For en stund siden postet jeg et innlegg på min blogg om Høyesteretts dom mot Knut Hamsun. Innlegget er kanskje i grenseland med tanke på formålet med bokelskere.no., men jeg poster det likevel i tilfelle de kan være interessant:
Innledning
Ved dom av 23. juni 1948 ble Knut Hamsun idømt erstatningsansvar etter landssvikloven av 1947. I boken Høyesterett og Knut Hamsun, utgitt som Gyldendals julebok i 2004, drøfter advokatene Anine Kierulf og Cato Schiøtz hvorvidt Høyesteretts dom var juridisk riktig. Boken er et nyttig bidrag for forståelsen av rettsoppgjøret mot Hamsun. Jeg vil i dette innlegget gjennomgå noen av synspunktene som presenteres i boken.
Men først: Knut Hamsun gikk fra å være hele Norges dikterkonge til å bli en landssviker som helt til de siste dager holdt fast ved sin sympati med Hitlers regime og okkupasjonen av Norge. Illustrerende er nekrologen han skrev ved Hitlers død og som ble trykt i Aftenposten 7. mai 1945, altså dagen før frigjøringsdagen. I denne roser han Hitler som en «kriger for menneskeheten». Hvorvidt Hamsun var nazist og/eller antisemitt går jeg ikke nærmere inn på.
Varig svekkede sjelsevner
Det ble ført to saker mot Hamsun; én straffesak og én sivil erstatningssak. Det er kjent for mange at det ikke ble noe av straffesaken. Hamsun ble erklært for å ha «varig svekkede sjelsevner» og Riksadvokaten besluttet at det ikke skulle tas ut tiltale (påtaleunnlatelse). Kierulf og Schiøtz påpeker at dette ikke var en selvsagt konsekvens av den rettspsykiatriske konklusjonen og viser til at Johs Andenæs (kjent professor i jus, d. 2003) har påpekt at påtaleunnlatelse snarere var unntaket i slike tilfeller. Det kan nok sies mye om den rettsmedisinske vurderingen og konklusjonen. Konklusjonen skapte mye debatt og enkelte har hevdet at dette var et «bestillingsverk» fra regjeringsnivå. Etter hva jeg har skjønt er ikke dette bevist. Det er derimot mye som taler i retning av at den rettsmedisinske vurderingen og konklusjonen var uriktig. Kierulf og Schiøtz konkluderer slik:
«den rettspsykiatriske undersøkelsen fremstår som basert på
vikarierende motiver, var juridisk feil idet sammenligningsgrunnlaget
var galt – og i tillegg generelt medisinsk tvilsom»
Selv om jeg ikke har medisinsk kompetanse, er det for meg svært underlig at en som skriver en bok som Paa gjengrodde stier (1949) i en alder av nitti år kan sies å ha «varig svekkede sjelsevner».
Rettspsykiaternes konklusjon og Riksadvokatens påtaleunnlatelse innebar at Hamsun ikke fikk prøvet sin sak, dvs. spørsmålet om han strafferettslig var landssviker. Dette var viktig for ham; han mente selv at han ville bli frikjent. Han skrev blant annet at påtaleunnlatelsen innebar at han måtte
«gaa som en Tufs og en Tull for Resten av mine dager – og allikevel
være Landsforæder!»
Men som Kierulf og Schiøtz også legger til grunn: Det var nok en naiv tanke å tro at han ville bli frikjent i en straffesak (i motsetning til i en sivil erstatningssak, jf. under).
