Bokelskere.no

Leste i en avis for noen år siden, muligens Stavanger Aftenblad, om den beste leseropplevelsen, altså ikke nødvendigvis den beste boken i Bloomsk forstand, men en bok som ga deg en fin opplevelse, om det så var på en strand på Kreta, i sofaen eller mens lynet slo ned over alt i Budapest. Jeg velger å nevne tre slike øyeblikk som jeg av en eller annen grunn husker godt og som gjerne gjenspeiler selve leseropplevelsen mer enn kvaliteten på boken, selv om det ikke forkleiner boken som sådan. 1) Bruene av Tarjei Vesaas på terrassen i Stavanger, mens solen skinte lett mellom bjørketrærne en sen ettermiddag. 2) Første bind av Marcel Proust På sporet av den tapte tid på hytta i Sirdalen mens Brahms spilte på øret. 3) Og andre bind av Ringenes Herre mens lynet slo ned som som et lite helvete en natt i Budapest.

Da jeg var litt yngre og var våken til sent på kveld for å lese ferdig "Blekkhjerte" mens jeg var på besøk hos bestemoren min i Danmark. Et annet godt leseminne var da jeg leste "Emma" på Isle of Wight i England, hvor det regnet hardt og Beethoven spilte i ørene mine.

Dag Solstads "Arild Asnes, 1970" i 2. klasse på gymnaset. A-endelsene ble en del av mitt liv og mitt språk. Peter Høeghs "De måske egnede" på studenthybel i Ålborg høsten 97. Den fantastiske virkeligheten servert på en sølvfat, det handler om å tro. Helle Helles "Forestillingen om en ukomplisert liv med en mann", en oktoberhelg denne høsten. Treffende.

1.Leste, Jeg skal vise dere frykten tur/retur London i vinter. Er bestandig ute i god tid når jeg skal reise slik at jeg kan kose meg på flyplassen med bok. Måtte bruke siste dagen i London(5 timer på kafe) for å lese ferdig. 2. For noen år side leste jeg Ett skilt ved korsveien av Ian Pears, ble så forbløffet over boken at jeg leste over alt, brukte ekstra lang tid for å komme hjem, for jeg stoppet nesten ved alle benker jeg kunne sette med ned for å fortsette lesingen. 3.Til slutt, kanskje min favorittbok, Balansekunst. Den ble jeg så nervøs for å bli ferdig med at jeg utsatte lesingen. Måtte bare gå og tenke på hva jeg hadde lest og så gå å glede meg til å fortsette. Tror kanskje jeg aldri så langt har gledet meg til hver side å lese.

hmm... 1) Mesteren og Margarita på toget til Paris. Den ble lest ut i løpet av to togturer. Fy fåder, for ei bok. 2) Trainspotting mens jeg var(er?) ensom utvekslingsstudent i Venezuela, Utrolig deilig å kunne forsvinne litt når man savner skotskengelsk og gråe nord-europa. 3) Hele Harry Potterserien. Om og om igjen. Snakk om virkelighetsflukt.

1) Helt klart: Jeg leste aldri en bok før siste år på videregående. VI fikk oppgave om å skrive bokanmeldelse av en bok vi selv kunne velge, og for en gangs skyld skulle jeg forsøke. Som historieinteressert valgte jeg Karstein Alnæs' Sabina Spielrein. Jeg fant ut man kunne kjenne kjærlighet, angst, lyst, refleksjoner og rom i bokform. Jeg ble hekta. Jeg skrev aldri den bokanmeldelsen, jeg gjorde heller ikke noe annet. Jeg fikk for første gang til å sitte stille med en bok foran meg, og jeg leste den to og en halv gang (favorittdeler, den siste gangen).

2) Stanislaw Lem med Solaris. Kjærlighetssorg og frustrasjon kastet meg inn i en bok uten noen tro på jeg kunne lese en side; jeg måtte bare gjøre noe. Boken var litt vanskelig, litt forferdelig og litt dyp. Bare boken rørte seg i meg de dagene - jeg sov til og med forfatterstemmen i hodet.

3) Krig og Fred krevde en halv sommer. Jeg levde med familien Kuragin, Bezukhov og Bolkonsky på ferie, hos besteforelde og på stranda. Kunne ikke vært på en større reise hadde jeg vært sittende i godstolen.

Dette synes jeg var vanskelig. Er ikke så lett å komme med bare tre bøker, men det må bli disse:

Djevelens stoff - familetur til Alicante. En av bøkene som ble fortært på stranden. Sol, varme og deilige spioner.

