Bokelskere.no

Jeg må innrømme at etter vel to hundre sider er jeg fortsatt ambivalent til Øst for Eden. Jeg synes bind 1 er svært variabel; noen partier medrivende og gripende, andre for ordrike, nærmest svulstige og langdryge. God underholdning – ja, men noe mer …

Mens det i de sylkorte Om mus og menn, Alle tiders torsdag og Cannery Row var åpenbart (i hvert fall for meg) hvorfor personene måtte handle som de gjorde, forstår jeg dem ikke helt i Øst for Eden. Det til tross for forfatterens forklaringer og symbolbruk. Jeg reagerte spesielt på dette i begynnelsen, for eksempel Charles’ ubendige raseri overfor Adam. Charles er sjalu, jeg leser at det er slik, men klarer ikke å kjenne/leve meg inn i Charles kvaler. Chathys historie derimot, for ikke å snakke om Mr. Edwards, trer mer levende frem for meg. Men jevnt over forblir karakterene for uklare, (sjablongmessige er kanskje å ta vel hardt i…).

Jeg trengte en del sider for å bli grepet av Vredens druer og Vår misnøyes vinter. Men da disse bøkene først hadde tatt tak i meg, opplevde jeg en ganske annen intensitet og nerve i dem. Spesielt i Vredens druer levde jeg med i personenes strev og dilemmaer så det nesten gjorde vondt. Kanskje var det spesielt de dilemmaene personene stilles overfor, jeg opplevde sterkere i de to nevnte titlene. I Øst for Eden lar denne medfølelsen og innlevelsen vente på seg.

Jeg får rett og slett ikke helt tak i hva jeg synes om Øst for Eden. Er det humoren jeg savner? Selvironien? Gullkornene av livsvisdom? Ønsker jeg mer «show it, don’t tell it»?
Eller er det min egen sinnsstemning som ikke harmonerer med denne boken akkurat nå?

Jeg ser at mange av dere har lest boken før og har store forventninger til å lese den igjen. Vil nødig være en gledesdreper. Tvert imot, jeg trenger inspirasjon og oppmuntring!

Det er både fordeler og ulemper knyttet til det å ha lest boka før. Jeg tar meg i å tenke at "nå kommer vi snart til den hendelsen - lurer på om den virker like sterkt nå som sist? På en måte er jeg litt engstelig for å bli skuffet denne gangen, siden boka gjorde et voldsomt inntrykk da jeg leste den første gang.

Enig med deg når det gjelder humor, Lillevi: Her er det ikke mye å trekke på smilebåndet av. Ingen late menn og muntre piker. Men naturskildringene er også denne gangen levende og sanselige og vitner om stor kjærlighet til Salinas-dalen.

Jeg tror faktisk sjablong-framstillingen av Charles og Adam er tilsiktet på dette stadiet i romanen. Steinbeck hadde grublet på denne historien i flere år før han begynte å skrive på den for alvor - og det var Kain og Abel-myten han ville utforske, forteller han i brev til både den ene og den andre i tida før han kom skikkelig i gang med prosjektet. I mitt hode blir Charles/Adam- historien egentlig bare et forvarsel om ting som siden skal skje.

Cathys rolle er en sak for seg. Her kan vi nok etter hvert få en ganske saftig diskusjon om Steinbecks kvinnesyn - men det får vi ta når vi er modne for det.

Jeg håper du blir fortrolig med bøkene etter hvert. Det du burde prøve på er ikke å sammenligne bøkene med de du har lest før disse, for ellers kan det lett bli slik at du savner noe i den du holder på med.
Jeg tror det å lese flere bøker av samme forfatter rett etter hverandre stiller en del krav til leserne eller utfordringer av ulike slag. Det blir så veldig lett å sammenligne de, og hver enkel bok står på egne bein selv om du vil se likheter i måten han skriver på osv.
Lykke til videre Lillevi, du finner nok fram til gleden med disse bøkene også.

Jeg vet ikke om dette bidrar til inspirasjon og oppmuntring, men jeg opplevde bind 1 som veldig deterministisk og karakterene ble noe endimensjonale, og irriterte meg litt over dette en stund. I bind 2 synes jeg dette endret seg slik at historien som helhet ble veldig god. Men humoren fant jeg ikke noe særlig av i noen av de to bindene ;-)

Kan det hende at Steinbeck vil si noe om den frie viljen, og om arv versus miljø? At han funderer over hvordan folk tenkte og brukte sine muligheter, og hva som driver oss fremover ? Ikke bare i aller enkleste forstand, som hvis du velger å drive et horehus? Ok, det er greit, men hvordan skal du drive et horehus? Og hvordan vil du leve livet ditt? Det er ikke så veldig attraktivt, voksenlivet, for mange av karakterene her, og jeg tror at de som leker seg gjennom det, og de som tenker eller undrer seg, er heltene her.

Du setter så fint ord på mye av det jeg også satt igjen med etter å ha lest begge bøkene! Men etter bind 1 var jeg fremdeles litt tvilende...
Personene Cal, Lee, Ambra og Samuel Hamilton er karakterer som vokser og gjør at denne historien blir noe mer enn en døgnflue, synes jeg. Og temaene fri vilje, arv og miljø får han sagt mye vettugt om.

Det er disse personene, og enda noen til, som har personlighet og styrke til å forme livet sitt selv. Lee er vel den som gir klarest uttrykk for at han velger noe, og velger bort noe annet. Jeg antar at Steinbeck viser oss hvordan det kan bli når vi lar andre mennesker ta de store beslutningene for oss, og det uten å spørre om de vil ha denne makten også. All denne bitterheten mellom brødre, i to generasjoner, og Cathy som sitter igjen med . . . hva . . . ikke noe jeg ville hatt, i alle fall. Adam er kanskje den som illustrerer dette best, at du skal stå opp for deg selv.

Takk for hyggelige ord.