Bokelskere.no

Kjære beleste bokvenner,

Jeg samler dikt til hver av årets måneder. Kanskje kan det bli min julegave i år, men hysj, hysj. Det jeg er ute etter, er altså dikt som på en eller annen måte er relevant for alle de tolv månedene – som Inger Hagerups Vårkveld i mars, eller August av Arne Ruste:

Slutten er vakrest
hvisker svaberget og
løfter den brune kroppen
din litt nærmere solen
vakrest er slutten og
august presangen til
dem med hjerte
for sirisser
rognebær og
solnedganger

Vintervise av Vilhelm Krag kan selvfølgelig gå for januar, og Svantes lykkelige dag for juli, men helst vil jeg at måneden skal være nevnt ved navn. Diktet bør ikke være altfor langt, og humor er ingen hindring! Men for all del – mitt ønske er bare at diktet på sitt vis favner månedens stemning og egenart.

Alle innspill mottas med stor takk!

Eksamensoppgaven min i norsk på videregående var å sammenligne to dikt om snø. Det ene var "Der er intet i verden så stille som sne", som jeg nå har glemt hvem som skrev, et poetisk dikt om vinteridyll og dryssende grener. Det andre var dette:

SNØ

Djupsnøen er
ein kvit forbannelse
over skogkarens hode.
Den gjør hans dager tunge
hans netter urolige.

Tenk deg:
Halvannen meter, eller mer,
må han måke seg ned
før tyttebærlyng og måsa
hilser ham fra en sunken sommer.

Og der -
sammenkrøpet på bunnen av vinteren -
feller han storgrana,
mens snø fra greinene
skyller over ham
som kvite brottsjøer.

Og siden:
svømme i snøhavet
fram til neste tre,
flyte på viljen
titusen forbannede snømil
fram mot vårens kyster.

Og avisene skriver:
"Det går tross alt ikke så verst
med tømmeravvirkningen i vinter."
Og komiteer med slips på
diskuterer et 15% vanskelighetstillegg
"som kanskje kan komme til å skape
forvirring i statsøkonomien - -"

Dikter,
skriv ikke pene vers om fallende snø !
Du kjenner den ikke.

Hans Børli

JUNIROSE - Andre Bjerke

Vi går i gyllen junisol
og prater løst om vær og vind,
og fra ditt lille pikekinn
slår ut en duft av blyg fiol.

Da streifer vi en busk som bær
to kyske roser på en kvist.
De neier seg og rødmer visst
fordi vi går dem altfor nær.

Jeg plukker en som henger hen
og stryker blomsten mot ditt kinn,
for jeg vil se om munnen din
er vill og rød og ren som den.

Da ler du stille pikesøtt
og stjeler blomsten av min hånd,
for du vil også prøve sånn
å se min munn mot rosens rødt.

Jeg lukker øynene og tror
å føle rosen mot mitt kinn.
Da kjenner jeg at munnen din
er sprunget ut i juniflor.

For det var munnen, yr av vår,
du trykket bløtt mot kinnet mitt
og lot meg føle sart, såvidt
at knoppen er blitt blomst iår.

Din arm, din sjæl

Jeg ser din arm i nattens mulm.
Så sært: Din arm i mulmet, hvid og smal
som sjæl fornemmes! Sølvergrå som din,
din sjæl!

Som danske enges sølverdis
ved juninatt, og dog ei vag som dis,
nei slank som siv, som sivet slebet svai,
svai, slank!

Som dis! Som disen let,
med stille fjed som tågefjed i mos.
Med sivets natteskjælven, å så tung,
tung, ræd!

Og atter sært! Din arm, - min arm!
den ser, din arm! pupiller har den. Ja!
Ei to blot, tusend har den. Ja, den ser,
ser, ser.

Men ak! Jeg kan ei tyde, du,
de tusend stråler. Ler de? Gråter? Ak!
Jeg, kan ei, kan ei! Længes? Drømme mon?
Elskov?

Jeg ved det ei. Jeg ved kun èt!
at blikkets glans er skjær som linjens gråt.
Jeg ved kun èt! At blikkets glans er skjært,
skjært, skjært.

Sigbjørn Obsfelder

Novemberrose

Sener rose, født i barskest måned,
fagre sommerbarn, av frosten skånet,
på siste spirekraft, oss levnet her,
vedmodsfullt et billede du er!
På rest av ynde, falmet kinn enn bær;
på siste skjønnhetsglimt, mens håret grånet,.
Fagre rose, født i barskets måned,
siste rose, du et billed' er.

