Bokelskere.no

Er godt i gang. Det tok meg ei lita stund før eg forstod kva eg sakna i denne boka; dei strålande skildringane av natur og omgjevnadar frå dei førre bøkene manglar. Det er vel ein naturleg konsekvens av at Steinbeck legg handlinga til ein geografi han ikkje har førstehands kjennskap til. Handlinga framstår også som noko naiv, men det er neppe forfattaren si meining å gi ei truverdig skildring av korleis ei okkupasjonsmakt tek over eit land, men heller å utforske mekanismene som gjer at dei okkuperte yter motstand. Eg må nok fiske fram "Fyrsten" av Machiavelli frå bokhylla og bla litt i den parallelt medan eg les vidare.

Det slo meg også, Jostein, at jeg savnet de små "avbrekkene" med skildringer av omgivelser og natur. Men etter hvert slo det meg at slike skildringer sniker seg inn her også, med den forskjellen at her forholder aktørene seg til et snø- og islandskap:

Sneen falt og den smeltet, det snedde og det tinte, og til slutt ble
sneen liggende. De mørke husene i den lille byen fikk hvite kyser og
hatter og øyenbryn, og det gikk løpegraver gjennom sneen til
gatedørene.

Dyrelivet er kanskje fattigere, men helt fraværende er det ikke:

Nede i utkanten av byen, blant de små husene, klaget en hund over
kulden og ensomheten. Den strakte snuten mot sin gud og gav en lang og
utførlig beretning om verdenssituasjonen, som den fortonte seg for
den. Den var en øvet sanger med dype strupetoner og et stort register.

Jeg har fått assosiasjoner til Om mus og menn, ikke på grunn av innholdet, men fordi denne romanen også hovedsakelig er bygd opp av scener der handlingen blir drevet framover av dialog og bevegelser innenfor et avgrenset rom. Kanskje ikke så rart, siden dette også ble skrevet som teaterstykke. I farten har jeg glemt om det var romanen eller teaterstykket som ble gitt ut først, men regner med at det vil bli oppklart i løpet av diskusjonen.

I forordet til min versjon av boka blir det sagt at boka kom før teaterstykket.

Eg blei så opphengt i at også sjølve romanen har karakter av eit teaterstykke at eg under lesinga såg for meg korleis dette ville ta seg ut på ei teaterscene i staden for korleis det ville ta seg ut i ein nord-europeisk småby.

Jeg har også i hovedsak opplevd handlingen som en rekke innendørs-scener, der vi bare hører lyder utenfra: Flydur, hunder som uler, skudd, eksplosjoner ... Likevel ser jeg for meg småbyen, nedsnødd og ned-iset, og med mennesker som haster til og fra og unngår åpenlys kontakt. Av replikkvekslingene mellom hovedpersonene går det jo likevel tydelig fram at folk benytter kommunikasjonskanaler som okkupantene ikke greier å finne ut av.

Jeg deler din oppfatning, Jostein, om at Steinbeck i begynnelsen av romanen fremstiller lokalbefolkningen på en heller naiv måte. Et godt eksempel på dette, er kokka Annies uttalelser da hun får høre om den forestående krigsretten mot Alexander Morden, som har slått i hjel en av okkupasjonssoldatene:

«But he’s a nice man,» Annie said. «They’ve got no right to try him. He gave Molly [Alexander’s wife] a big red dress for her birthday. What right have they got to try Alex?»
«Well, Joseph explained, «he killed this fellow.»
«Suppose he did; the fellow ordered Alex around. I heard about it. Alex doesn’t like to be ordered. Alex’s been an alderman in his time, and his father, too. And Molly Morden makes a nice cake [...]

Etter foreløpig å ha lest fem kapitler opplever jeg imidlertid at selv om det er sparsomt med naturskildringer, er det i ferd med å bre seg en snikende stemning gjennomsyret av håpløshet og mismot – ikke blant de erobrede, men blant erobrerne. Det er vinter, det er mørkt, lokalbefolkningen hater dem, og slik jeg tolker det, er de redde og motløse. Som her i en samtale mellom kaptein Loft og løytnant Tonder:

Tonder said: «Captain, is this place conquered?»
«Of course,» said Loft.
A litte note of hysteria crept into Tonder’s laugher. He said: «Conquered and we’re afraid; conquered and we’re surrounded.»

Gleder meg til å lese videre, og se hvordan dette ender. Og så håper jeg du vil dele flere av dine tanker om paralleller til Fyrsten etter hvert :-)

Interessant at du trekker frem Fyrsten. Det er ikke lenge siden jeg leste den med stor interesse (skrev faktisk en snutt om den i forbindelse med våre partilederes uttalelser om boken i Aftenposten tidligere i høst). Gleder meg til å komme i gang med lesingen over helgen!

Fyrsten er jo ei bruksanvisning for makthavarar, og som med stor presisjon gjer greie for nokre av dei same poenga som Steinbeck understrekar i Natt uten måne. Det mest relevante å trekke fram frå Fyrsten er nok kapittel 5, "Hvordan man skal styre byer eller prinsipater som før erobringen var vant til å leve under sine egne lover"

Kapittelet innleiast med
"Det finnes tre måter for å beholde stater som fra gammelt av er vant til å leve i frihet og etter sine egne lover. Den første er å legge dem i ruiner. Den andre er å reise dit og slå seg ned der i egen person. Den tredje er å la dem leve videre etter sine egne lover, ..."

Lenger ute i kapittelet nyanserast dette noko;
"I virkeligheten finnes det ingen andre måter å beholde slike byer på enn å la dem ødelegge. For den som blir herre over byer som er vant til et liv i frihet og lar dem fortsette å leve under sine gamle lover uten å ødelegge dem, må regne med selv å bli ødelagt av disse. For slike byer vil alltid gjøre opprør i den gamle frihets og i sine tradisjoners navn."

Sett i lys av dette er det ennå tydelegare at prosjektet til okkupantane i Natt uten måne er håplaust, dei kan ikkje øydelegge byen fordi dei treng infrastruktur og arbeidarar til kolgruvene, og byen vil dermed med tida uungåeleg take tilbake friheita si.