Bokelskere.no

VG har ein artikkel om denne boka i dag, der dei gjer greie for at Wenche Behring Breivik først samarbeida med forfattaren, og seinare ombestemte seg og ynskte å få stoppa boka.

I forlaget sin omtale som er gjengitt på denne sida, er det ein litt annan vri, her heiter det at ho ynskte å få ferdigstilt boka under andre føresetnadar.

Utan å ta stilling til kva som er rett framstilling, dette får ein nok meir informasjon dei nærmaste dagane, så er det duka for ein viktig prinsippdebatt om kva ansvar forfattarar og forlag eventuelt måtte ha for å rette seg etter ynskje frå kjeldene sine.

Hvis hun hadde ventet et par-tre år med å gi ut denne boka, tror jeg neppe det ville blitt denne store diskusjonen.

Og hvorfor er denne boka så mye mer usmakelig enn boka om Christoffer-saken, som er blitt anbefalt gjentatte ganger her inne?

(Jeg har ikke lest, og kommer neppe til å lese, noen av disse to bøkene. Ikke av prinsipp, men fordi jeg ikke har lyst. Christoffer-boka orker jeg ikke lese, grusomt nok å lese om saken i avisene. Men mange synes den er veldig god.)

Du har heilt sikkert rett. Ikkje minst fordi det då ville blitt tid til å avklare det juridiske omkring avtalen som blei oppsagt.

Utgjevinga av Christoffer-boka veit eg ingenting om, og kan såleis ikkje vurdere om den er relevant å samanlikne med denne saka.

Det er faktisk litt vanskelig å svare på uten å ha lest denne boken, men siden jeg er en av de som har lest og likt Christoffer-boken vil jeg prøve å forklare forskjellene sånn jeg ser de. Siden jeg ikke har lest "Moren" uttaler jeg meg ikke om innholdet, men om det som har kommet fram om prosessen i mediene. Her må jeg ta forbehold om eventuelle feilrapporter fra mediene.

Noe av problemet sånn jeg oppfatter det er måten boken kom fram på. Jeg er usikker på om premissene for boken var like klare for begge to. Breivik oppfattet det som at dette var hennes historie, mens det i virkeligheten ble Marits historie basert på hva Breivik fortalte henne. Om dette var Marits intensjon fra begynnelsen vet jeg ikke, men om det er tilfellet er det kynisk og misledende. Om det ikke var intensjonen fra begynnelsen er jeg usikker på om hun burde bruke den informasjonen hun fikk mens Breivik trodde hun skulle være medforfatter.

Min oppfatning er at Jon Gangdal forteller en historie med ærlighet og integritet, samtidig som han er klar på at dette er historien sånn han ser den. Det kan hende jeg har misforstått, men jeg har ikke fått med meg noen diskusjoner om dette emnet når det kommer til bøkene hans. Det kan selvfølgelig hende det har vært det. Det virker på meg som at det er avklart hva slags rolle alle har i forbindelse med boken.

Ellers så tror jeg du har rett, om den ble gitt ut om noen år ville det nok ikke blitt like stor ståhei. Jeg kan heller ikke si at jeg aldri kommer til å lese den, finner jeg den på salg etterhvert får jeg se da, men sånn det ser ut nå ønsker jeg ikke å lese den.

Dersom debatten kun gjaldt innhaldet i boka ville eg langt på veg vere enig med deg. Men eit viktig spørsmål er korvidt forfattar og forlag burde respektere W.B. Breivik sitt ynskje om å ikkje gi den ut, og det meiner eg det er greit å meine noko om sjølv om ein ikkje har lest boka.

Generelt sett så kan man vel si at ved slike tilfeller kan det komme til et punkt der objektet i denne type bøker (i en eller annen form biografisk, autorisert eller uautorisert), av forskjellige årsaker, angrer seg på/ikke ønsker at boken skal komme ut. Det spesielle her er jo rammen rundt, nemlig 22. juli. Det har kommet og vil selvsagt komme mange bøker vedrørende dette tema.
Wenche B.B. har åpenbart hatt en ønske om å nå fram med sin historie. Jeg kan ikke forstå det på annen måte når hun vært i en prosess med både Christensen og Åsne Seierstad, + andre medier. At hun på et eller annet tidspunkt har kommet i konflikt med forfatteren om bokens form og innhold er vel heller ikke nytt i denne typen samarbeid om en bok, men igjen det spesielle her er jo at W.B.B lå på dødsleie og om hun i det hele tatt visste hva hun bega seg ut på. I tillegg til at hun i møte med en journalist er den svake part, i den situasjon hun befant seg. Spørsmålet er også om det har forekommet utilbørlig grafsing, regelrette feil/usannheter eller om ting kommer opp eller framstilles på en måte som gjør det vanskelig å ta til motmæle. Sånn sett vil dette gjelde mange biografier der objektet har allerede har forlatt denne verden. Det man sitter igjen med da er fortolkning, basert på diverse kilder. Den gode biografiens styrke ligger jo i kunsten å nærme seg et menneske med den nødvendige grad av respekt for å gi en innsikt i denne personens liv, tanker, følelser, handlinger/valg og de ytre forhold som påvirker alt dette. Og skal man tro de første anmeldelsene så er det kanskje akkurat Christensens håndtverk som ikke er godt nok.

