Bokelskere.no

Det slo meg også, Jostein, at jeg savnet de små "avbrekkene" med skildringer av omgivelser og natur. Men etter hvert slo det meg at slike skildringer sniker seg inn her også, med den forskjellen at her forholder aktørene seg til et snø- og islandskap:

Sneen falt og den smeltet, det snedde og det tinte, og til slutt ble
sneen liggende. De mørke husene i den lille byen fikk hvite kyser og
hatter og øyenbryn, og det gikk løpegraver gjennom sneen til
gatedørene.

Dyrelivet er kanskje fattigere, men helt fraværende er det ikke:

Nede i utkanten av byen, blant de små husene, klaget en hund over
kulden og ensomheten. Den strakte snuten mot sin gud og gav en lang og
utførlig beretning om verdenssituasjonen, som den fortonte seg for
den. Den var en øvet sanger med dype strupetoner og et stort register.

Jeg har fått assosiasjoner til Om mus og menn, ikke på grunn av innholdet, men fordi denne romanen også hovedsakelig er bygd opp av scener der handlingen blir drevet framover av dialog og bevegelser innenfor et avgrenset rom. Kanskje ikke så rart, siden dette også ble skrevet som teaterstykke. I farten har jeg glemt om det var romanen eller teaterstykket som ble gitt ut først, men regner med at det vil bli oppklart i løpet av diskusjonen.

I forordet til min versjon av boka blir det sagt at boka kom før teaterstykket.

Eg blei så opphengt i at også sjølve romanen har karakter av eit teaterstykke at eg under lesinga såg for meg korleis dette ville ta seg ut på ei teaterscene i staden for korleis det ville ta seg ut i ein nord-europeisk småby.

Jeg har også i hovedsak opplevd handlingen som en rekke innendørs-scener, der vi bare hører lyder utenfra: Flydur, hunder som uler, skudd, eksplosjoner ... Likevel ser jeg for meg småbyen, nedsnødd og ned-iset, og med mennesker som haster til og fra og unngår åpenlys kontakt. Av replikkvekslingene mellom hovedpersonene går det jo likevel tydelig fram at folk benytter kommunikasjonskanaler som okkupantene ikke greier å finne ut av.