Bokelskere.no

I en privat konversasjon her inne slo det meg plutselig.
Jeg er ikke motivert til å skrive. Eller rettere, jeg er ikke motivert NOK til å skrive.

Jeg har allverdens ideer om hva jeg skal skrive. Hva jeg skal GJØRE. Hvilke fantastiske muligheter jeg har. Hvilke utrolige...
Først trodde jeg at det var det at jeg ikke kom igang.
Det virket så enkelt å legge skylden på det. "Jeg sliter litt med starten, derfor skriver jeg ikke mer enn jeg gjør".
Men etter å ha tenkt i 24 timer, så har jeg kommet til at svaret kanskje ikke er "starter ikke".

Når jeg ser nøye på det, så starter jeg jo hele tiden.
Jeg plotter en historie, jeg noterer noen høydepunkter for en ny historie, jeg leser en ny artikkel om hva som skal til for å lage den ULTIMATE historien.
Jeg er til og med fink til å komme opp med ideer til hva jeg burde gjøre UTENFOR skrivingen.

Det er ikke STARTEN som er problemet, det er selve gjennomføringen. (For jeg har kommet til at jeg er rimelig flink til å avslutte, også. Det er bare det store, tomme området på midten, som mangler. Det området som inneholder all jobbingen.)

I det store og hele er jeg en sprinter.
Raskt ute av startblokkene, og full fart mot mål.
Etter 100 meter er jeg ferdig, og kan slappe av. Eller, som jeg begynner å se det, etter 100 meter går jeg på trynet,fordi det ikke er en sprint men et marathon jeg har startet på...

Jeg har lest alle de riktige bøkene. Sannsynligvis har jeg lest noen av de gale også.
De riktige fokuserer på alle de "smarte" tingene. "Sett rompa ned på stolen og skriv". Fantastisk råd. Om jeg bare fulgte det.
Jeg setter rompa ned på stolen og går inn på bokelskere.no, og når jeg har vær her (og etpar andre steder), så har hele arbeidsviljen forsvunnet...
Misforstå meg rett, jeg klandrer ikke bokelskere.no (eller de andre stedene), jeg klandrer bare min egen utholdenhet.

Selvfølgelig burde jeg ha gitt meg selv bokelskere.no som belønning etter å ha skrevet en times tid. Vel, jeg anser meg som rimelig smart, så jeg HAR faktisk gjort det. Og det virker ikke, for så snart jeg setter meg ned foran pc'en for å skrive noe, så stopper alt opp. Det eneste jeg ser er at når jeg da, høyst teoretisk, har jobbet en time med skriving, så er det veldig mange timer igjen før jeg har noe å vise frem.
Og isteden for å begynne på den lange veien, så velger jeg å snu rundt og gi meg... for dette er ikke en av de sprintene jeg er så god på, dette er et marathon, og jeg er... redd, tror jeg.
Redd for å bruke masse tid, og allikevel ikke komme i mål.
Redd for å bruke masse tid, og innse at resultatet ikke er verdt innsatsen.
Redd for å bruke masse tid, og skjønne at jeg burde gjort noe helt annet i disse timene.
Men det verste av det hele er at jeg til og med er redd for å lykkes med det. For da vet jeg plutselig ikke hva som skjer fremover...

Dette høres ut som helt vanlig prestasjonsangst. Det er ikke noe skummelt i å bruke tiden på å skrive, for du er jo ikke nødt til å publisere etterpå. Du kan skrive for deg selv, for hunden eller for kona. Alt som skjer etterpå, kan du velge bort her og nå. Selv om du skriver en fabelaktig historie, trenger du ikke vise den frem til noen før du selv er klar for det. Prøv å ha fokus på akkurat nå. På jobben har jeg "arvet" et fint lite vers om å gå løs på det store arbeidet. På nymorsk, det er fint, det handler om å gå i gang, og ta en bitteliten ting om gangen. Jeg har ikke all verdens gjennomføringskraft selv, men har ikke planer om å skrive bok heller. Grunnen er enkel: Jeg har ikke noe på hjertet som er så viktig at resten av verden må vite det. Det er en befriende tanke. Du har jo definert deg selv som sprinter, skriv et dikt da vel. Eller lat som om du er Marcel Proust, at du er nødt til å sitte/ligge der, og da kan du vel like gjerne skrive en setning. Mange forfattere pålegger seg selv en side hver dag, andre begynner klokka ni og skriver til klokka tre, og jeg lurer på om Kjell Askildsen hadde programfestet et ord, eller en setning, hver dag. Det er ikke lett. Kanskje det hjelper å vite at resten av verden egentlig gir blaffen i alle uskrevne bøker, vi er først interessert når den er ferdig og utgitt. Det er historien som er viktig, ikke du. Flytt fokus fra alt du ikke får til, over til det du faktisk kan, og det er kanskje tre linjer hver dag. Jeg tror at du har gjort dette til noe kjempestort, et fjell, og da kommer du ikke opp i dag. Du må ta et skritt om gangen. Sånn er det. Det tar tid. Jeg er så glad for at jeg ikke skal skrive en bok.

