Bokelskere.no

Kjære deg, Lillevi, jeg hadde jo garantert ikke fått lest Steinbeck akkurat nå om det ikke var for deg! (Jeg gikk faktisk rett over på The Moon is Down etter å ha lest ferdig Of Mice and Men, for den (altså The Moon) har jeg ikke lest før, selv om jeg har hatt den i hyllen i nesten tredve år! – Jeg oppdaget etter påbegynt lesning at felleslesningen har Druene før Månen på leselisten. Men The Grapes of Wrath må jeg uansett psyke meg opp til, etter at den kjedet livet av meg som pensum på gymnaset. Jeg var sikkert ikke moden nok den gangen, men "alligavæl"...)

Jeg tror kanskje ikke vi kan konkludere med at det "bare" var Steinbeck som var mannssjåvinist, eller preget av et kvinnesyn som vi opplever som utdatert. Blant annet tror/håper jeg Steinbeck var mer raffinert enn som så... Hun gjør jo egentlig et sterkere inntrykk når hun fremstilles så endimensjonalt? Og så har hun jo bare én "funksjon" i denne historien, nemlig å være den utløsende faktor; den som forårsaker katastrofen. Og da merker jeg at for meg er ikke katastrofen i denne historien at "Curly's wife" dør, ikke en gang når hun dør på en så grusom måte. Det er Lennies skjebne som er katastrofen her, ikke sant? Og dét er jo egentlig ganske sterkt, at man (nåja, i alle fall denne leser) på en måte tar heller lett på dette drapet – og engster seg desto mer for hvordan det nå vil gå med drapsmannen. Hmm... er ikke dette ganske snedig gjort av Steinbeck, da? Hvor lett lar man ikke følelsene ta overhånd når drapsofferet er fullstendig usympatisk fremstilt... Og dette er jo heller ikke denne kvinnens historie. Hun er bare en bifigur, om enn en som er helt nødvendig for handlingen. Men hadde det ikke vært henne som utløste katastrofen, så hadde det vært noe annet – ikke sant? Man sitter med en overbevisning om at før eller siden måtte dette gå galt, dette med Lennie? Kan bli en større debatt om adgangen til tvangsinnleggelser i psykiatrien av dette...

Når det gjelder hunden, så synes jeg den parallellen absolutt må tas med i betraktningen. Og dermed må man også vurdere om ikke den gamle gårdsarbeiderens forhold til sin gamle hund, er veldig likt Georges forhold til Lennie. Tenk også over Slims opptreden i forhold til begge "avlivningene"... Og så er det jo Carlsons våpen som brukes i begge tilfellene. Dessuten er det interessant å se nærmere på beskrivelsene av begge hendelsene. Først et sitat fra der hvor Carlson forsøker å overbevise Candy om at hunden bør skytes:

Carlson said: 'The way I'd shoot him, he wouldn't feel nothing. I'd put the gun right there.' He pointed with his toe. 'Right back of the head. He wouldn't even quiver.'

Og så et sitat fra siste side, der George og Lennie sitter side om side ved elvebredden:

And George raised the gun and steadied it, and he brought the muzzle of it close to the back of Lennie's head. The hand shook violently, but his face set and his hand steadied. He pulled the trigger. The crash of the shot rolled up the hills and rolled down again. Lennie jarred, and then settled slowly forward to the sand, and he lay without quivering.

– Forresten, en tredje ting: har dere lagt merke til at det finnes to Claraer i fortellingen? Jeg tygger litt på hva vi skal legge i dét. For tilfeldig – neppe. Til det er Steinbeck en for dyktig forfatter.

Tusen takk for innlegget ditt, som jeg har lest flere ganger, annelingua. Du oppsummerer kjernen i Om mus og menn så gripende at jeg rent fryser på ryggen. Beklager at jeg ikke har svart deg før.

Etter at du gjorde oppmerksom på dem, har jeg også funnet de to Clara’ene. Umiddelbart er det ikke lett å se noen sammenheng. Kanskje Steinbeck bare tuller litt med oss, kanskje er det å dra det vel langt… men altså; Tante Clara, som tok seg av Lennie da han var liten, ga han en gummimus, ”men du (Lennie) ville ikke ha noe å gjøre me’n”.

Lenger ut i boken prater karene om å ta en tur til gamle Susy og jentene hennes, ”et svinaktig koselig sted”. Det finnes et tilsvarende hus i byen; et hus Susy ikke har mye til overs for: ”Jeg vet om noen som har det slik at hvis de får et frynsete teppe på gulvet og en amorlampe på grammofonen, så innbiller de seg at de har et luksusetablissement.” Det er Claras hus. George spør: Clara, det er hun som har det andre huset det, da?” ”Jaha,” svarer With. ”Vi går aldri dit.”