På hvert et sinn, der enn en drøm kan gjemme,
der ungdomsblindt ennu kan tro og se,
der smerterik kan minnes, mildt kan glemme,
kan rives hen, slå gjekken løs og le!...
På hvert et håp, der kvalt i bitre dage,
hver higen varm der knust imellem skjær
en gnist av livsensmot beholdt tilbake,
sene rose, du et billed er!

Hvor står du der, som var du sendt å bære
fra lysets egne oss et vink, et bud!
Som ble du skånet kun for oss at lære
den store hemlighet: at holde ut.
Igjennom somrens brann, novembers isnen
å holde ut og redde livets skatt,
igjennem dagens hete, tørre visnen
lære os: å blomstre over natten.

Farvel da, rose! Spilt var ei ditt liv!
Visne må du nu, som alt det skapte.
Men smukt du varslet om et annet liv,
der reises, skal engang av alt det tapte.
Visn, rose, kun.... ditt billed har jeg gjemt!
Hva du kan give, ærlig har du ytet:
Din duft du bød, vårt øye har du frydet,
og tankene høstlig skygget, vårlig stemt.

Camilla Collett

Mars

I disse tunge dager
nå midt i januar
da vet jeg neste måned
den heter februar.

Og februar er full av penger
og februar er full av håp
og nye dikt vil flagre
ifra en dikters båt.

Og kanskje blir jeg kronprins
i vårt nye fedreland
og kanskje blir jeg boktrykker
eller en luftas snille and.

Her er så mørkt og stille
nå midt i januar
men litt der borti skogen
der smiler februar.

Den smiler nye dager
den smiler nye håp
jeg kysser bløtt på pennen
et dikt flyr fra min båt!

Arild Nyquist

Hennes mun var en lycklig plats

Nuet är evighetens lillasyster.
Hon har kommit till dig genom näsborrarna,
det kan jag se i ditt öppna ansikte

Hon känner din andedräkt mot asfalten
och i vinden i träden i månaden mars

Hon är en välbekant väderlek
som du kan reglerna till
i fall du blundar
ifall du andas.
Hon känner dina fotsulor mot barren
och mot de alltför heta stenarna
i månaden augusti.
Hon slingrar sig om dina ben
som är fulla av skrubbsår
och blåbärsfläckar.

Hon blandar sig med blodet
när du skär dig på grässtrån och på vass.
Jag ser ditt tysta ansikte
som sluter sig mot ljuset
Och i vars gömmor
väderlekarna alla gåtor ryms.

Hon låter dig helas
Hon låter dig helas
genom mitt minne.

Tomas Tranströmer

Et blad

Det bleke blad på grenen
i vinterens gjennomtrekk
er mere verdt enn tusen,
som høsten hujet vekk.

Det sier, gjennom tåken
av tungt novembergrått:
Alt hva vi gikk igjennom
er også gjennomgått.

Det grønne grenseløse,
av junisolen tent,
var sant å si en skuffelse,
nå er det også endt.

Nå henger jeg aldeles
forlatt i livets tre
og venter på å falle,
såvidt et blad kan se.

Men kan jeg kunne røpe
en sammenheng i alt,
så har min mening mening,
sa bladet før det falt.

Ernst Orvil

Sang i september

Min elskede! Jeg har en vise å synge
når bladene faller og fuglene drar.
Det sukker i skog etter sang som
forstummet,
det mørkner i muld efter grøde som var.
En blekere årstid skal røre vår tinning
med hastige vinger og drivende løv.
September skal gå over jorden og kalle
dens ånde til stillhet, dens hjerte til støv.

En sommer er borte, og ringeren ringer.
Og vinteren venter bak visningens port.
Vi også skal møte vår høst og forarmes.
Vår styrke skal trenges tilbake - og bort.
Og sneen skal falle så stille så stille
- og stemmene dempes i far og i foss.
Og engang - en vårdag - skal knoppene
springe,
og heggen skal ange, men ikke for oss.

Vi er hos hverandre, mens dagene vendes
mot fjernere himmel og lavere ild
- og alt som har feste og hjem under solen
er med i det store mysteriespill.
Jeg favner din favn, og jeg kysser din panne
og har deg med ømmere tanke enn før.
Min elskede: jeg har en vise å synge
når fuglene flokkes og trekker mot sør.