Disiplin er nøkkelen, enkelt og greit.

Personlig skriver jeg på en krimroman nå, og er nesten ferdig. Jeg har holdt på i ca 1 år. Grunnen til at det har tatt tid, er følgende:
-jeg jobber fra 8-16
-små unger som krever sitt frem til ca 1930
-samboerforhold som må "pleies" :)

Når kroppen siger ned i sofaen rundt 1930, er det ikke veldig lett og sette seg ned å skrive. Hodet har fått kjørt seg på jobb, og hjemme med barn. Da må jeg ta meg selv i nakkeskinnet, og presse meg litt. Det er hard arbeid, men når man føler man mestrer det, så gir det i alle fall meg en utrolig glede, og god selvfølelse.

Jeg kjenner meg dog veldig igjen i ett av punktene du omtaler. Jeg er redd for at all tiden jeg har brukt, ikke er verdt det. At sluttproduktet ikke er bra nok. Det skremmer meg veldig. Jeg har jo sagt til flere at jeg skriver, og er redd for å mislykkes.

Men, gleden skrivingen gir meg, overskygger egentlig all frykt.

Jeg tror man må presse seg litt, så kommer flyten etterhvert, og da kan ikke ti ville elefanter få deg bort fra pc-en :)

Du gir svaret selv: "det er gjennomføringen som er problemet", og i et annet innlegg: "jeg er ekspert på å legge bort ting". Du bruker en mengde ord til å fabulere omkring dette, komme med unnskyldninger for deg selv og invitere bokelskere til å ta del i alt dette (ingen kritikk, for all del, bare mine observasjoner).

Vil du skrive, så gjør det. Er svaret ja, er det en ting som gjelder - selvdisiplin. Sett deg ved skrivebordet og skriv. Hver dag. Ett skrevet avsnitt, i beste fall en hel side, er langt mer enn blanke ark. Legg bort alle "hvis", "hva skjer nå", "er dette bra nok", osv, og jobb! Ja, jeg vet, det er lettere sagt enn gjort. Men når jeg svarer deg såpass direkte og (kanskje) brutalt, har det med to ting å gjøre:

Jeg vet hva du snakker om, tro meg.

Og

Jeg er blant dem som liker dine små epistler her på bokelskere. Du kjenner sikkert uttrykket: "ti prosent talent, nitti prosent hardt arbeid". Jeg tror du har noe, de ti prosentene talent (?), som du kan utvikle til noe langt mer. Skal du lykkes med det, ligger nøkkelen i hardt arbeid.

Jeg ønsker deg all mulig lykke til, Jengeno, og ser frem til den dagen jeg har dine ord mellom stive permer.

Nå hadde jeg skrevet DET gode innlegget, og så forsvant det...

Men hovedpoenget mitt var det samme som hos deg Lillevi. Å være forfatter er ingen "kosejobb", mange forfattere har fortalt hvordan deres hverdag ser ut: hardt arbeid fra morgen til kveld. Noen har en vanlig arbeidsdag, dvs. de setter seg ned kl 08.00 og jobber fram til 16.00, andre er mer ustrukturerte og skriver når "det passer".

Jengeno tror jeg er av den siste typen, som trenger en liten "omskolering". Så mitt tips til deg Jengeno er: sett av noen tilmålte minutter hver morgen til sufring og evt andre "nødvendige" ting du må gjøre som å sjekke mail, betale regninger osv. Og så legger du ned alle disse sidene (lukker dem helt, - du skal ikke kunne se om FB-meldinger, mailer e.l. er dukket opp, - da vil nok du, som den ustrukturerte personen du er, både sjekke, tenke og svare... ;-)

Og så gir du ikke opp etter noen dager, eller uker. Prøv denne metoden ut for en lengre periode. Fungerer ikke det heller, og du mener du har prøvd det meste, - vel, så er det kanskje ikke heltidsforfatter du skal være...