Kafka on the Shore - Togpendling en vinter måned. Ønsket den togturen var dobbelt så lang hver morgen.

Flaggermusmannen - Mitt første møte med Nesbø og Hole. Mener fortsatt dette er den beste Harry Hole boken. Uendelig spennende foran peisen hjemme i stuen til pappa.

Men jøss, det trenger ikke å være tre bøker, nevn 10 om du vil, det var et utgangspunkt.

Det første som slo meg var boka jeg leste på stranda for ca 10 år siden - DEN KOMPLETTE HAIKERENS GUIDE TIL GALAKSEN, av Douglas Adams. Denne boka har en åpning som er hysterisk morsom. Det er umulig å ikke le høyt, noe jeg gjorde og tiltrakk meg oppmerksomhet av den grunn. Imponerende at noen kan ha en sånn fantasi. Elsker krim og min første krimopplevelse var SJAKALEN av Frederick Forsyth. Hadde aldri lest noe så spennende og har lest boka igjen et par ganger seinere. RINGENES HERRE, J.R.R. TOLKIEN hadde boka som var så bra at man drøyde den på slutten for at den skulle vare lenge.

1. Drageløperen ble lest i Paris; på metroen, på café, på en benk i en park. Siste halvdel ble fordøyd i sene nattetimer, oppløst i tårer på hotellrommet.
2. Synnøve Solbakken hang en dag i en plastikkpose i skogen og ventet. Spennende å finne, gøy å lese på nytt og morsomt å finne frem til et bra sted å forlegge den til glede for andre.
3. Thereses Tilstand (og de to neste) ble lest i sofaen med nyfødt baby i fanget. Spesiell tid og helt riktig lektyre for nybakt mor.

1. Alkymisten av Paulo Coelho. Jeg var 22 og fullstendig ute av stand til å finne ut hva jeg ville med livet mitt. Lå på en takterrasse i Barcelona og følte meg ensom - leste Alkymisten og fikk følelsen av at alt er mulig, jeg er Supermann og kan fly hvis jeg bare ønsker det sterkt nok :) (jeg testet dog ikke ut det med flyvningen, men tok heller turen til universitet)

2. Drep ikke en sangfugl, av Harper Lee. Leste den ut mens jeg lå strekk ut i en hage, det var varme sommerdager med kjærlighet, jordbær og solbrente skuldre, rett og slett lykkelige tider.
   

3. En bønn for Owen Meany av John Irving. Hvis jeg husker rett så var det den første boken som fikk meg til å både le og gråte - og da snakker vi tårer som renner i all offentlighet. Var også mitt første møte med John Irvings forfatterskap og derfor verdt gull for meg. Denne opplevelsen fant også sted på late, varme, svette jordbærdager - bare jeg som har melankolske leseopplevelser om vinteren?? :)

Åja! Owen Meany husker jeg godt, lo første halvdel, grein resten. Flott bok!

Läste Fred av Arne Garborg sittande i ett litet ensamliggande hus på Jaeren dit jag kom flyttande från Göteborg i januari 2005. Det gick långsamt eftersom språket var nytt. Vinden ven runt knutarna och de kraftfulla stormarna ruskade om huset som om de ville slänga det i havet. Garderoberna knirrade, det tjöt i spisen och fönsterrutorna mot havet bågnade. Fick känslan av att bakom den stenen ligger den döda gamla kvinnan, i den ladan pågår festen. Vilken syndare kan man inte bli som människa! Arme Arne Garborg. Men vilken mästare. Fick ett starkt, momentant och nästan intravenöst intryck av Jaeren som jag annars inte hade fått.

Et kraftfullt møte med Norge og norsk litteratur med andre ord. Men det høres ut som en perfekt setting, og det er definetivt Garborgs beste bok!

Saramago og Portugal, sommaren 2000. Me hadde funne ut me skulle unna oss ferie i badebyane som vender ut mot Atlanteren: Estoril heitte i alle fall den eine byen . Eg ville ta med meg ei bok frå landet er besøkte. Saramago hadde fått nobelprisen i 1998, og vel ok: eg tar med ei bok av han, tenkte eg. Hadde ingen førehandskjennskap til Saramago i heile teke. Valet fall på ”Det året Ricardo Reis døde”. Det var behageleg varme, ikkje for heitt, fin strand med ikkje alt for mykje sand. Eg byrja lesa. Rammehistoria er at hovudpersonen kjem attende frå Brasil til Portugal i 1935. Eg sleit dei første sytti sidene, men der var noko som held meg gåande… Og so berre losna det, stilen, språket, forteljinga. Eg vart heilt oppslukt. Her er politikk og poesi, filosofi, Portugals historie og traume, kunst og liv, og ei forteljing om Portugals andre store diktar: Pessoa. Og det handlar om regnet i Lisboa. Saramagos stil er heilt spesiell: lange, litt krokete setningar, få punktum, - but it’s pure poetry, man.

