Bokelskere.no

Ja, det er meg jeg snakker om.
Ikke at jeg har blitt stort eldre enn sist, men jeg kjenner meg definitivt surere.

Hvis jeg forsøker å rasjonalisere det, så er det hele naboens skyld.
Jeg vet ikke om jeg har nevnt det før, men naboen min har blitt oppgradert. Den unge mannen som bodde der før, har blitt byttet ut med en ung dame.
Jeg tror ikke jeg har sett henne mer enn en gang siden hun flyttet inn, og det er det eneste inntrykket jeg sitter igjen med. En ung dame. Punktum.

Nå har hun bodd her noen måneder, og hun har blitt skikkelig varm i trøya.
Nå er klokken halv to om natten, og musikken står på full guffe.
Det har den gjort siden klokken 8 i kveld. Til å begynne med var det bare litt irriterende. Jeg så på TV og reagerte på at det var litt høy musikk, strakte meg etter fjernkontrollen og skrudde ned lyden, med det resultat at jeg ikke hørte hva de sa på skjermen, uten at det påvirket musikken i det hele tatt. Jeg blir stadig minnet om hvor lytt det er mellom leilighetene her.

Løsningen, sånn i utgangspunktet, ble å skru lyden på TVen OPP, sånn at jeg i størst mulig grad overdøvet musikken.
Jeg klarte det selvfølgelig ikke helt, så jeg endte opp med å se på dagens opptak av "Bones" akkompagnert av en blanding av reggae og hip-hop.
"Booth, dette er ikke liket av den mannen vi trodde det var", med "Ev'ryone smokin' sensemil, now" i bakgrunnen...
fulgt av
"Hva er det du sier, Bones?" med 50 cent og "What's up niggah" gjennom veggen.

Jeg har i alle fall fått med meg hvor viktig musikken er for tv-opplevelsen. Dagens historie handlet visst egentlig om en seriemorder på frifot, men med mitt påtvungne musikkutvalg fremsto det som en kamp for eller mot dop. Og de mest spennende partiene, i allefall basert på musikken, var når de snakket med moren til drapsmannen helt i begynnelsen.

Men dette er en stund siden.
TV-kvelden er over, og jeg ligger her og bedriver tekstanalyse av mer eller mindre moderne amerikansk musikk.
Når hun innimellom slår over på soft jazz, så er det nesten så jeg rekker å sovne, før reggae og hip-hop/rap tar over igjen.
Bruken av skjellsord er veldig fremtredende, og jeg er veldig lei av ensformig reggae. Det er mulig det finnes større variasjon der ute, men naboen har så langt ikke funnet den.

Så jeg ligger.
Jeg kaster på meg.
Jeg vrir meg.
Jeg vurderer å stå opp, kle på meg og banke på døren. Til naboen, altså. Og virkelig VISE at jeg er en sur gammel mann.
En stund lurte jeg på om hun bare hadde satt igang en eller annen form for spilleliste og gått. Men jeg har kommet til å at det er hevet over enhver tvil at hun er der inne. Hun har nemlig begynt å eksperimentere. Og selv om jeg er rimelig lei av reggae, så er det ENDA mer frustrerende å høre 20 sekunder av hver sang før hun går videre.

Jeg klamrer meg i øyeblikket til sengetøyet for ikke å stå opp og si ifra.
Jeg er oppdratt til at man skal gi naboene plass. Sannsynligvis er jeg feil oppdratt, og gir naboene for mye plass. Men jeg har virkelig ikke noe ønske om å bli hengt ut av hele blokken som "den sure gamle mannen som ikke engang liker musikk". Jeg elsker jo egentlig musikken, det er naboen jeg er i tvil om.

Nå har det skjedd et mirakel. Det er stille. Helt stille.
Men det har også skjedd det jeg var redd for skulle skje. Jeg er ikke lenger trett!
Kanskje jeg skulle spille litt musikk? Sette meg i stuen og spille Bon Jovi's "living on a prayer" en 8-10 ganger med varierende lydstyrke.
Hmm... 10 ganger tar vel sån ca en halvtime... det er litt for kort tid. Det er kanskje min tur til å lage en spilleliste. Bon Jovi, Kraftwerk, Evanecence og Bjørn Eidsvåg, kanskje. Og hadde jeg ikke noe screamo liggende et sted? Og gammel noise rock...

