanatikere å nekte enhver diskusjon med de som er uenige...
Et lite spørsmål: Jesus var som kjent jøde og Guds "stedfortreder" på jorden, hvorfor gjorde ikke Gud noe for å forhindre Holocaust? Du vet, de grusomheter som skjedde mot Guds utvalgte folk.

Dårlig smak er subjektivt så jeg holder meg unna å mene så mye om andres smak. Siden jeg leser mye forskjellig er jeg også innom bøker som sikkert blir sett ned på av noen, derfor er jeg kanskje ikke rett person til å si noe om dette. Jeg tar meg uansett friheten til å fundere.

Det kunne aldri falle meg inn å dømme noen på bakgrunn av hva de liker å lese. Om de leser Donald så kan det hende de har en jobb som krever så mye at de ikke har overskudd til å lese Proust. Kanskje de leser serieromaner fordi de må være oppmerksomme på barn eller familie rundt seg og derfor ikke finner roen til å fordype seg som de vil i Hamsun. Terje er muligens veldig interessert i Russland, men han liker å reise og snakke med menneskene der, mens han leser en av de nyeste chick-lit-bøkene hjemme.

Mennesker er så spennende og komplekse at det krever litt mer enn lesevaner for å se hvem de er. Heldigvis. Bøker sier kanskje noe om interessene til leseren, men det sier veldig lite om hva slags person det er.

Behov for å vise de at jeg vet bedre har jeg heldigvis ikke, jeg har heller ikke noe sympati med de. Det sparer jeg til de som trenger det.
For meg er det mer trist å tenke på alle menneskene jeg ikke hadde blitt kjent fordi jeg mente de ikke hadde en høy nok standard på lesestoffet. Det er trist det.

Magnus Carlsen er en veldig stor Donald-fan

Donald Duck er jeg enig i at kan kalles kvalitet. Lærerikt og underholdende på en og samme tid.
Særlig Don Rosa skiller seg ut.

Morsom faktaopplysning. Bare for å understreke det, jeg sier ikke noe negativt om Donald eller Dinald-lesere :-)

Neida, tenkte ikke det, og det gjør ikke jeg heller. Dagbladet la ut en sak om forfattere som hadde lest Donald, mulig de fortsatt leser det, i barndommen.

Her

Takk for linken, det var interessant lesning. Selv husker jeg at jeg lærte å skrive "kanskje" korrekt ved å slå opp i Donald-bladet :-)

Veldig enig med deg. Jeg kan til og med la meg imponere/begeistre over personer som leser utypisk litteratur. En direktør som leser Morgan Kane, en fjortis som leser Hamsun eller bestemor som leser SciFi; - det er jo så spennede!
Men selv om jeg ikke dømmer folk etter bokhyllene, betyr det ikke at jeg ikke kan la meg rive med i diskusjoner om gode og dårlige bøker!
Vi burde ikke være redd for uenigheter, så lenge vi tålererer og respekterer forskjellene.

Hyggelig å se at noen er litt enig med meg:) Selv om det kan påståes at det er umulig å skille mellom god og dårlig litteratur, har jo de fleste av oss våre preferanser.

Uenigheter er vel egentlig det som gjør en diskusjon interessant så det er jeg helt enig med deg i. Å diskutere er gøy, så lenge man respekterer motparten som du sier.

Jeg har nok litt problemer med å diskutere om en bok er god eller dårlig, rett og slett fordi jeg mener at de fleste har en veldig subjektiv oppfatning av boken. I tillegg mangler jeg nok en del kunnskap som gjør det mulig å diskutere det objektive. Men å diskutere hvorfor jeg synes den er god eller dårlig hender det jeg prøver meg på. :-)

Jeg er nok mer ivrig på å forsvare en, for meg, god bok ennå rakke ned på en annens favoritt, ja :-)