Ein gamal mann kom kvar dag ned til stranda. Ein dag gav han mi 4 år gamle dotter ein konkylie. Han ville ho skulle få høyra havet. Eg veit jo at det ikkje er havet ein høyrer, men heller sitt eige blod, benpipernes hvisken. Uansett kva det er, så høyrer ein i alle fall noko nytt. Du skjønar det allereie: Saramagos bok var min konkylie den sommaren.

1. Mercier & Camier av Beckett, lest utendørs i en by i det tyrkiske innlandet, om natten, mens jeg røyka pipe og var 20 år.
2. Frihetens Øyeblikk (Bjørneboe), lest (tildels høyt) i baksetet på russebussen. Mer gymnasialt blir det vel neppe.
3. Fyr og Flamme (Fløggisen), husker ikke når og hvor, men jeg var ung. Av deg, kjære lesar. Av deg, av deg, av deg.

Fin tråd:-) "Mitt liv var draum", biografi om Olav H. Hauge, av Knut Olav Almås. Denne boka grep meg veldig; jeg levde meg så inn i boka at jeg rett og slett ble "sint" på Hauge på grunn av hans reaksjoner på ulike hendelser i livet hans. Jeg følte at jeg ble kjent med mennesket Olav H. Hauge; en utrolig god prestasjon av Almås!

1)Regn av Stig Holmås med en kaffekopp i godstolen og å vite at du har hele dagen foran deg... 2)Harry Potter, egentlig hele serien, men spesielt to av de siste bøkene leste jeg i en eksamensperiode på høyskolen. Jeg synes livet var utrolig spennende selv om mesteparten av dagene ble tilbragt på skolen:-) 3)Borte for alltid av Harlan Coben. Mitt første møte med Cobens utrolig spennende bøker i en solstol på Naxos.

Hvite Niggere på meg også - student i Bergen våren 2000, hadde fått boken i bursdagsgave av kjæresten, og leste den mens jeg sov alene ute under åpen himmel, på toppen av et fjell

Morsomt utgangspunkt for utveksling av bokminner. Mine 3:

1) Salme ved reisens slutt på hytta foran peisen i lyset fra en femarmet lysestake. 2) Kongen av Europa som lydbok sammenhengende på en 18 timers kjøretur fra Oslo til Zagreb (lydboka varer i 16 timer om jeg ikke husker feil) 3) Charlotte Isabel Hansen fra perm til perm på fly fra Oslo til Tunisia inklusive en ufrivillig 4-timers stopp i Frankfurt.

Det jeg liker med denne diskusjonen er det stedsspesifikke som dukker opp glimtene av biografiske scener som melder seg i listene her. Pynchen uner en bryllupsreise i Provence. Marquez på Roskilde-festivalen. Deilige minner, som man nesten kan anamme!

Jeg kan bidra med dette om en bok som allerede er en av de store vinnerne på bokelskere.no:

1. september 2008 var første dag under et ukeslangt skriveopphold på hytta nede på Ogna. Denne septemberkvelden leste jeg McCarthys Veien. Jeg ble ferdig litt utpå natten, kanskje ved to-tiden, og jeg kan godt huske at jeg satt foran stearinlysene, som nesten hadde brent ned i løpet av de drøyt 250 leste sidene, at jeg satt der i en av de litt ubekevmme kurvstolene mamma har kjøpt og lyttet til morfars gjøkur som tikket fra veggen like ved vedovnen mens jeg gråt en forferdet gråt over far og sønn som bærer ilden gjennom apokalypsen, far og sønn på helvetesreise letende etter de gode menneskene.

Rart hvordan bøker du har lest minner deg om steder og opplevelser. Og kontraster! Jeg husker jeg leste D.H. Lawrence: Sons and lovers for noe når siden, det var en sommerdag, liggende i båten sakte vuggende mens solen varmet og lyden av beroligende bølgeskvulp og andre sommerlyder fyllte øret. En fullkommen sommerdag, lys, deilig - og så denne boken, fra Nord-Englands gruvesamfunn, grått og trist, og sørgelige skjebner som jeg ble fullstendig grepet av.

Oh yes. Jeg tenkte på det med bøker og grining, og The Road er noe av det sørgeligste. Det er når de trekker unger inn i det at det blir skikkelig trist, og det er kanskje litt lettvint? Vel, funker det så funker det.

