Å, hvilken glede – i Steinbeck-modus som jeg er, har jeg funnet frem Alle tiders torsdag! En ekstra dimensjon gir det at jeg i sommer leste Cannery Row. I torsdagen møter vi den herlige gjengen igjen; noen er blitt borte, andre er kommet til. Det er ikke ofte jeg ler høyt når jeg leser, men ikke lenger enn til side 65, har jeg allerede gjort det flere ganger. Slik jeg gjorde da jeg leste boken for en del år tilbake, og min venninne etterpå leste utvalgte avsnitt høyt for meg.
Boken bobler over av varm, alvorlig og underfundig humor. Skarpsindig og vennligsinnet ironi. Våre svakheter og vår skrøpelighet er tatt på kornet og beskrevet med kjærlighet og overbærenhet. (Er de egentlig "outsidere", kan vi ikke alle kjenne oss igjen?). Doc’s ensomhet, Suzy’s tilsynelatende kjørlige arroganse, Josef og Maria Rivas’ (!) skrudde moral, og den redelige horemamma’en Flora/Fauna – hvilke lengsler river i henne. Jeg er mektig imponert over Steinbecks skildring av hver enkelt, og av forholdene mellom dem – omsorgen og bekymringene. Så til de grader inn til beinet, og ikke ett overflødig ord.
Som i Cannery Row er jeg fascinert av de vakre og detaljerte beskrivelsene av det yrende livet i fjæra. De bittesmå blekksprutene som Doc studerer, avhandlingen han skal skrive. Det er tydelig at Steinbeck har inngående kunnskap om dette fagfeltet, interessant lesing.
Det ene gullkornet etter det andre drypper likesom tilfeldig inn i teksten: ”… det klargjørende sprang skjer fra forvirringens fruktbare grobunn” (s. 26), ”Ingen er riktig lykkelig som aldri har latt seg lure” (s. 39), ”Furuene holdt seg i live bare ved å føye seg etter de krefter som var sterkere – ” og ”Han visste at medlidenhet og forakt er brødre” (s. 65), m.m.
Stemningen i Cannery Row og Alle tiders torsdag er en ganske annen enn i Om mus og menn. Likevel oppfatter jeg alle tre dypest sett handler om det å være menneske, og meningen med det hele. Om noen skulle være i tvil - jeg anbefaler dem alle på det varmeste!
De to førstnevnte ble utelatt av felleslesingen til fordel for Vredens druer. Jeg ser at flere av dere har et litt ambivalent forhold til den. Selv om jeg ikke husker detaljene, husker jeg klart stemningen av desperasjonen og fortvilelse som denne reelle tørkekatastrofen forårsaket. Jeg er spendt på å gå løs på den igjen – med friske øyne.
Viser 2 svar.
Det er jo flaut, men jeg er helt blank på Steinbeck, bortsett fra at jeg har vært i Montery og Cannery Road da... Men jeg har kjøpt Bokklubbens utgivelser av bøkene hans når jeg har funnet dem nesten gratis på loppis og bruktmarkeder, så de står i hylla og venter på lyst til å sette igang med lesingen. Så når jeg så at det er flere som leser Steinbeck her inne for tiden, ble jeg veldig inspirert. Takk!
Da har du mye å glede deg til! Jeg har lest mange av Steinbecks bøker, og felleslesningen her har gitt meg lyst til å finne dem fram igjen. De jeg likte aller best var nok "Øst for Eden" 1 og 2.