Høyesteretts dom
Fra et rettslig perspektiv er det erstatningssaken som er mest interessant. Det avgjørende spørsmålet for om Hamsun kunne idømmes erstatningsansvar etter landssvikloven, var om han var medlem av Nasjonal Samling (NS). Som nevnt innledningsvis kom Høyesterett til at han var medlem. Han ble idømt en erstatning på kr 325 000. Dette tilsvarte ca. 80 % av hans formue. Kierulf og Schiøtz har vurdert Høyesteretts dom på bakgrunn av de kilder og opplysninger som forelå på tidspunktet for rettssaken. Vurderingen er nokså grundig. Hovedpunktene kan oppsummeres slik:
De hevder for det første at det ikke er grunnlag for å tolke landssviklovens medlemsbegrep på en særegen måte. Begrepet må derfor tolkes med utgangspunkt i alminnelig foreningsrett. Etter alminnelig foreningsrett er medlemskap i en forening normalt betinget av en søknad, en behandling, en prøving av om foreningens vilkår for medlemskap er oppfylt og en beslutning om å oppta medlemmet. Videre kreves normalt motytelse i form av medlemskontingent. Ingen av disse vilkårene var oppfylt for Hamsuns vedkommende. Av NS’ egne vilkår for medlemskap var kun ett oppfylt (å fylle ut et spørreskjema som vedlegg til søknaden).
På bakgrunn av dette konkluderer Kierulf og Schiødt med at Høyesteretts konklusjon avviker fra det som kan utledes av alminnelig foreningsrett og NS’ spesielle medlemsvilkår. Høyesterett foretar isteden en totalvurdering av ulike forhold og legger særlig vekt på fem momenter:
- Hamsun betegnet seg selv som «Quislings mann»,
- Han bar NS-nål under krigen,
- INS ’kartotek fantes et medlemskort for Knut Hamsun,
- Hamsun utfylte spørreskjema som bilag til søknad om medlemskap, jf.
over, og - Hamsuns generelle politiske oppfatninger og uttalelser under krigen.
Kierulf og Schiøtz vurderer også disse momentene. At man uttaler at man er en bestemt politikers «mann» (altså i betydningen følger hans politiske ideologi etc.) kan ikke tillegges særlig vekt i retning av medlemskap i dennes politiske parti. Sett under ett taler Hamsuns uttalelser under krigen tvert imot i retning av at Hamsun ikke anså seg selv som medlem. Det var videre spesielle omstendigheter som gjorde at Hamsun bar NS-nålen. Spørsmålene om medlemskartoteket og spørreskjemaet er faktisk uklare og Høyesterett synes ikke å ha lagt tilstrekkelig vekt på å la rimelig tvil komme Hamsun til gode. Endelig har Hamsuns sterke pro-nazistiske og pro-tyske uttalelser liten betydning når man skal vurdere om det forelå et formelt medlemskap.
Høyesteretts argumenter er dermed ikke særlig vektige med hensyn til å konstatere et formelt medlemskap, særlig når det medfører slike alvorlige konsekvenser.
Hva så?
Har det noe å si at Høyesterett foretok en litt vel pragmatisk vurdering? Det er ikke ukjent at jusen fikk en mindre plass i flere saker under landssvikoppgjøret. Det er lett for oss i ettertid å kritisere vurderinger som ble gjort under samfunnsforhold som vi vanskelig kan begripe. Det er forståelig at opinionens rop om straff og konsekvenser kan få en avgjørende betydning. Samtidig er det som kjent i de ekstreme situasjoner demokratiet og rettsstaten virkelig settes på prøve og hvor det er viktig at de mest grunnleggende rettsprinsipper ivaretas. Bøker som Høyesterett og Knut Hamsun er derfor viktig for at vi skal være forberedt på å bestå slike prøver.
«Det får så være hva alle disse allverdens øyne og hjerter nå vil
belaste meg for. Det er mitt tap som jeg har å bære. Og om 100 år er
alting glemt. Da er endog denne ærede rett glemt, totalt glemt.»
Paa gjengrodde stier (1949)
Så, hva tror vi? Kommer datidens følelser knyttet til Hamsuns person til å være glemt i 2050? Kommer vi noen gang til å kun forholde oss til hans forfatterskap?
Sist sett
