Din arm, din sjæl
Jeg ser din arm i nattens mulm.
Så sært: Din arm i mulmet, hvid og smal
som sjæl fornemmes! Sølvergrå som din,
din sjæl!
Som danske enges sølverdis
ved juninatt, og dog ei vag som dis,
nei slank som siv, som sivet slebet svai,
svai, slank!
Som dis! Som disen let,
med stille fjed som tågefjed i mos.
Med sivets natteskjælven, å så tung,
tung, ræd!
Og atter sært! Din arm, - min arm!
den ser, din arm! pupiller har den. Ja!
Ei to blot, tusend har den. Ja, den ser,
ser, ser.
Men ak! Jeg kan ei tyde, du,
de tusend stråler. Ler de? Gråter? Ak!
Jeg, kan ei, kan ei! Længes? Drømme mon?
Elskov?
Jeg ved det ei. Jeg ved kun èt!
at blikkets glans er skjær som linjens gråt.
Jeg ved kun èt! At blikkets glans er skjært,
skjært, skjært.
Sigbjørn Obsfelder
Novemberrose
Sener rose, født i barskest måned,
fagre sommerbarn, av frosten skånet,
på siste spirekraft, oss levnet her,
vedmodsfullt et billede du er!
På rest av ynde, falmet kinn enn bær;
på siste skjønnhetsglimt, mens håret grånet,.
Fagre rose, født i barskets måned,
siste rose, du et billed' er.
På hvert et sinn, der enn en drøm kan gjemme,
der ungdomsblindt ennu kan tro og se,
der smerterik kan minnes, mildt kan glemme,
kan rives hen, slå gjekken løs og le!...
På hvert et håp, der kvalt i bitre dage,
hver higen varm der knust imellem skjær
en gnist av livsensmot beholdt tilbake,
sene rose, du et billed er!
Hvor står du der, som var du sendt å bære
fra lysets egne oss et vink, et bud!
Som ble du skånet kun for oss at lære
den store hemlighet: at holde ut.
Igjennom somrens brann, novembers isnen
å holde ut og redde livets skatt,
igjennem dagens hete, tørre visnen
lære os: å blomstre over natten.
Farvel da, rose! Spilt var ei ditt liv!
Visne må du nu, som alt det skapte.
Men smukt du varslet om et annet liv,
der reises, skal engang av alt det tapte.
Visn, rose, kun.... ditt billed har jeg gjemt!
Hva du kan give, ærlig har du ytet:
Din duft du bød, vårt øye har du frydet,
og tankene høstlig skygget, vårlig stemt.
Camilla Collett
Sist sett