Einar Skjæraasen

November

November er en gammel kvinne
som ikke håper lenger.
Da solen, den veldige elsker, forlot henne,
trakk hun en grå kjole over sine magre skuldrer,
og hennes ansikt ble strengt av ensomhet.

November er en gammel kvinne
som angrer.
Hylende rev hun høstens siste blomster av håret,
så bøyde hun sine visne knær
for stormens salmesang.

November er en gammel kvinne
som ingen vil gi husrom.
Høsten stengte sin dør for henne med en isnøkkel,
og nå banker hun forgjeves med skjelvende fingrer
på vinterens lukkede port.

Inger Hagerup

Tusen takk for så fine og treffende dikt, gretemor og dere andre!
Flere av disse er nye for meg, som Inger Hagerups November (enda jeg trodde jeg kjente henne ganske godt). Tar mer enn gjerne i mot flere, og gleder meg til å sette sammen en liten Året-rundt-samling :)

Detter er et vårdikt som jeg husker jeg brukte å lese for sønnen min når han var liten.
Det er Gabriel Scott som har skrive det og jeg syntes det er veldig vakkert :)

VÅR

Det blinker i luften av sommerfuglvinger,
det kryper og kravler med tusen små ben,
sneen har ynkelig grått seg til døde,
og blomstene våkner, en etter en.

Blåveis og hvitveis og sneklokker åpner
de blanke små øynene, smiler og ler,
myser mot solen og morgenrøden,
og tror ikke alt det rare de ser.

Og seljen den står der med grenene fulle
av svulmende rakler med silkehår,
de ligner små lubne kattpuser
som soler seg i den deilige vår.

Gabriel Scott

Her er et par dikt skrevet av Gabriel Scott, og som du ser er det flere års mellomrom mellom de.

Dit øies blanke ædelsten (1897)

Oktoberhimlen rød i vest
og nordenvinden imot -
rundt om har løvets sidste rest
bredt teppe for min fod.
Hver blomst er død, hvert træ forladt,
hver liden fugl er fløiet bort.
Men i det dunkle skjær af nat
staar aftenstjernen bleg og mat
og lunden taus og sort.

Alvilde, engang var du min,
hvorhelst jeg gik og stod.
Du tændte solen i mit sind, og var mig evig god.
Men den gang var det sommertid
med blomsterduft og fulde trær,
og bækken sang i lund og lid,
hvor liljen vugged svanehvid
i gyldent maaneskjær.

Men det er ikke nu som før,
nu er mit syn vendt om:
nu ser jeg kun den vaar, der dør
for vinterkuldens flom.
Nu er det aldrig sommer mer,
og skinner stundom solens guld,
det gjør, at jeg kun bare ser,
hvor snart igjen det atter sner,
og alt blir lagt i muld.

Dit øies blanke edelsten
som ledet vart min fod.
din pandes høie elfenben
og barnekindens blod -
nu er det kun en haandfuld jord,
nu er hun død min kjærlighet.
Med mindets sorte sørgeflor
jeg svøper om hvert lidet ord,
den døde gav meg med.

Et høstbillede ( til August Jacobsen) - Maler - I 1916 flyttet Jacobsen til Sørlandet, uten å ta en fast bopel for lengre tid. Han oppholdt seg i Mandal, Arendal og ulike steder nær Kristiansand. På begynnelsen av 1920-tallet kjøpte han et landsted ved Bliksund nær Kristiansand, et sted han døpte «Solgården». Dette ble et sted han stadig vendte tilbake til fra sine mange reiser)

En høi og blank septemberdag -
hør havets sakte åndedrag.
Det stryker bløtt og lindt som dun
inn over bondens tun.
Men op i akerfuren
der holder stæren avskjedsfest
og samler glad den dyre rest
som blev igjen fra skuren.

På berget er det kråketing,
man soper rundt med store sving:
Bli - eller reise nu i dag,
det er det gamle gnag.
Men frem fra kløvervollen
hvor håen sveller tett og tykk
står løvetann med grå parykk
og speiler sig i ollen.

