Jeg følger deg på det oppkonstruerte eller blasse i enkelte beskrivelser. Jeg leser ikke nok overbevisning eller tyngde inn i at Adam Walker skal bli opprørt over mordet av denne unge gutten på åpen gate, og dette er jo sentralt så det bør ha kraft. Skiftet mellom 1., 2., og 3. person er greit, men sånt oppfatter jeg ikke som genialt enda 2. person- beskrivelse ble ekstra intens fordi tabutemaet slik ble mer påtrengende. Sammenliknet med John Irving, savner jeg nerve og følelsen av at boka er særlig nødvendig for Auster å skrive. Boka berører i hvert fall ikke annet enn overfladiske lag i meg, men så skal jeg lese Sunset park i dagene som kommer. Inntil videre synes jeg hans skjelvende kvinne er mer intellektuelt og følelsesmessig spennende.