1. The Hotel New Hampshire av John Irving. Ramlet over den i bokhyllen til mamma som snart-sekstenåring. Leste den ut på 24 timer mens jeg satt på rommet mitt i sommerhuset. Den eneste boken i mitt tilfelle som virkelig har levd opp til utrykket "å ikke klare å legge den fra seg". Bokstavelig!

2. Oda! Av Kjetil Bjørnstad. Rasket den med meg på Tanum på Gardermoen rett før avgang til Berlin sommeren 2007. Egentlig er jeg ikke den største fan av biografiske romaner, men denne er så velskrevet at mange av scenene og stemningene ble sittende i meg. Føler igrunn at hele sommeren 2007 ble tilbrakt i Christiania og Hvitsten.

3. Heksene av Roald Dahl. Sommeren jeg fylte syv flytta vi, og jeg fikk mitt første egne rom. Der mura jeg meg inne med Spice Girls og Heksene.

1. Tolstoj: Krig og fred. To store slitne bind fra Deichman, lest i en bitteliten Oslohybel, seksten år gammel og nettopp flytta hjemmefra. Mye høstvær og nudler.

2. Gabriel García Marquez: Love in the time of cholera. Mottatt uventet i postkassa med et lite kort med fine ord på, lest sittende på en ryggsekk på Roskilde-festivalområdet fra stekende formiddag til kjølig kveld.

3. Michael Ende: Den uendelige historien. Stjålet fra barneskolebiblioteket siden sjuåringer ikke fikk lov til å låne annet enn bildebøker. Kriminelt og fullstendig verd det. ;)

Absolutt noen som skiller seg ut i så måte:

1. Gabriel Garcia Marquez: Hundre års ensomhet. Lest på soloreise i Costa Rica og Nicaragua. Følelsen av å ferdes i landskapet.

2. J.D. Salinger: Catcher in the Rye. På Fana Folkehøyskole høsten 1993. Gråvær, regn, et arboret i farger. Følelsen av å oppdage noe ekstremt viktig.

3. Jack Kerouac: On the Road. Kjøpt av den eldgamle mannen som drev Shakespeare & co i Paris. Ankom byen med tog tidlig en morgen. Det eneste planlagte stoppet var en legendarisk bokhandel. Tror jeg ble i butikken i 4 timer i strekk - for en opplevelse! For en atmosfære! Boken ble lest på tog og billige hostels i Spania. Den er fortsatt på toppen av gode reiseskildringer for meg.

Det er vel slik at konteksten og ens eget humør spiller inn på opplevelsen av bøker, og for min del har min sinnstemning mye å si for valget av ny bok en skal starte på. 1) East for the sun av Julia Gregson lest på en badestrand i syd England sommeren 2008. 2) Snømannen av Jo Nesbø en sur november natt i 2008 liggende i senga med influensa. 3) Et lite drap i Lisboa av Robert Wilson på en campignferie sommeren 2003 mens regnet sildret på hytta.

1) Leste Saabye Christensens Beatles da jeg var 15, seint på kvelden mens jeg hørte Paul McCartneys Unplugged-plate på kassett om og om igjen. Blir fortsatt utrolig sentimental av å høre instrumentalversjonen av "Junk".

2) Roy Jacobsens Seierherrene på interrail i 1995, 19 år gammel gjennom mellom-Europa. Og Gudfaren av Puzo på samme togtur. Intenst begge deler.

3) Thomas Pynchons V på bryllupsreise i Provence i 2004, 27 år gammel. Som en lang skitur; slitsomt, men likevel veldig tilfredsstillende.

En av de beste leseropplevelsene mine denne høsten fikk jeg da jeg tidlig i september skulket skolen, skulket gymtimen i pur frustrasjon og sinne over hvor meningsløst alt forekom meg denne dagen. Jeg kom hjem, ga faen i lekser, faen i familie, satt stereoanlegget på full guffe,la meg på sofaen, hentet Tore Renbergs Pixley Mapogo fra postkassen(tenk at den kom akkurat den dagen!), leste den ut på noen timer og fikk en stor og deilig følelse av at det er dette det handler om. Bøkene, alle ordene som gjør så mye med oss. Og jeg gråt, jeg lo og ble enda mer glad i Jarle Klepp enn jeg i utgangspunktet er, mens det regnet mellom de syv fjell og jeg ga faen i alt annet enn akkurat dette øyeblikket, akkurat denne boken. Så enkelt kan det være, å glede seg selv.