Bokelskere.no

Morsomt? Jada.
Nå er jeg så heldig at jeg leste "Kollektivt selvmord" før jeg leste "Harens år".
Og så i etterkant, må jeg bare si at de var skremmende lik.
Bok nummer 2 er riktig nok skrevet 15 år etter det første (ja: "Harens år" var først), men de er da så like!

Begge beskriver en reise gjennom Finland av en søkende sjel.
Begge beskriver en kameratslig hyttetur ved en koselig innsjø.
Begge har med Lapplendere som krafser til seg penger.
Begge er noen kapitel for kort.

De er morsom og jeg smilte gjennom hele boka, men jeg begynner å lure på de andre bøker av Paasilinna. Enda flere odysse?

"Harens år" ble utgitt i 1975, ble ikke oversatt til norsk før i 2004 og jeg har altså ikke oppdaget forfatteren før i år (jeg har lest Kollektivt selvmord og En lykkelig mann). Det har tydeligvis Erlend Loe, her er det store likhetstrekk med hans Doppler. Boka er en kritikk av bylivets stress og materielle jag, samt institusjoner som f.eks. ekteskapet, forsvaret, Sovjetunionen og kirka.

Som Alice følger etter en kanin til Eventyrland, følger Vatanen en hare inn i Finlands dype skoger. Både det ene og andre skjer på hans søken etter et fredelig liv.

Boka er på ca 150 sider, og burde i utgangspunktet være lettlest. Ideen er humoristisk og det skjer mye. Likevel har jeg brukt en del tid på boka, jeg er ikke helt sikker på hvorfor. Kanskje er det et eller annet med at ideene er bedre enn selve gjennomføringen...

Da jeg var ferdig, så jeg at den er med på lista over de 1001 bøkene som bør leses før man dør, dermed kunne jeg markere enda ei bok der. Grei bok, fin avkobling, humor som muligens appellerer til noen, en hyllest til naturen og de finske skogene. Forøvrig er vi godt inne i harens år nå, i følge den kinesiske kalenderen.

Som flere sier, man må ta noen andre bøker innimellom, de blir litt like...

Nøste Kendzior som oversatte Harens år, er dessverre ikke blant oss lenger. Men Ellen Holm Stenersen har skrevet på Oversetterblogg om å oversette Paasilinna: http://oversetterblogg.blogspot.com/2010/03/om-oversette-paasilinna.html

Paasilinna er utrulig, hans tema er overveldande og fassinerande. Eg har sikkert nemnt det før når det gjeld Kollektivt selvmord men eg må berre nemne det; Det som eg syns er meget intressant med den boka er at den har hatt stor påverknad for finnane i ettertid, det viser seg nemleg at statistikken for sjølvmord i Finnland har gått drastisk ned etter at boka kom ut. Dette fasinerar meg, måten litteraturen har direkte påverknader for menneske. Vidare lure eg på om det er fleire bøke som har hatt ein slik verknad.

Enig med deg i din Paasilinna-beundring. Men snakket med flere finner i sommer som ikkeliker hans forfatterskap. De mener han latterliggjør Finland og finnene. Jeg forstår ikke det, synes han har slik en varm måte å skrive på. Men det var deres mening.

Har sjelden kost meg så med en bok, men venter litt med den neste av Paasilinna - må ha noe til gode!

Han virker som en fyr med et lengre forfatterprosjekt. Han skildrer kanskje noe av det finske folks rotløshet og tilstand og tematikken er nok derfor noe repetetiv. Har bare lest harens år, men lest litt om mannen og så et innslag på bokprogrammet for noen år siden. Må si jeg er veldig positiv, harens år står ganske høyt oppe blant bøkene jeg har lest. Det vidunderlige og vakre, det underlige og tankefulle. Jeg har satt deler av det opp mot Erlend Loe (selvom jeg må innrømme at jeg ikke har Klart å lese ut noen av hans bøker) og må si at det jeg har lest av Paasilinna er betraktelig bedre. Hvorfor opp mot Loe? Vel, naiviteten i språket som føres, personene som tenker, måten de handler. Plottet i Harens År kan jo også for eksempel minne ganske så mye om plottet i Doppler, og i det hele tatt vet vi vel at Loe har vært interessert i Finland. Men altså, ja. Det gode med Paasilinna er at han mestrer å skrive enkelt uten å skrive fordummende. Han lar ordene flyte og selvom det er lettlest, så sitter tingene fast i hodet, en husker, en fornemmer. En opplever med Vatanen det Vatanen gjør.

Jeg har lest "Kollektivt Selvmord", "Harens år", "Den ulende mølleren" og "Den elskelige giftblandersken". Likte alle veldig godt, men jeg leste alle rett etter hverandre og klarte derfor ikke å lese hele "De hengte revenes skog". Det ble for likt. Skal nok lese den ferdig en gang, men Paasilinna er satt på vent hos meg, selv om bøkene hans er blant mine favoritter. :)

Jeg tror det lureste er ikke å lese flere av disse bøkene rett etter hverandre for de er nok litt like og da kan du fort gå litt lei. Bøkene er fornøyelige, merkelige og underfundige i all sin "galskap".

Eg er nettopp ferdig med å lese Harens år etter å ha lese Den senile landmåleren. Dette var nok ei heldig rekkefølge, for eg lika Harens år mykje betre enn den andre boka. Verkeleg fornøyeleg lesing! Nå er eg mota på å lese meir av Paasilinna, - men etter ei tids opphald...

Helt enig i at Paasilinna egner seg best som "avveksling"; når en ønsker å lese noe annerledes.

For øvrig må jeg bare anbefale alle den nylig oversatte "Tordengudens sønn"! Fantastisk morsom skrøne som avviker fra de typiske Paasilinna-historiene som nevnes tidligere i tråden her.

Må bare si meg enig med Tornerose: Tordengudens Sønn er min Paasilinna favoritt så langt. Utrolig morsom, langt fra forutsigbar og full av galskap.

Du er nok inne på noe der...

Jeg har en lei tendens til å lese forfattere i bulk.
Det er kanskje på tide å slutte med sånt.

Jeg leser "Harens år" nå, mitt første møte med forfatteren. Synes den er underfundig, og på ett vis befriende. Har allerede tenkt tanken at jeg må lese flere, så takker for tipset om å la det gå litt tid.

Jeg er akkurat ferdig med denne rare og morsomme boken. Kjente jeg trengte en slik bok nå etter å ha lest både om slavehandel og andre verdenskrig ;) Så denne var egentlig perfekt å lese akkurat nå. Men tar imot tips om å vente litt med de andre bøkene, jeg også ;)