Jobben har stjelt hue mitt den siste tida, men det er fint å lese kommentarer fra dere andre. Koser meg med felleslesing, som også fører til at jeg leser bøkene med større oppmerksomhet.
Leste denne første gang i -95. Husker den som ei kort, sterk bok med en stram historie. Denne gangen kom blomster, blader, natur, replikker og små detaljer mye tydeligere fram. Pekere til ting som skal skje blir veldig tydelige.
Tema.
Drømmene om et bedre liv er nevnt av Ingunn S. Helt enig.
Men i denne boka, kanskje enda tydeligere enn i Dagdrivergjengen er individet og kollektivet tydelig.
Steinbeck er strålende til å beskrive arbeidermiljø. Det går igjen i mange av hans bøker.Han klarer å se Slim, kjøreren, den suverene lederen i arbeiderkollektivet (som kunne vært stortingspresident - (men som likevel sannsynligvis hadde falt igjennom i ei anna setting fordi han for eksempel har dysleksi? (som ikke "var funnet opp" på den tida))). Krølle, den bortskjemte dritten, sønn til sjefen. Kroken, Negeren, som står utenfor arbeiderkollektivet grunna hudfarge og rasisme, men faktisk kan tilnærme seg Lennie, tomsingen, såvidt. De plassene vi har i gruppa og det sosiale hierarkiet preger oss, tankene og væremåtene våre. Kvinnenes posisjon er lite belyst, men det er nydelig beskrevet, og tragisk å se hvordan Kroken og Candy feiger ut når konen til Krølle (som helt riktig påpekt ikke engang har et navn) setter dem på plass. Ikke fordi hun er kvinne, men fordi hun står over dem klassemessig. Her kan vi snakke om en annen betydning av mus og menn enn hos Robert Burns. Hvis du ikke opptrer som ei mus får du trøbbel, men trøbbel kan du få uansett.
Viser 1 svar.
Etter å ha lest Wikipediateksten Jostein Røyset anbefalte ser jeg at det skjulte budskapet jeg avslutta med kan trekkes enda lenger: Hvis den hvite arbeiderklassen klarer å forene seg med den svarte, kan drømmen om det nye livet realiseres.