Bokelskere.no

Denne felleslesinga og all denne kunnskapen som deles! Veldig morro. Glad jeg har funnet dette nettstedet. Takk til dere som har bygd en slik kultur.
Nå er det så mange tråder og innlegg at jeg ikke helt veit hvor jeg skal poste dette...
De to sitatene på side 47 og 51 da huset brenner slår an det grunnleggende dypere tema i boka for meg : "Vennene mine har vært kjølige mot meg fordi de skylder meg penger. Nå kan vi være frie og glade igjen."
Pilon sukket av glede. Borte var plagen med husleien, og borte var ansvaret med å skylde penger.
Frihet kontra trygghet.
Nå begynner jeg å forstå dem. Drivkreftene.
Et magiske øyeblikket kommer når gutta får tak i Piratens skatt på s. 68. Her kommer jeg under huden. Her ser jeg intelligens og moralen. Etikken. Det er visse ting du ikke gjør. Ikke kan gjøre. Mot dine egne. Stort. (Selv om jeg ikke er sikker på om det er helt sant i alle fillete slitne misbrukemiljø...) Men det demonstreres jo også når hele gjengen svinebanker Store Joe som faktisk prøver seg på skatten.
"Jeg tenker han er blitt ærligere nå," sa Danny på side 118.

Jeg vil reklamere for det som kunne vært soundtracket til boka, Satisfied Mind, skrevet av Joe "Red" Hayes and Jack Rhodes, selv om jeg, kanskje fordomsfullt(?), antar at countrymusikk ikke er favorittmusikken til alle her.

How many times have you heard someone say
If I had his money I could do things my way
But little they know that it's so hard to find
One rich man in ten with a satisfied mind

Once I was winning in fortune and fame
Everything that I dreamed for to get a start in life's game
Then suddenly it happened I lost every dime
But I'm richer by far with a satisfied mind

Money can't buy back your youth when you're old
Or a friend when you're lonely or a love that's grown cold
The wealthiest person is a pauper at times
Compared to the man with a satisfied mind

When my life has ended and my time has run out
My friends and my loved ones I'll leave there's no doubt
But one thing's for certain when it comes my time
I'll leave this old world with a satisfied mind

Jeg oppdaga til min forbauselse at jeg har sangen med 10 forskjellige artister, og dermed kommer alle tankene til Danny fra side 152. Jeg drømmer om den ganga vi sto i Moskva for å losse vinduer og dører til den nye pampebydelen, blei bedt på fest med funksjonærene om natta og spilte utgaven til The Walkabouts. Eller i Tsjekkoslovakia, før muren var revet ned og det var versjonen til David Allan Coe som durte i bakgrunnen mens vi lærte å drikke vodka og melk av de finske sjåførene, eller turen i Lisboa med Gram Parsons, på Autobahn 7 over Kasselbakkene med versjonen til Johnny Cash, rølpefestene i Rimini…..

Jeg sier opp kontorjobben med fast inntekt og håper økonomien holder. Jeg vil ut på veien igjen.
- Men jeg selger ikke huset.

Ja. Dette likner på den boka jeg leste.

(Selv om jeg ikke er sikker på om det er helt sant i alle fillete slitne misbrukemiljø...)

Jeg beveger meg på gyngende grunn her, men kan det være at det hersket en æreskodeks i disse fordums "alkis-subkulturene" som du ikke finner i nyere tiders dophue-/blandingsmisbruker-miljøer? Med andre ord: kunne disse historiene fra Tortilla Flat "tålt" å bli transportert til dagens Plata (e.l.)? Jeg famler etter noe her, fikk en følelse av et "paradise lost" (og jeg har ikke lest Milton, så det er ikke noe i teksten i hans klassiske storverk jeg har i tankene) uten helt å få tak på hva det innebærer. At verden er blitt råere, kanhende? Men verden var da sannelig rå nok før også. At Steinbeck romantiserer? Det gjør han utvilsomt. Kanskje jeg får grunne på det noen timer...