Hør vinden med dens silkelyd,
den rusker blidt i tistlens spyd,
så fnokken flyver fra og til
som mygg i solens spill.
Men bak om fuglehæren
med alt dens ståk og skrik og skrål
har høsten tendt et lite bål
som blusser tyst i fjæren.

Hvad kan vel dagen tenke på?
En gyllen kringel i det blå,
og vindens skyttel fin og lett
i strålespindets nett.
Ja, gjennem kringelveven
går suset med sin violin
og demper som en myk sordin
det dumme fugleleven.

Så lakker det mot soleglad,
og kråkeflokken spredes ad.
Det sner med filler fjernt og nær,
og myr og stein og busk og trær -
alt søker stille sammen.
Det skumrer, hver en lyd dør hen,
og bare suset blir igjen
- og månen over kammen.

Krystallklare dager,
ja nå er det høst.
Sola står lavt
på himmelen i øst.

Bladene gulner
på busker og trær.
Nå kan jeg plukke
frukter og bær.

Røyksopp og risker
og små kantareller.
Rognebær, nøtter
og ville moreller.

Sola den gløder
på himmelen i øst.
Krystallklare dager,
nå er det høst.

Anne Lise Gjerdrum

Kalde vinter'n sette inn
med så kvass og kvit en vind
tidlig i november
denna kvelden vart du min

Rimet glitre', sny'n var ren
la seg øver hør en sten
tidlig i november
aldri så je deg så pen

Eventyret startet da
frosten frøs fast det du sa
tidlig i november
minnet, det kan ingen ta

Sia vart det slik før meg
lykka ligg langs islagt vei
tidlig i november
ingen, ingen er som deg

Gunhild Kværness

Vårens blanding av varme og kulde
av lys og mørke
lengselen etter lyse kvelder
savnet etter de mørke kvelder
mørke og kalde kvelder
peiskos er snart en saga blott
nå er det kun en plass å få varme
i dine kjærlighetsfylte armer

neste vår er vi tre
en familie som ikke bryr seg om
savn eller lengsel
lys eller mørke
Våre hjerter er allerede fylt av
kjærlighet, varme og lys

Det første som slo meg var åpningen på "The Waste Land" av T.S. Eliot. Det er jo et veldig langt dikt, men de første linjene er vakre:

April is the cruellest month, breeding
Lilacs out of the dead land, mixing
Memory and desire, stirring
Dull roots with spring rain.

"September" av Ted Hughes er også veldig fint, og åpningen av Percy Bysshe Shelleys "Ode to the West Wind" passer fint til en av høstmånedene. Hartvig Kirans gjendiktning er strålende:

Å Vestandvind, du pust av haustens ande,
som usedd jagar lauvet som driv daudt
lik trolldomsskremde ånder over landet,

i gult, og svart, og bleikt, og feberraudt,
ein pestfengd hop!

Jeg kommer ikke på noen gode norske eksempler akkurat nå, men jeg skal kikke litt i diktantologien min.

Så vakkert og gripende, Mari! Tusen takk. Midt i blinken.

diktantologien din - er det dikt du selv har samlet sammen? Hadde i utgangspunktet tenkt meg dikt på norsk eller i norsk oversettelse/gjendiktning, men skal kanskje ikke skal legge så stor vekt på det... Jeg gleder meg uansett til å høre mer fra deg og hva du finner frem til :)

Jeg undersøkte litt til, og det viser seg at Eliot-diktet også finnes i norsk gjendiktning:

April er den grusomste måned, lar
syriner blomstre av døde marker, blander
minner og attrå, vekker
med vårregn røtter i dvale.

(Paal Brekke)

Nei, det er nok ikke noe jeg har samlet sammen selv. Norske tekster: Lyrikk heter den, jeg bruker den i studiesammenheng.

En kjapp gjennomgang ga i alle fall noen flere resultater:

• Bjørnson: "Jeg vælger mig april"
• Vesaas: "Sol-eld i gardina" (juni)
• Vesaas: "Snø og granskog" (til en av vintermånedene, jeg ser for meg
  desember)
• Rolf Jacobsen: "Plutselig. I desember"
• Olav H. Hauge: "Kirsebærtreet" (kanskje til mars?)
• Olav H. Hauge: "Tid å hausta inn" (september)
• Hans Børli: "Junikveld"
• Erling Christie: "Januar"
• Kate Næss: "Augustaften"

Dette er bare de jeg likte best, det finnes mye mer å ta av.