Det er vel egentlig ikke så vanskelig å se hvor problemet ditt ligger. Du overtenker skrivingen.
Skriving skal være lystbetont samtidig som det skal ligge blod, svette og tårer bak. Slik det jo er med nær sagt hvilken som helst jobb. Men nå er jo jeg selv kun en som skriver på svært lavt hobbybasis, så muligens tar jeg helt feil. Når jeg sliter med motivasjonen tar jeg meg ganske enkelt en lang pause og utforsker andre aspekter av livet mitt. Et rikholdig liv er tross alt viktig for vår evne til å skrive og skildre.

Jeg synes ikke det er så rart at det stopper helt opp etter at du har skrevet en times tid. Da er ofte hodet tomt, og konsentrasjonen svekket. Prøv heller å skrive en halv time hver dag, eller tjue minutter fordelt på 2 ganger daglig. Lykke til!

Hmm...
Høres kjent ut.
"Ikke skriv til du er tom, la det være litt igjen så underbevisstheten har litt å jobbe med"...
Husker ikke hvem som sa det.
Husker ikke engang at jeg burde husket det!
Takk for at du minner meg på det, for det der er noe av det viktigste, tror jeg... Å ikke male underbevisstheten inn i et hjørne hver kveld og vente at den fantaserer seg ut igjen til neste dag.

Prøv prosa? Eller dikt?

Jeg har ikke prøvd dikt siden... det må ha vært videregående. Hva gjør man ikke for å fikse damer?
Og min diktpartner fortalte på vårt 20-årsjubileum at han fremdeles hadde lydopptaket et eller annet sted, og at han hadde hørt på det for ikke lenge siden... Den stakkars mannen hadde tårer i øynene og kunne ikke prate riktig, så hardt lo han.

Hva jeg tenker på er at: hva skal man ellers bruke tid på (hvis tid er så jævlig viktig)?

Tiden er ikke viktig i det hele tatt.
Men det finnes egentlig ingenting viktigere enn hva man bruker den på.

Så hvis du skriver så er det det viktigste, hvis det er noe annet så er det viktigst.

Men hvorfor MÅ det være maraton? (Uten sammenlikning for øvrig:) Ernest Hemingway er i mine øyne en helt ordinær romanforfatter - men novellene hans er uten sidestykke - og noen av de beste er så korte at du knapt merker at du er i mål, og må lese en gang til for å sjekke hva du egentlig har lest. Så hva med å forberede deg mentalt på en hundremeter, og så ....

Takk, jeg skal ta til meg det du sier her.

Og du har selvfølgelig helt rett. Bra, korte historier er mye bedre enn lange, dårlige.
Etter at jeg faktisk fant ut at jeg KAN skrive... etter at jeg viste det frem til andre... etter at noen faktisk betalte meg penger og trykket det jeg skrev... så har jeg på en måte fått det for meg at jeg må bli BEDRE, for å forsvare det...

Det mest idiotiske er at jeg stadig refererer til en historie om Lawrence Block. Han jobbet som freelanceforfatter for et forlag, og fikk "forskud" på bøkene han skrev. Svært ofte var forskuddet det eneste han fikk, for bøkene solgte ikke nok til at han hadde krav på ytterligere kompensasjon.
Så fikk han tilbud fra et annet forlag... Dobbelt så stort forskudd. Selvfølgelig sa han "ja takk", men resultatet var en øyeblikkelig skrivesperre. Han klarte ikke skrive noe som helst. For han hadde låst seg i tanken "jeg må skrive dobbelt så bra for å fortjene forskuddet mitt", og det gjorde ham uten av stand til å skrive noe som helst.
Før han til slutt satte seg ned og analyserte situasjonen. For faktum var ikke at det nye forlaget forventet at han skulle skrive dobbelt så bra, de mente bare at det han allerede skrev var verdt dobbelt så mye som det andre forlaget betalte.
Det gjelder bare å se slike sannheter, og ikke la dem bli hindringer fordi man ikke skjønner hva som egentlig foregår.
Tror jeg;)

...og en av de aller beste novellene til Hemingway er vel den som i sin helhet lyder:

"For sale: baby shoes. Never used."

(For dét var da Hemingway, var det ikke det, da?)