Noen enkle råd:

Kjøp ørepropper. Hjelper veldig bra, og er greit å bruke hvis du vil legge deg tidlig og noen er litt høylytte.

Sjekk husordensreglene. Det finnes nok en "ro-tid" i borettslaget. Selv mener jeg at man får akseptere litt lyd fram til midnatt på fredag/lørdag, men ikke HVER fredag/lørdag. En sjelden fest er greit, hver helg er ikke greit.

Bank på hos naboen og snakk med henne. Det er ikke sikkert at hun er klar over hvor lytt det er hvis ingen andre spiller høy musikk. Er hun ung og nyinnflyttet, er det jo ikke så greit å vite hvor godt det høres i naboleiligheten, og hvordan skal hun kunne gjette at det plager deg hvis du ikke klager? Jeg har selv snakket til bråkete naboer hvis det har blitt for seint på natt, og det pleier å hjelpe. Har ikke opplevd at de har blitt ubehagelige eller har hevnet seg av den grunn :)

Hver gang jeg hører/leser om slike nabo-episoder som dette, er jeg alltid overlykkelig over at huset mitt ligger et stykke inni skogen, i den innerste enden av grusveien, og at nærmeste naboer bor ca. 200 meter unna, bak det nærmeste skogholtet. Jeg kan ikke engang se huset deres herfra.
Her i og rundt huset mitt kan jeg med andre ord gjøre og spille akkurat hva jeg vil, bruke den styrken jeg vil på alt jeg spiller og sier og eventuelt hyler, skriker og banner. ;)
Hver gang jeg får slike nabohistorier, blir jeg alltid i sterk tvil om jeg noen gang kommer til å passe inn i en blokkleilighet. For flytter man først inn i en blokkleilighet, er man nesten nødt til å godta og leve med at naboene har litt andre rutiner og lyder enn deg selv...
- Ellers er jeg redd for at jeg ville komme til å bli den sureste gamle kjerringa i blokka...
Lykke til videre med den nye naboen!
:)

Man kan jo håpe at naboen er en bokelsker, som med tid og stunder snubler over denne tråden og tar hintet. Men bortsett fra intermezzoet med soft jazz er det lite som tyder på at hun faktisk makter å lese midt oppi lydinfernoet.

Vi hadde en gang for hundre år siden en nabo som tilbrakte en del av nattetimene med å skrive sine memoarer. Han var i trettiårsalderen, bodde i leiligheten over oss i et gammelt, lydt hus, og brukte skrivemaskin (uplugget, naturligvis, siden dette var i oldtiden) som vi antok var plassert på golvet (som var vårt tak!), siden hver enkelt ettertrykkelige tasting traff oss rett i hodet. Touch-metoden hadde han neppe hørt om. Men allting har en ende - etter et år tok han med seg manuset sitt og forduftet. Om memoarene noen gang ble fullført og utgitt, vites ikke.

Hvorfor i all verden skriver jeg dette tøvet? Kanskje som en trøst: Ingenting varer evig.

Vel...
For mange år siden leide min mor ut et hus i Oslo.
Stort hus. Forretningslokale og leilighet i første etasje, to leiligheter i andre etasje og 3 hybler i tredje.
To av hybelboerne og en av leilighetesleierne klaget over merkelige lyder om natten. Det var en slags... summing, men det brummet, og det hylte og det... var helt umulig å finne ut hva det var for noe.
Det må ha vært litt merkelige hybelboere (omtrent som meg som ennå ikke har hilst skikkelig på naboen), for det tok noen måneder før min mor nevnte dette for den TREDJE hybelleieren. Som litt slukøret måtte tilstå at det nok var hun som laget de rare lydene.
Hun hadde en ergometersykkel (av den gamle typen med remmer i alle retninger), og når hun ikke fikk sove om natten, så tråkket hun seg noen runder...
Og med gammelt trehus, så bar den lyden langt.

:)

Føler med deg! Vi hadde en nabo vegg-i-vegg en gang, som hadde en lei tendens til å sette på stereoanlegget kl ett om natten. Så var det stille før det kom igjen på kl tre. Og på nytt i femtiden. Han hadde sikringsskapet i oppgangen, så vi klarte å løse problemet...