Nå er det ikke mye vi får vite om disse to kvinnene, men begges ”gaver” blir avvist... Er det noe falskt/uekte over dem (gavene altså)… (he, he)

Andre forslag??

Aha - den var interessant! Jeg har ikke kommet lenger enn til å grunne over om det er noe med hore/madonna i disse Claraene, altså tanten Clara som (basert på det ytterst lille vi får vite) bare var god = forbarmet seg over og reddet den lille Lennie da ingen andre (formodentlig) ville ta ansvaret for ham, og så gjorde sitt beste for å ta vare på ham opp gjennom oppveksten. En madonna-figur stilt opp mot horemammaen Clara? For ikke bare er hun hore(mamma), hun driver en geskjeft som det virkelig bare fører ulykke med, skal vi tro de som uttaler seg i boken - du risikerer kjønnssykdommer om du frekventerer Claras hus i stedet for Susys... Men i grunnen så syntes jeg hore/madonna-teorien min var litt - billig? Litt for enkel? Det kan være gave-parallellen mellom de to Claraene er vel så givende. Men så får jeg det ikke helt til å passe at tante Clara blir synonym med en falsk/uekte gave, heller. Så da sitter jeg med spørsmålet: er Claraene to alen av samme stykke, eller to motpoler?

Jeg er høyst mottagelig for flere tanker innen dette blindsporet... Ellers grunner jeg også litt over bokens tittel. "Of mice and men/Om mus og menn". Ja-aa....? Hva er parallellen her - egentlig? At begge typer skapninger egentlig er like sårbare? Små? Ute av stand til å ta hånd om sin egen skjebne? Lette å ta rotta på (pardon the pun)?

Redigert for å tilføye:
Det slo meg plutselig (lyspære som i Donald!) at den der gummimusen kan være en nøkkel til en nabodør, også: Gummimusen er ikke bare noe falskt/uekte - den er et substitutt, et kjærlighetssurrogat. Og hva er horemammaens tilbud til klientellet? Ja, nettopp: et kjærlighetssurrogat, eventuelt et elskovssurrogat. Det eneste du kan få når det du egentlig vil ha, ikke er oppnåelig... Takk, Lillevi - nå falt det noe på plass her, tror jeg!

Jeg ble spinnende enda litt videre på det med Claraene som byr på surrogater: hvis denne tolkningen har noe for seg - skulle det da også ha betydning hvordan man forholder seg til det surrogatet som blir tilbudt? Lennie forkastet jo surrogatet, blir vi fortalt. Hvis han ikke kunne få den ekte varen, så kunne det åpenbart være det samme for ham. Og det er tydeligvis også flere som forkaster surrogatet som horemamma Clara tilbyr. Men ikke alle! Noen går hjulbente etter å ha tatt i mot tilbudet... Sier det noe om hvem som er mest karakterfast? Moralsk høyverdig? Lennie - den åndsfattige Lennie, idioten Lennie - han holder seg for god for slike erstatningsprodukter. Han vet kanskje ikke mye, men i stand til å skille ekte vare fra et surrogat, dét er han! Det kan man såmenn ikke si om alle som er utstyrt med høyere IQ og flere ressurser... Er jeg på jordet her, eller er dere med på dette som en mulig tolkning?

Jeg har tenkt at det var George som hadde siste ordet i den saken, om Lennie skulle på horehus eller ikke. Eventuelt tante Clara eller en kombinasjon av disse to.

Eg likte måten de leitar fram parallellar mellom dei to Clara'ene på.

Mot slutten av boka fortel Lennie også om eit anna surrogat han fekk frå tante Clara, eit stykke fløyel som han seinare mista. Ikkje forkasta, altså, men mista og saknar.

Kvar eg vil med denne observasjonen?
Ingen stadar eigentleg, kom berre til å tenke på det då eg las dette innlegget.

Ha, ha, ha kostelig! Tanken om kjærlighetssubstituttene har jeg også vært innom. Blindspor eller ei, artig er det lell!

Jeg røper vel ikke for mye om jeg lar innlegget ligge åpent. Har problemer med å åpne de lukkete.