Jo mer jeg leser og hører om denne bokutgivelsen, desto mer usmakelig synes jeg den fremstår. Så helt uavhengig av hvordan det forholder seg med det juridiske, kommer heller ikke jeg til å lese boka, fordi utgivelsen mer og mer framstår som direkte umoralsk.

Eg tenker i same baner.

Så prøver eg å hugse på at avisene også ynskjer å selge, og i denne fasen så gjer dei det ved å vinkle sakene slik at dei vekker mest mogleg harme hjå lesaren. Derfor nøler eg litt med å vere bastant, men ut frå det eg har fått med meg av saka hittil så virker det også for meg som at det var feil å gi ut boka.

Aftenposten sin anmelder er forøvrig positiv til boka. Det er fint at nokon nyanserer dei negative karakteristikkane som har dominert i pressa hittil. Men det skal litt meir enn dette til for å overtyde meg om at det var uproblematisk å gi ut boka.

Her er et innlegg fra i dag av VG - vedrørende Marit Christensens bok.

Og her er et par interessante innlegg i debatten om "et sakprosaens PFU", begge i Dagbladet, av Jon Rognlien og Ivo de Figueiredo.

Debatt om boka kl. 21.30 på NRK1 i kveld.

Jeg avventer innholdet i boka. Etter at jeg leste Borchgrevink sin bok om ABB mener jeg at moren er relevant. Mye tyder på at det foregikk en grov systemsvikt rundt ABBs familie og det er viktig at det blir boret i. Både som historisk dokumentasjon og for å bedre kunne avdekke svikt i dag. Hvis det er en del av forfatterens ærend så kan det være en viktig bok. Dessverre kommer en ikke utenom moren dersom en vil komme nærmere gåten ABB. Så jeg er avventende.

Dette er en bok jeg kjenner jeg blir veldig nysgjerrig på, samtidig som den gir meg en utrolig dårlig smak i munnen. Uten å vite spesielt mye om prosessen, rettigheter og hvilken tilstand Wenche Berhring Breivik var i, kjenner jeg at jeg er skeptisk. Det første som slår meg er at hun var i en utrolig sårbar tilstand som Marit Christensen har utnyttet seg av. Dette vet jeg selvfølgelig ikke. Det kan også være at hun var sterk og grep muligheten, men angret da hun fant ut at hun ikke hadde nok kontroll over utgangen.

Forhåpentligvis fører dette til at andre tenker gjennom følgene og sikrer seg bedre om de går med på et lignende prosjekt.

Av prinsipielle grunner kommer jeg ikke til å kjøpe eller lese den, men jeg kjenner meg fristet.

Etter det jeg har hørt til nå om innholdet sier jeg nei takk til en bok som denne.

Eg innrømmer glatt at dette også var agendaen min med å starte denne diskusjonstråden under sida for boka; å få dei bokelskarane som eventuelt ikkje alt har gjort det til å tenke over dei moralske aspekta ved å kjøpe denne boka.

Eg har, som deg og Marit (bokelskaren, ikkje forfattaren), ei dårleg kjensle i forhold til at ein tilsynelatande sårbar person blir utnytta.

Så må ein sjølvsagt ta høgde for at det kan dukke opp vesentlege nye opplysningar i debatten som no gjeng, og som peikar i retning av at forfattaren og forlaget har gjort rett. Men hittil har eg ikkje fanga opp noko som tyder på det.

Der tar du opp noe jeg synes er viktig, å tenke gjennom det. Om de ender opp med å kjøpe boken eller ikke bryr jeg meg ikke med, men jeg synes det er viktig å ta et aktivt valg.
Bra at du tar det opp, jeg kommer hvertfall til å følge med på både debatten og denne tråden. Kanskje kommer det noen som har lest den etterhvert og.

Debatten er jo i gang allerede. Det handler blant annet om forholdet mellom presseetikk og "bok-etikk": Pressen har pålagt seg selv en viss grad av sensur i form av "vær varsom-plakaten", der det blant annet presiseres at enkeltpersoner av og til må beskyttes, selv om de i øyeblikket gjerne vil stå fram. At enkeltjournalister og forleggere ikke trenger å bry seg om dette, er et etisk dilemma, og her har jo hovedpersonen åpenbart angret på sin beslutning om å "selge" sin historie. Jeg synes det er usmakelig at dette blir utgitt i bokform. Det blir spennende å følge med på om saken får følger for Aschehoug.

Jeg har ikke tenkt å lese boka.