Naboen har sikringsskapet i oppgangen. Så jeg har vært fristet.
Problemet er at jeg også har sikringsskapet i oppgangen, så om jeg starter en "ta strømmen"-krig, så blir taperen fort pc'ene mine, tror jeg.

Men jeg vurderer fortløpende om det kunne være verdt det allikevel.

Tja - egentlig er det vel bare ett spørsmål her, nemlig om du vil prioritere nattesøvnen eller imaget? Da jeg i studietiden bodde i kollektiv, taklet vi unge studinene både naboguttens OG hans fars høylydte hjemmealene-fester ved å ikle oss slåbrok før vi marsjerte ned for å lese synderen teksten. Om vi ikke var kommet så langt at vi hadde iført oss nattøyet når bråket begynte, skiftet vi naturligvis til pysjamas og morgenkåpe før vi gikk på nabovisitt. Det største problemet vårt var å få opprettet kontakt med festens vertskap; de hørte jo sjelden dørklokken...

Nattesøvnen er selvfølgelig viktigere enn et hvilket som helst image, selv om den anerkjennelsen sitter litt langt inne.
Problemet er at jeg hører forholdsvis godt, og om det JEG reagerer på er noe andre synes er "omtrent normalt lydnivå", så ryker imaget først, uten at nattesøvnen blir vesentlig forbedret.
(Selvgølgelig, med min flaks vil jeg banke på døren der borte og finne at ALLE de andre naboene er invitert over for å høre på musikk, noe som vil resultere i at både image, selvfølelse OG nattesøvn synker til nye lavmål. selv om det faktisk vil forklare hvorfor ingen andre reagerer på bråket)

(Men i så fall må selvgølgelig ALLE naboene dine ha en bisarr musikksmak. Og det ville selvgølgelig vært verdt å avdekke.)

Vel, det blir som mannen med treben på loftet, av Odd Børretzen. (Mannen på loftet med treben? Den trebente mannen på loftet? Nåja, du vet hvilken jeg mener...)

Han som satt i stua og savnet trebenet som lå på loftet? :P Neida, jeg vet hvilken du mener. Han med den skumle stålampen.

Akkurat.
Mye bedre å "vite" at den ene naboen min har sær musikksmak og dårlig oppdragelse, enn å sjekke og finne ut at det gjelder dem alle sammen.

Hvah? Du er jo like gammel som mamma og pappa, og da er du fortsatt ung! Du har ikke levd i et halvt århundre engang, så da er du fortsatt ung!
Men litt eldre har du blitt. Det har vi alle :)
Forresten, du har ikke fortalt hva slags hus du bor i. Leilighet, rekkehus?

"Men jeg har virkelig ikke noe ønske om å bli hengt ut av hele blokken", så... blokkleilighet ;-)

Problemet med tiden er at den går fortere og fortere.
Da jeg var en liten gutt var timene uendelige. Verden hadde egentlig akkurat passe fart, og jeg kunne gjøre det jeg ville.
NÅ er ukene kortere enn dagene var den gang da. Jeg står opp på mandag, og skjønner ikke hvorfor jeg fortsatt har så mye ugjort når jeg legger meg på fredag. Og så er det mandag igjen...

Du må ikke glemme at det finnes to måter å regne vår alder på. Den kroppslige og den mentale.
Den kroppslige regnes fra når du er født. Den mentale er derimot langt mere komplisert og riktig.
En 12åring kan føle seg langt eldre enn sine jevnaldrende pg.a ytre og indre omstendigheter så som sykdom, omsorgssvikt, mobbing, sosial status osv. Mens en 50åring som aldri har møtt nevneverdig motgang og levd i sin trygge boble kan godt føle seg som en 12åring.
Også folk som fra tidlig av faller fra det forventete livsløp (Barnehage-skole-jobb-barn-ekteskap) får vansker med å identifisere seg med sine jevnaldrende. De føler seg fort eldre eller yngre enn de. Alt stammer i bunn og grunn fra arv og miljø.

"Sur gammel mann"s beskrivelse av sin følelse av å være nettopp en sur gammel mann skal du ikke lese for bokstavelig. Teksten hans er gjennomsyret av humor og utpreget selvinnsikt.
Så nei, jeg tror ikke at han til vanlig føler seg som en sur gammel mann:)

okay!