Bare et par ord i farten om Lennie, ”den åndsfattige idioten”. ”Han er ingen tulling,” Sa George. ”Han er dum som en sau, men ingen tulling.” En dyp distinksjon!
Og er det ikke nettopp Lennie som kort tid etter ankomsten, oppfatter at foregår noe muffens på farmen: ”Jeg liker ikke dette stedet, George. Det er ikke noe kjekt sted dette, her. Jeg vil vekk herfra!” Lennie har sin intelligens, om ikke i den gjengse oppfattingen av ordet.

Tittelen Om mus og menn -- mus assosieres jo gjerne med angst, ”redd som en mus”, parodien av kvinner som hviner av angst over en mus o.l. Og det er mye angst i denne boken, Lennie er full av den, Krølle har sin rikelige dose, og går vi de andre nærmere etter i sømmene, er de vel ikke fri for angst de heller, bak sitt tilsynelatende tøffe ytre. Jeg har ikke tenkt så nøye gjennom det, men mine spredte tanker om tittelen har gått langs disse banene; tøffe karer som innerst inne er redde gutter. Unntak og heltemot finnes absolutt -- her er både menn og mus.

Bare i farten, jeg skal svare bedre senere, når jeg har litt mer tid: jeg mente ikke at Lennie er/var en åndsfattig idiot, altså - jeg bare satte det på spissen, hvordan han kunne bli karakterisert/oppfattet av dem han kom i befatning med! Og poenget jeg ville ha frem, var jo nettopp at han på sett og vis var smartere enn "de andre".... :)

Angåande tittelen på boka; med fare for å gjenta noko som "alle veit" (men eg visste det uansett ikkje, eg fann det på internett) så skal tittelen vere henta frå diktet "To a Mouse, on Turning Her Up in Her Nest with the Plough". Det sjuende verset i dette diktet oppsummerer moralen i Steinbeck sin bok på ein veldig presis måte.

Intenst interessant, Jostein - takk! Og - dermed minnet du meg på ordtaket "Man proposes - God disposes", som jeg vet finnes på ulike språk (om ikke akkurat på norsk?); et uttrykk for at du kan legge så mange planer og drømme så mange drømmer du bare vil - egentlig herre over din egen skjebne blir du aldri. Ganske defaetistisk, hva?

Forresten så ante jeg ikke at Browning skrev så "vanskelig" - les: skotsk - at han må regelrett oversettes til engelsk! Mye å lære i slike samlesningstråder... :D

Bare en liten digresjon. Vi har ordtaket "Man proposes - God disposes" på norsk også:
"Mennesket spår, Gud rår".

Å ja - selvfølgelig har man det. Tusen takk for at du ilte til og korrigerte! :D

Takk, Jostein.
Jeg var heller ikke klar over at Steinbeck hadde hentet tittelen fra dette diktet av Robert Burns.

Etter litt googling fant jeg en oversettelse av det på nettet med tittelen Til ei mus, oversatt av Olav Nygard.

I min utgave (Den norske Bokklubben, 1979) står det i etterordet at også Hartvig Kiran har oversatt diktet. Dette verset er gjengitt:
Men det var fleir' enn du som fann
at fliden ikkje alltid vann.
I fåfengd strevar mus og mann
og slit seg ut
for mang ei von som vendast kan
til sorg og sut.

Jeg har ikke funnet hele diktet noe sted.

Jeg leser denne romanen på engelsk, så det visste jeg ikke. Men for dem som er interessert, er hele diktet i Hartvik Kirans oversettelse å finne på s. 26 - 28 i Robert Burns - Dikt i utval på Bokhylla.no.

Flott oversetjing, Nygard har fanga opp den litt kronglete og gamalmodige stilen samstundes som rim og rytme er intakt.

Var ikke helt enkel å omsette til mitt hode, får gjøre et nytt forsøk med Nynorskordboka tilgjengelig, selv med ni år med nynorsk på skolen.

Så bra, og takk skal du ha Jostein, flott at du fant dette diktet og delte det med oss. Det var nytt for meg at han brukte en del av en verselinje som tittel til boka si.
"The best laid schemes of mice and men
Go often awry"

Takk for gode innlegg Annelingua og Lillevi, dere gjorde boken enda bedre!

Så trivelig å høre! Det å drodle sånn som vi gjorde for noen dager siden, er en god metode for å oppdage nye aspekter ved en bok - slik opplever i alle fall jeg det (og jeg vil tro Lillevi har det på samme måten). Fint at andre også har utbytte av det - det hender man lurer når man ser at man plutselig har vært veldig aktiv som innleggsprodusent... :)

Enig med deg, Ingunn. Innleggene er svært interessante og tankevekkende!

Takker, bukker og neier - det er gøy å diskutere bøker!