Det der er vel selve definisjonen på å si mye med få ord ! Fikk mange bilder i hodet nå..
Jeg har alldri lest noe av Hemingway, tror dette må testes ut. Takk for tips :) Jeg leser altfor få noveller. Har det med å bare gå tilbake til Roald Dalhs noveller når jeg først skal lese en novelle..

Seks-ords-noveller har faktisk blitt en egen sjanger - en ganske morsom en! Jeg for min del er veldig glad i noveller av alle slag - korte og lange, norske og utenlandske, morsomme og dypt alvorlige. Roald Dahl var jo en mester, men du har mye bra i vente om du tester ut noen andre novelle-forfattere i blant. Alexander Kielland og Roy Jacobsen er blant mine norske favoritter, Jhumpa Lahiris novellesamling Unaccustomed Earth er en av mine beste "utenlandske oppdagelser" det siste året. Men det er jo SÅ mye å ta av.... :)

Seks-ords-noveller har en egen tråd her inne, kan se om jeg finner den...

Takk for tips :) Det blir nok noen noveller på meg fremover tror jeg. Leste forresten Johan Harstads novellesamling "ambulanse" for noen år siden, veldig bra bok..

Jeg likte veldig godt Færøyene-romanen hans, men jeg har ikke lest Ambulanse. Ennå! (Jeg forsøkte meg på Hässelby, som var den neste romanen han ga ut, men den ga jeg opp. Suveren idé, om livet til Albert Åberg som voksen, men i praksis fenget ikke den boken meg. Kanskje jeg bare hadde for høye forventninger...)

Klassekampen har eller hadde en egen spalte for det

Derom strides visst både de lærde og de ulærde. Men andre kort-tekster har bestått eksamen hos meg: For eksempel er Old Man At the Bridge etter min mening en mesternovelle.

Da må jeg definitivt være på utkikk etter Old Man At the Bridge!!! Takk for tipset.

Hmm... dette er 4 gang på en måned jeg får den historien nevnt.
Er det noen som synes jeg skriver for MYE, kanskje?

Hemingway er den som offisielt refereres til som "forfatter" av den, men selve ideen skal visstnok være vesentlig eldre.

Hvorfor skal du skrive, da?

Du metaprater mye, kanskje du trenger å isolere deg og skrive intuitivt uten mange regler og føringer?

Jeg tror det er vanskelig å skrive godt uten å føle, uten å trenge tekst som uttrykksform. Kan være du skal slutte å prate om og begynne å gjøre istedenfor. Eller kanskje du skal legge bort prosjektet og gjøre noe annet, for så å ta det frem når du trenger det igjen.

Jeg forutsetter her at du snakker om skjønnlitterær skriving.

Problemet er at jeg allerede er ekspert på å legge bort ting.
Jeg mangler trening i å hente det tilbake og gjøre noe med det.

I tillegg til at jeg sprer meg litt for tynt.
I øyeblikket har jeg 3 bøker og 10 småhistorier liggende på blokken. En av bøkene er skrevet ferdig en gang, men må skrives om igjen fra om trent halvveis. Den andre er ferdig plottet, men må "skrives ut" så det faktisk blir "bok" og ikke bare "notater". Den tredje boken er halvplottet, men jeg mangler det jeg kaller en "grunnide" for historien. Sånn den er nå er den bare en samling "gode ideer", så...
De 10 småhistoriene er alle i ulike grader av ferdigstillelse. Noen mangler en siste gjennomgang får jeg kan sette endelig punktum. Andre er grundig plottet, men mangler fyll osv.
RESTEN av historiene, de ut over de 10, spriker i alle retninger...

Og jeg kjenner ikke for å jobbe med noen av dem.

Grunnen til at du ikke kjenner for å jobbe med noen av dem, tror jeg kan være at du, som du sier, har spredd deg til for mange skriveprosjekter. Dermed sprer du også lysten, tankene, følelsene og energien tappes sakte, men sikkert.
Hvis du velger ut ett, gjerne det du har mest tro på, lyst til å jobbe med, og fullfører det 100 %, så føler jeg meg sikker på at du overkommer hindringene.

Jeg prøver, men jeg er dårlig på akkurat det...
Så fort jeg har tenkt en tanke, så er den ferdig, og den neste kommer flyvende. Mer spennende, mer interessant, mer lovende...

Ny tanke: Kanskje jobber du best under press? I tilfelle kunne det være en idé å sette av en periode der du skal bli helt ferdi med det ene bokprosjektet ditt. Da må du jobbe hardt. Hva tror du om det? Vil tro at det kan få det til å fullføre.

Jeg jobber fantastisk godt under press.
Enten det er snakk om skriving eller noe annet.
Problemet er at når jeg da roer meg ned etter den kraftige innspurten, så ser jeg et resultat som alltid er "bra nok", aldri bedre...

Kanskje du egentlig er en sekstimeter-løper? Hvis du ikke føler trang til å fullføre noe av det du har på beddingen, ser det ikke lyst ut, spør du meg ...

Du kan absolutt være inne på noe.

Selv om jeg foretrekker å kalle det "god på begynnelsen"...

Det forekommer jo iblant at flere forfattere går sammen om et prosjekt. Den ene skriver begynnelsen, og de andre sørger for midtparti og avslutning. Kanskje du burde finne deg en partner eller tre. Skjønt jeg vet ikke helt - det gir meg en liten følelse av Barnetimebok ...

Takk:D

Hmm... hva driver meg til å skrive?
- Jeg er god til det. Og jeg trives bedre med å være god til DET enn til det jeg normalt jobber med.
- Folk liker det jeg skriver.
- Selv her inne er det en og annen som synes at rablingene mine er morsomme. Eller interessante. Eller noe.
- Jeg har sett hva jeg får ut av at andre liker det jeg skriver. Både i form av penger og anseelse. (Her vil selvfølgelig puritanerne si det er feil å se på "penger og anseelse" som grunn til å skrive noe som helst. Kanskje har de rett, men jeg tror ikke det.)
- Jeg liker å underholde folk.

Din definisjon av "skrivetrang" virker veldig nær den romerske genius, som jeg ikke er så helt sikker på at jeg tror på.
Men jeg har tatt feil før, og kan med 100% sikkerhet si at det kommer til å skje igjen.

Jeg begynner å lure på om det jeg sliter med ikke er at jeg har for lite å skrive om,men for mye... et slags luksusproblem, fulgt av en form for umiddelbar latskap.
Akkurat nå skulle jeg ønske jeg trodde på den genius-effekten som ville gjøre mesteparten av jobben for meg;)

Hmmmm.... Da blir det litt for "gudegitt inspirasjon" etter min mening. Husk at skrivekunsten ikke er så gammel - i alle fall ikke i romanform. Det er neppe noen genetisk trang eller instinkt eller hva man skal kalle det som gjør seg gjeldende hos forfattere - om man skal trekke linjene bakover til steinalderen blir det vel til historiefortellerne rundt bålet? Og da er det lettere å se for seg mennesker som ønsker oppmerksomhet og anerkjennelse, men også som ønsker å glede, lære bort eller trøste med sine fortellinger.

Behovet for anerkjennelse er grunnleggende hos alle mennesker, og jeg synes ikke det skal sees på som en mindreverdig årsak til at man skriver! Anerkjennelse må ikke forveksles med berømmelse, heller. Det kan være anerkjennelse nok at noen en kjenner gir en kompliment - for ikke å snakke om at boka blir antatt. Man skriver jo for at andre skal lese, selv om man skriver for skrivebordsskuffen....i så fall er det kanskje en drøm om å nå lesere en gang i framtida.

Men gudegitt inspirasjon? Tjah.

Akkurat nå - onsdag kveld - går Bokprogrammet på nrk1. Jeg anbefaler ukens program på det varmeste - det er Karin Fossum som forteller om sin skriveprosess. Og hennes fremgangsmåte var faktisk helt ny for meg - for meg er det inspirerende å høre om en så annerledes prosess, kanskje for deg også? Programmet kan garantert sees i sin helhet på nrk.no - du bør få med deg starten også, you see.

TAKK!
Rakk slutten ,men fant ut at jeg visstnok kan se hele på nrk.no

Det er dét du kan. Her er lenke til Bokprogrammet - intervju med Karin Fossum; lenger nede på siden ligger det flere severdige forfatterintervjuer, jeg anbefaler særlig programmet med Erlend Loe.

Men altså Karin Fossum: tidlig i programmet forteller hun at hun tidlig i karrieren fikk Finn Carling som mentor. Han fortalte henne blant annet at man bare bør bli forfatter dersom man må, det er ikke nok å ha lyst til å skrive. Karin Fossum debuterte med to diktsamlinger, deretter hadde hun skrivepause i 14 år. Det var rett og slett ikke plass eller behov for skrivingen i livet hennes i de årene.